Innlegg i Stortinget torsdag 18. februar 2010:

Må ha ydmykhet

Det har vært interessant å sitte og følge debatten. Det har også vært interessant å høre på alle de andre redegjørelsene, høre hvordan retorikken endrer seg. Alle partiene føler seg mer eller mindre fram. Det er vanskeligå ha skråsikre meninger om hvordan utviklingen er i Afghanistan. Hva er de rette tiltakene? Hva er de rette strategiene?

Jeg synes den siste uken har vært et godt eksempel på det. Etter at nestkommanderende i Taliban ble arrestert, er det noen som har hevdet at det er et stort gjennombrudd. Andre sier at han representerer de mer moderate kreftene i Taliban, og at det kan være et tilbakeslag. Pakistans rolle er omdiskutert. Innenriksministeren i Pakistan har ifølge de mediene jeg har sett, avvist deltakelse. Altså: Det er nesten helt umulig å få en oversikt over hva som faktisk skjer. Den siste ukens mediebilde viser egentlig til fulle hvor kompleks situasjonen er. Hva er gjennomslag? Hva er ikke gjennomslag? Vi må ha en god porsjon ydmykhet når vi står her og debatterer situasjonen. Den store offensiven vi har sett den siste uken, tyder på at Taliban er på defensiven. Men spørsmålet er hva som kommer etterpå. Spørsmålet er hvordan det berører sivile, og eventuelt hvilken sivil motstand det skaper i etterkant.

En liten aktør

I Stortinget, og i Norge har man vært opptatt av den sivile innsatsen. Man har lagt veldig vekt på FN-sporet og på at våre midler som går igjennom FN og afghanske myndigheter for å bygge opp en sentralstat, slik at sentrale myndigheter har kraft til å gjennomføre sine tiltak. Vi ser at intensjonen har oppslutning blant våre allierte, men at det i praksis er den militære løsningen som nå vektlegges aller sterkest.

Norge er en liten aktør. Det er klart at våre posisjoner avhenger helt av de tyngste aktørene. Det er deres strategier som er avgjørende. Forhåpentligvis er vi nå inne i et skifte slik at vi er i ferd med å snu en negativ trend, men det er det stor, stor usikkerhet rundt.

Full støtte

Den norske soldaten har full støtte fra et samlet norsk storting. Det norske bidraget er viktig og riktig sett fra Senterpartiets ståsted. Den innsatsen mange nordmenn gjør i Afghanistan, er av stor betydning. Men jeg er opptatt av at vi har et ydmykt forhold til hvordan vi måler suksess i Afghanistan. For Afghanistan har aldri vært noen sentralstat, og landet har lenge vært preget av korrupsjon. Hvis man snakker med Afghanistan-eksperter, sier de at det er en naturlig del av økonomien, at de ikke helt forstår hvordan økonomien foregår. Kvinner har aldri vært likestilt med menn, og demokrati har vært et fremmedord. Så når vi skal måle vår suksess i Afghanistan, kan vi ikke legge våre demokratiske standarder til grunn. Vi kan ikke tro at vi kan oppnå et fullt likestilt samfunn og et land fritt for korrupsjon. Vi må ta utgangspunkt i det landet vi er i, for å måle den suksessen vi ønsker å oppnå.

Stabil sikkerhetssituasjon

Selvfølgelig skal vi strekke oss etter de gode målene, ha perfekte mål, men hovedtanken min er i hvert fall at det er flere grunner til at vi gikk inn i Afghanistan. I starten var den ene hovedgrunnen artikkel 5-operasjonen, alliansetilknytningen. Vi dro dit for å støtte opp under NATO-alliansen. Senere har vi gått inn i en ISAF-operasjon med FN-mandat. Så vår egen sikkerhet og NATO-lojaliteten er en viktig grunn til at norske soldater er der de er. Bidraget til den enkelte soldat i Afghanistan er et bidrag til vår egen langsiktige sikkerhet, både i kampen for at Afghanistan ikke skal være et fristed for å utvikle terror og for styrking av vår egen alliansetilhørighet.

Suksessen med oppdraget i Afghanistan, synes jeg, ligger i å oppnå en stabil sikkerhetssituasjon i landet og en forbedring av levekårene for afghanerne. For å oppnå dette må et elementært nivå på helse, utdanning og myndighetsstruktur være på plass. Det samarbeider vi med afghanske aktører om for å forsøke å få til.

Alle dimensjoner må fram

Jeg har hatt mange møter med forsvarsfolk og militære som har bidratt i Afghanistan i løpet av de siste årene. Mine oppriktige følelser etter de møtene er at de soldatene som drar ned, drar ned med både en idealistisk tilnærming og et ønske om å bidra. Vi har som et samlet storting et veldig stort ansvar for dem vi sender ned, og flere har mistet sine aller kjæreste. Lokalsamfunn har blitt rammet. Mitt eget, Stange, har også blitt rammet, ved å miste en soldat. Og skal vi kunne måle suksessen i Afghanistan og stå oppreist i forhold til det vi gjør, er det viktig at vi får fram alle dimensjoner av denne krigen.