Tale av Rune Skjælaaen, parlamentarisk leder i Senterpartiet, på Senterpartiets landsstyremøte i Oslo fredag 17. oktober 2008:

Sjekkes mot fremføring

Gode landsstyre!

Tradisjonelt heter denne posten på programmet ”Melding fra Stortingsgruppen”. En stortingsgruppe som har forandret seg mye fra den som tiltrådte høsten 2005. Trond Lode er inne for Magnhild M. Kleppa som ble statsråd. Han er i pappaperm og Magnhild Eia er inne for ham frem til jul i Famile og kulturkomiteen. Lars Peder Brekk ble også statsråd og følges i stortingsgruppen av Anna Cecelie Brustad Mo, i Kommunalkomiteen. Jenny Klinge er inne for Eli Sollied Øverås. Kari Mette Presterud møter i Åslaug Haga sin sykepermisjon og sitter i utenrikskomiteen. Dyktige representanter alle sammen.

Så til tema i denne talen:

 ”Stortingsgruppens prioriteringer i en krevende tid”.

Før vi startet opp sesjonen samlet stortingsgruppen og sekretariatet seg til et strategi-døgn på Vetre hvor vi gjennomgikk partiets situasjon i regjering og gjorde analyser av stortingsgruppens rolle fremover mot valget. Vi kunne dvelt ved alt regjeringen har fått til, og det er ikke lite, ikke minst et meget godt statsbudsjett med klare senterpartivinnersaker og som vi gleder oss over. Men stortingsgruppen velger samtidig å se fremover. Utfordringene er store.

Senterpartiets deltagelse i sentrum-venstreregjeringen har ett mål: Å bygge landet ved å skape og så dele. Godt utbygde velferdsordninger er et resultat av et aktivt offentlig samspill med et sterkt næringsliv, organisasjoner og folk. Verdiskapningen skal sikre både det offentlige og hvert enkelt menneske et økonomisk fundament som gir trygghet for morgendagen. Det er et mål at alle som har arbeidsevne gjennom ulike tiltak skal hjelpes inn i arbeidslivet, ikke bare i oppgangstidene, men også når nedgangen kommer. Her må det lages ordninger som sikrer at de svakeste på arbeidsmarkedet ikke blir taperne når jobbene forsvinner. Arbeid er det viktigste tiltaket som kan hindre at mennesker havner i fattigdomssegmentet.

Vi opplever en finanskrise som vi knapt har sett maken til, en krise som rammer hele verden og som også rammer Norge. I Norge har vi lagt vekt på en god, moderne og sammenhengende regulering av finanssektoren. Men vi har sett at norske banker også blir rammet, pengestrømmen bankene i mellom stoppet opp og Norges bank har gjort nødvendige tiltak for å møte denne situasjonen. Men konsekvensene vi ser nå viser med tydelighet at vi står overfor en systemkrise.

En finanssektor som lever sitt eget liv, finanspapirer som er blåst opp i verdi - langt høyere enn verdien i realøkonomien. Det som skjer i finansøkonomien vil få konsekvenser for realøkonomien – altså for vanlige folks liv og hverdag, også i Norge. For det er naivt å tro at ikke også vi blir rammet. Når verdensøkonomien vakler får det konsekvenser for etterspørsel av varer fra norsk eksport. Når boligen er belånt 100 prosent og boligprisene går ned og boligen av ulike årsaker må selges – da sitter en igjen med gjeld. Det er nok å vise til SSB sin prognose for 2009-2010 som viser at arbeidsledigheten vil øke. I deler av landet er det full stans i boligomsetning og i bygg og anlegg. Jo, den internasjonale finanskrisen vil påvirke hverdagen for mange i sterkere grad fremover. Da må vi ha virkemidlene klare. Vi eier det privilegiet å ha mulighet til å møte en konjunkturnedgang med mottiltak. Denne muligheten må vi forvalte med klokskap.

Det er et annet område stortingsgruppen vil prioritere fremover, det gjelder mat og matvaresikkerhet og hvor vi trenger å utmeisle ny politikk. Jens Stoltenberg talte til FNs generalforsamling i høst og satte fokus på matvarekrisen. Dette er en krise som vil bli forsterket i konjunkturnedganger. Høye matvarepriser, matvarelagre som er mindre enn på mange år, nesten 900 mill mennesker sulter. FNs matvareorganisasjon anslår at matproduksjonen må øke med 50 prosent innen 2030 for at verdens befolkning skal ha tilstrekkelig tilgang til mat. Skulle ikke vi, som et rikt land, i det minste produsere vår egen mat? Trenger vi mer marked markedstenking eller mindre? En fremtidig WTO –avtale må sikre hvert land retten til å produsere mat til egen befolkning. Jeg mener vi må produsere mer mat, ha kornlagre i beredskap og sørge for en utvikling i landbruket som gjør produsentene stolte.

Et annet område som skaper krise, er vårt energiforbruk. Energiforbruket er høyt og store deler basert på ikke fornybare ressurser som olje og gass og dermed også store CO2 utslipp. Slikt kan vi ikke basere fremtiden vår på. Stortingsgruppen mener det er viktig og nødvendig å føre Norge fra det fossile til det fornybare energisamfunnet. Viktige målsetninger for politikkutformingen er å minske energiforbruket og produsere mer rein energi, å erstatte fossil energi med fornybar energi og bruke energien mer effektivt enn i dag.

Teknologiutvikling i skjæringspunktet mellom miljø og energi bør gjøres til ett av Norge sine fortrinn. På fornybar energi-området er regjeringserklæringen og Senterpartiets program tydelig og offensiv, men vi er ikke kommet langt nok. Lave energipriser stimulerer ikke aktørene i tilstrekkelig grad å satse på alternative energikilder. Men vi kan ikke overlate til markede å gjøre disse viktige og nødvendige valgene. Vi mener regjeringen i større grad må tenke stort og ta i bruk ytterligere og sterkere virkemidler for å løfte fram bioenergi og vind. Her har Norge noen fantastiske fortrinn til å få fram ny energi og skape næringer og arbeidsplasser som er bærekraftige. Stortingsgruppen vil være pådrivere på disse viktige feltene.