Borten Moe nevner 3 betingelser som må være innfridd for at han tror Senterpartiet skal kunne si ja i 2013.

Stortingsrepresentant Ola Borten Moe avholdt et foredrag om norsk petroleumspolitikk på norskehavskonferansen på Stjørdal 11. mars 2010. Her er foredraget (manuskriptet) han holdt under konferansen. NB! Må sjekkes mot framføring.

---

Foredrag norskehavskonferansen Stjørdal 11. mars 2010, Ola Borten Moe

Jeg regner med at jeg ikke er invitert som medlem av kommunal eller kontroll komiteen, men som stortingsrepresentant og tillitsmann for Trøndelag. Dette blir derfor ett fritt foredrag med bred inngang til norsk olje og gasspolitikk.

1.            Norsk olje og gassproduksjon – fattigdom og solidaritet.

Den som definerer virkeligheten har vunnet mye av slaget. Dette gjelder norsk oljenæring – og er en sannhet man kunne forholdt seg til på en annen måte. Men først – hva har dette med hverandre å gjøre?

-              Verden trenger mer energi. Norge lett for å tenke at det er galt. Vi har jo så mye. Sløser, natur etc etc. Men uomtvistelige faktum er at verden trenger mer energi og at det er bra! Stor korrelasjon mellom energiforbruk og levestandart. Det må vi huske. Mer energi er nødvendig for å trekke nye millioner og milliarder av mennesker ut av fattigdom, og vi har alle en plikt til å bidra. (Sikkert sett satelittbildene av nord og sør korea?)

Dette handler om den fattige familien i Sør Afrika som får byttet ut kullovnen med elektrisk lys og varme med direkte konsekvens at livskvalitet og levealder går opp.

Dette handler om drift av vannpumper til irrigasjon som igjen skaper muligheter for økt matproduskjon.

Dette handler om at driftige mennesker verden over skal få tilgang på energi og dermed mulighet til å utløse skaperpotensialet i seg i litt større grad enn i dag.

Mer energi er rett og slett et av de viktigste mål på internasjonal solidaritet.

-              Det gir selvsagt ikke den rike del av verden rett til å sløse. Og dette er også et spørsmål om fordeling. Ingen av disse løses ved å redusere tilgangen på energi. Om dette bare blir en kamp om knappe ressurser vet vi alle hvem som vil vinne.

Plansje 1. Internasjonale energibyrået.

Denne finnes det mange utgaver av. Den mest kjente plansjen går mot 2050 og viser en nærmest uhemmet vekst i globalt energibruk. Forutsetter at ingenting blir gjort. Alle energikilder vokser, men mest de fossile, og mest kull. Svært uheldig for det globale klimaet.

Om miljø, klima og global bærekraft. Umulig å komme utenom. Ikke bare viktig med mer energi, men også bærekraftig energi. Og her er det mange meninger. En ting er de fleste likevel enige om – mindre kull og effektivisering av eksisterende energibruk.

Denne er interessant fordi den tar utgangspunkt i målet om å stabilisere global temperaturøkning på 2 grader. Det verden har definert til å være bærekraftig.

-              Fremdeles fossilt viktigste kilde, men kull redusert til fordel for olje og gass.

-              Atom og bio tar mye av veksten. Jeg tror dette er optimistisk.

-              Uansett, også innenfor dette scenarioet, og det er poenget, må den globale produksjonen av olje og gass økes frem mot 2030 og etterpå.

Og da blir det jo veldig viktig hvordan vi produserer den oljen og gassen som er nødvendig. Den må poduseres mest mulig med minst mulig ressursbruk og minst mulig utslipp til miljøet utenfor.

Plansje 2. Utslipp og effektivitet på norsk sokkel.

Poenget er selvsagt at Norge kommer rimelig godt ut. Dette skal ikke være en sovepute, jeg tror nemlig det fortsatt er mulig å redusere norsk oljevirksomhets negative miljøeffekter betydelig, men utgangspunktet er bra. Skal komme tilbake til det.

Konklusjon: Like åpenbar som overraskende (kanksje). Norsk olje og gassnæring er en viktig del av løsningen av de globale klima og fattigdomsutfordingene!

Og da er vi tilbake til starten – kampen om virkelighetsforståelsen. Uten å dvele for mye ved årsakene kan det jo være verdt å stille seg spørsmålet – hvorfor har denne næringen mer eller mindre akseptert premisset i det offentlige ordskiftet – nemlig at den er selve problemet?

 

2.            Hovedmålsettingen i norsk olje og gass, sett fra samfunnets side.

Mange enige i så høy og effektiv ressursutnyttelse som mulig. Men det er mye mer som må sies om dette, aller først noen tall.

-              Petroleumsnæringen har stor betydning i det norske samfunnet; 25 pst. av BNP,  30 pst. av statens inntekter, 50 pst av eksporten.

-              Staten får 245 mrd i inntekter fra skatt og avgift i oljesektoren. 15 mrd i aksjeutbytte fra Statoil.

-              Statoil etter eget utsagn omtrent 80% av aktiviteten på norsk sokkel.

