- av Ola Borten Moe, nestleder i Senterpartiet

I løpet av noen hektiske uker legges grunnlaget for all norsk matproduksjon det neste året. Jeg synes alltid det er noe lovende og optimistisk med både årstiden og onna. Troen på at dette året blir bedre enn det forrige er sterk, og det er bestandig noe nytt som skal prøves, eller et jordstykker som skal forbedres. I så måte er våren definitivt årets høydepunkt.

Samtidig går jordbruksforhandlingene mellom Staten og Bondelaget. I år er situasjonen noe annerledes enn vanlig fordi Stortinget akkurat har behandlet Jordbruksmeldingen Regjeringen la fram i vinter. Det ble ikke mye å glede seg over for Regjeringen der, de aller fleste forslagene led nederlag. Det er i tillegg lovende at et bredt flertall i Stortinget støtter mange av de sentrale målene med norsk landbrukspolitikk. Det gir økt forutsigbarhet. Landbruk og mat har blitt viktigere for folk og samfunnet de siste årene. Kanskje henger det sammen med en erkjennelse blant stadig flere om at vi må skjøtte det landet vi har vel slik at det kan fø oss i fremtiden - og at det ikke er en selvfølge at mat er til salgs på et internasjonalt marked i krisetider. Vi har dermed både rett og plikt til å produsere mye av maten vår selv.

I år har landbruket krevd at noe av inntektsgapet mellom jordbruket og lønnsmottakere tettes. Det er et rimelig krav. Inntekt til å leve av må ligge til grunn for en bærekraftig og fremtidsrettet matproduksjon i Norge. Men det er også mange andre utfordringer som må svares opp om vi skal nå de målene som settes og som langt de fleste av oss synes er viktige.

La meg kort nevene noen:

- Økt matproduksjon basert på egne ressurser. Vi blir flere mennesker i Norge (og verden) som trenger mat. Økt produksjon må derfor til for å opprettholde selvforsyningsgraden, som allerede er lav i forhold til mange andre land. Men det er ikke likegyldig hvordan den økes. Om all vekst baseres på importerte for og proteinkilder vil defacto selvforsyningsgraden gå ned. Produksjonspotensialet i Norge blir det derfor viktig å utnytte på alle vis. Høyere avlinger på eksisterende jord, mer beite, hindre nedbygging og brakklegging av jord, og dyrke nytt er alle eksempler på nødvendige tiltak. Rovdyrpolitikken er også avgjørende, om norsk utmark skal forbeholdes rovdyra får vi ikke produsert mat der.

- Redusere utslippene fra matproduksjonen over tid. Her er det mye voodoo i debatten. Meningsløse og kunnskapsløse debatter om hvitt og rødt kjøtt må ikke få ødelegge for de egentlige problemstillingene vi kan påvirke innenfor rammen av økt produksjon og selvforsyningsgrad. Optimalisert bruk av gjødsel og såvarer, grøfting og biogassproduksjon ved gjødselhåndtering er alle ting som faktisk virker og gir effekt. Jeg registrerer at mye av dette kunne vært løftet mer opp. Og det trenger ikke å være et motsetningsforhold mellom effektiv matproduksjon og reduserte utslipp, i mange tilfeller tvert imot.

- Norsk matproduksjon og distriktspolitikk henger uløselig sammen. Om vi tar utgangspunkt i økt nasjonal matproduksjon må det nesten være slik. Jorda og beiteressursene ligger spredt over hele landet. Vi bor i et land der klimaet er måtelig vennlig innstilt og bare 3% av arealet kan dyrkes. Vi har dermed ikke råd til å ikke utnytte potensialet over hele landet.

- Sammenhengen mellom mat og helse har blitt mye viktigere og mer åpenbart de senere årene. Kosthold har også blitt en betydelig sosial og kulturell markør og en arena for engasjement. Det er fascinerende hvor fascinert vi er av Gunhild Stordalen. Mat er også en kilde for langt mer akutt smitte og sykdomsspredning ved manglende kontroll og frakt over store avstander. Allerede i dag har samfunnet fullt opp med å kontrollere hva som er tilgjengelig i norske butikker og hvordan det påvirker oss. Om en enda større del av maten vår skal produseres i utlandet med innsatsfaktorer vi ikke kjenner til og under forhold vi ikke kan kontrollerer er det selvsagt ikke positivt.

Landbruket er den næringen i landet som over tid kan vise til best produktivitetsutvikling, m. a. o. at næringen blir stadig mer effektiv. Hadde byggenæringen og oljenæringen levert de samme resultatene ville sosialøkonomene ha lite å bekymre seg for m. h. t. norsk velferd og konkurransekraft. Men denne utviklingen kommer selvsagt med en pris: I jakten etter et stadig mer robust og effektivt landbruk står vi i fare for å miste noe av det unike og verdifulle med det vi har. Det er derfor mye å kjempe for og mye som står på spill. Her på Skjefstad er flagget heist. Resten av dagen skal brukes i grødens tjeneste mens en ny DAB radio skal sørge for kontinuerlig oppdatering av hva som ellers rører seg på arbeidernes dag. Vi er i samme båt.