- av Per Olaf Lundteigen, stortingsrepresentant og finanspolitisk talsperson for Senterpartiet

Island opplevde i likhet med mange andre land stor økonomisk oppgang i årene før finanskrisa var et faktum høsten 2008. Etterpå kom det fram at mye av denne økonomiske oppgangen var basert på stor kredittvekst og gjeldsøkning, samt svært risikofylt atferd av private islandske banker. De islandske bankenes utenlandske framvekst ble av eliten på Island, så vel som det Internasjonale valutafondet (IMF) sett på som kroneksempelet på den islandske økonomiens optimisme og framgang. Det var også veksten til disse bankene og senere deres kollaps, som naturlig nok skulle føre Island opp i en særdeles vanskelig situasjon – politisk og økonomisk.

Framveksten til de islandske bankene fikk skje med støtte og uten avgjørende inngrep fra internasjonalt hold. Selve systemet bygde nettopp på at en forutsetning for at dette spillet skulle kunne gå, var at de islandske bankene med deres eiere fikk vokse så kraftig. Det er de samme kreftene som i dag styrer i det internasjonale systemet og deres interesser som presser Island til å betale Nederland og Storbritannia for Icesave-oppgjøret, som forholdt seg passive da Islands finanselite drev sitt spill.

Med den islandske presidentens nei til å godkjenne den nye loven om Icesave-avtalen, som et knapt flertall i Alltinget vedtok 30. desember 2009, er det på ny sådd tvil internasjonalt om Island vil motta lån fra IMF som de er lovet, og som IMF har plikt til å gi sine medlemmer. Norge har sammen med de andre nordiske landene gitt lån til Island gjennom IMF.

Jeg var saksordfører da Stortinget behandlet dette lånet våren 2009. I debatten i Stortinget viste jeg til at «Senterpartiet er villig til å bidra ytterligere dersom islandske myndigheter kommer med forespørsel om tiltak for å stabilisere islandsk økonomi og islandske kroner (...). Senterpartiet vurderer det også slik at nasjonen Norge er tjent med sjøl å ta initiativ til samtaler om ytterligere bidrag fra norsk og nordisk side, framfor passivt å avvente forespørsler fra Island eller IMF.» Med bakgrunn i dette har jeg senere tatt til orde for at Norge om nødvendig burde tilby Island bilateral økonomisk hjelp i form av bilateral/direkte kreditt.

Det er i Norges interesse at Island gis realistisk mulighet til å arbeide seg ut av den dype økonomiske krisen som det finansakrobatiske eksperimentet har brakt landet og folket på Island opp i. Norge må understreke at Island må stå ved sine internasjonale forpliktelser, og støtte løsninger gjennom internasjonale tvisteløsningsmekanismer, for her foreligger det ingen nødrett for islendingene. Innenfor denne ramme er imidlertid spørsmålet hva Norge bør og kan gjøre for å støtte Island bilateralt.

De som har hatt makta og kapitalen på Island, har latt seg blinde av grådighetskapitalismen. Nå er det islendingene flest som må betale for dette. Hele samfunnet er i en djup krise, mye djupere enn det som ennå har kommet det norske folk for øre i offentligheten. Norge er en liten nasjon. Vår styrke har vært at vi har evnet å stå sammen i vanskelige tider, og derfor har kunnet løfte i fellesskap. Også vi er svekket av finanskrisa, men vi har handlingsrom. Vi kan velge.

Norge kan ikke stå som passive tilskuere til islendingenes nød. Vi må strekke ut handa – og slik ta vårt valg. Både vårt oljefonds tidligere tap og siste års eventyrlige gevinster kom fra finanskrisa. Oljefondet er vår felles eiendom, og det er min oppfatning at det å konvertere en avgrenset, liten del av Oljefondet til et lån eller en trekkrettighet til Island på gunstige, men reelle økonomiske vilkår, vil være et godt valg. Dette vil være et handslag til en annen liten nasjon, til et broder- og søsterfolk. Det vil også være et valg som er i samsvar med vår egen realpolitiske interesse. Dette vil styrke grunnlaget for langsiktig solidaritet mellom to nasjoner som står overfor store utfordringer på sikt, med en langsiktig forvaltning av fiskeressurser, og et styrka nordisk samarbeid.

Det er i nød man ser hvem som er ens venner. Norge bør vise tydelig hvor vi står i en situasjon hvor det islandske folk blir forsøkt tvunget til løsninger uten at forpliktelsene er avklart gjennom internasjonal tvisteløsning.

 

- innlegget stod på trykk i Klassekampen  -  28.01.2010