Om ikke hele bildet, så i alle fall en viktig del av det. Går ann å trekke to slutninger og ett spørsmål.

-              Olje og gass er viktig for Norge.

-              Inntektene kommer fra skatter og avgifter.

Spørsmål: er konkurransesituasjonen på norsk sokkel god nok? Hvorfor viktig? Konkurranse uhyre viktig for så god ressursutnytting som mulig, god ressursutnytting avgjørende.

1% økt effektivitet i 2009 ville gitt 2,45 mrd mer i inntekter til samfunnet. 1% økt utvinningsgrad i snitt på norsk sokkel representerer enorme verdier. Å ta ut oljen før gassen i visse felt, som Troll, representerer store verdier for fellesskapet.

Dette også nedfelt i petroleumsloven;

§ 1-2. Ressursforvaltningen

       Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet

Bestemmelser viser at det er de samfunnsmessige verdiene som skal vektlegges også der bedriftsøkonomiske grunner tilser at prosjektene ikke skal prioriteres.

En presisering. Jeg har ikke et vondt ord å si om Statoil og måten de driver på i Norge. Stort norsk industrilokomotiv som er viktige for mange, ikke minst oss trøndere. Men det er viktig å stille spørsmålet om det er en god nok konkurransesituasjon på norsk sokkel når en aktør står for 80% av aktiviteten.

Og hvilke muligheter har samfunnet og staten til å sørge for at petroleumsloven blir etterlevd når det er en aktør som leverer så mange premisser inn i debatten og utviklingen?

Ikke minst i en tid når norsk sokkel er iferd med å modnes, utbyggingene får ett annet preg på mange vis, og ressursene man kikker etter mange plasser er av en helt annen karakter og størrelse enn for 20 år siden.

Jeg tror at det som er bra for Norge er bra for Statoil, men tror ikke at det som er bra for Statoil nødvendigvis er bra for Norge. Kommer litt tilbake til det.

Hvis vi aksepterer premisset om at det er behov for større konkurranse og mangfold på norsk sokkel er det ganske mange ting samfunnet har å spille på for å oppnå dette. Jeg både håper og tror at dette blir en viktig del av den varslede meldingen til OED.

-              Tildelingspolitikken. Andre miljø som leverer må aktivt tildeles gode prospekter i kommende runder. Etter mitt skjønn må denne brukes aktivt for å bygge opp alternative miljø med base i Norge. Jeg mener også vi kunne vært dyktigere her.

-              Petoros rolle og finansiering. Petoro finansieres over statsbudsjettet. Må krangle med sykehjemsplasser for penger til drift. Statoil får provisjon (rimelig) for å selge Petoros gass. Kanskje burde Petoro vært finansiert av egne inntekter, og ikke over statsbudsjettet? Dette er i alle fall viktig om man mener at Petoro skal innta en mer aktiv og kompetent rolle i forhold til de ressurser de disponerer på vegne av samfunnet. Kanskje er det bedre å bygge kompetanse i et miljø som sitter på ressurser og rettigheter enn i direktoratet for styrke konkurransen?

-              Strammere regime på tildelte lisenser. Om vi ønsker utbygging/aktivitet er det mulig å tenke seg et strammere regime for hindre at selskap sitter på arealressurser uten å utnytte dem. Enten høyere avgift eller tilbakefall til staten om aktivitet ikke utløses.

-              Spille mer aktivt på den porteføljen Petoro sitter på for å skape rammer for drift og utbygging. Bør både være mulig å selge og bytte porteføljer i større grad enn i dag.

-              Skattepolitikken. Jeg vil betegne skattegrepet til Widvey i forhold til leting som en suksess. Stor aktivitet, mye er også funnet. Det er mulig å tenke seg lignende eller modifiserte grep også lenger ut i verdikjeden.

Denne listen er ikke utfyllende, men den viser i alle fall at det er en hel del å spille på hvis man vil øke aktiviteten og mangfoldet på norsk sokkel. Om man leser Hagas roman kan man jo også få et visst inntrykk av at noe av dette er prøvd før, i alle fall i den ”virtuelle” verdenen.

Så til eksemplet Statoil. 53% av Statoils investeringer skjer utenfor Norge. Det er en villet utvikling som myndighetene absolutt har lagt til rette for. Jeg tar det for gitt at alle investeringer hos Statoil må møte interne avkastningskarv og konkurrere. Det er derfor fullt ut mulig at prosjekter det for Norge hadde vært lønnsomt og fordelaktig å få gjennomført ikke blir det for Statoil. Og at det er helt riktig sett fra Statoil side. På den andre side skal vi heller ikke se bort fra at økt konkurranse, mer diversitet og flere miljø ville vært med å drive også Statoil fremover til enda bedre prestasjoner. Med andre ord – bra for Norge, bra for Statoil, og ikke nødvendigvis motsatt.

 

3.            Olje og gass i nord.

Tidvis debattert, og jeg har inntrykk av at temaet har betydning, også for denne forsamlingen.

Dere kjenner SP program. .

Ikkje opne for petroleumsutvinning utanfor Lofoten og Vesterålen (Nordland 6, Nordland 7 og Troms 2) og på Møreblokkene.

Den formuleringen stiller jeg meg bak 100%. Dette er svært sårbare områder der man uansett må gå frem med stor forsiktighet og kunnskap. Hos oss kommer det til å bli ny debatt om saken på landsmøtet i 2013, når program for neste periode skal meisles ut. Så tror jeg det er viktig å gjøre dette til en debatt om realitetene, ikke prosessen og beslutningsgrunnlaget. På et gitt tidspunkt må vi ha selvtillit til å mene at det som foreligger er tilstrekkelig til å ta en beslutning.

Noen kan komme til å mene at hva Sp mener om dette ikke er så viktig, da både H og Frp er for, og at slaget står i AP. Det tror jeg er en gal analyse. Veien til makt i Norge har alltid gått gjennom Sentrum i norsk politikk, med unntak av perioden 45 til 61, da AP styret alene. Slik skal det også fortsette, i alle fall om jeg får det som jeg vil, og på tross av dårlige målinger i dag.

På tirsdag var det 10 år siden Bondevik gikk som Statsminister første gang på motstand mot bygging av gasskraftverk. På Stortinget har det hele tiden vært et massivt flertall for. Men hvor mange er bygd og i drift? Og fremdeles er det slik at dette er et av de mest potente stridsspørsmålene i det norske politiske landskapet. Nå knyttet til rensing, Mongstad og full bom for nye konsesjoner uten rensing fra første dag – på tross av kwh priser på over 14 kroner her i vinter! Men for komplisert å starte på det nå.

Men for de som ønsket gass til energiproduksjon i Norge har i alle fall ikke måten regjeringen gikk på i 2000 vært noen fordel for å si det forsiktig, på tross av stort flertall på Stortinget ellers. Jeg vil derfor hevde at Senterpartiets landsmøte i 2013 blir svært viktig for eventuell aktivitet i disse områdene, kanskje det viktigste som skjer det året.

Istedenfor å snakke om hvorfor det er riktig å si nei, skal gjøre litt av det også riktignok, hadde jeg tenkt å snakke om hva jeg tror skal til for at Senterpartiet skal si ja i 2013. En positiv, men ikke nødvendigvis mindre utfordrende inngang både for politikken og næringen.

-              Altoverskyggende viktigst er selvsagt hensyn til miljø og matressurser. Vi kan ikke ta noen sjanser i vårt viktigste matfat. Vi kan heller ikke redusere mulighetene for å drive effektivt og godt fiske. Begge deler krever innovasjon og utvikling – og ikke minst tillit.  På den ene siden kan man si at norsk oljeindustri allerede er dyktige nok – det er boret 4828 brønner uten utslipp på norsk sokkel. På den andre siden vil jeg hevde at det på flere felt er langt igjen og at næringen selv har demonstrert at det er for tidlig å slippe den til nå. Norges største punktutslipp til sjø kom for få år siden etter at 8 såkalte terskelbrudd ble begått. 2007, Statfjord, bøyelasting, 3848 m3. Snøvit produserer riktignok gass nå, men hadde budsjettoverskridelser store nok til å bygge ut høyhastighetsbane i Norge og store utslipp til luft i forbindelse med oppstart. Demonstrerte i begge tilfeller manglende kontroll fra selskapets sin side både når det gjelder kostnader og utslipp. Denne typen hendelser er mulig å forklare og granske, men er helt ødeleggende for den tilliten som må være på plass mellom samfunn og næring for at man skal få slippe til i et av verdens viktigste matfat. Av denne grunn har jeg det ikke travelt. Vi trenger også en bedre oljevernberedskap. Dette er både et spørsmål om ressurser, antall båter og kapasitet, men også om ny teknologi til å håndtere mer sjø nærmere land og i et mer sårbart miljø enn tidligere. Noe gjøres, men enda ikke nok.

-              Arbeidsplasser, aktivitet og varige ringvirkninger må nordover. Utnyttelse av disse ressursene nordover må ikke bli et sugerør til vest og østlandet. Det må skapes varige ringvirkninger på land knyttet til denne aktiviteten, også kompetansearbeidsplasser. Med andre ord – nord Norge må utvikles på samme vis som landet for øvrig har klart det knyttet til denne aktiviteten. Det stiller krav til næringslivet og industrien, oljeselskapene og staten. Dette er et punkt jeg mener det er syndet mot både i forhold til Skarv og Goliat.

-              Energibehov. Stadig flere utbygginger får kraft fra land. Det er i utgangspunktet bra fordi det bedrer energieffektiviteten og reduserer utslippene. Men uten at ny kraft fases inn ødelegger dette energibalansen på land. Det her vi etter hvert noen eksempler på, ikke minst her i denne landsdelen. Men oljebransjen kan ikke i fremtiden skyve hele kostnaden med ny kraft over på samfunnet. Dette må man være med på å betale selv i form av ny produksjon og bygging av nye linjer. Goliat vil jeg betegne som en svært forsiktig start i så måte. Og kanskje kan det være en slik kobling som endelig vil få det til å ta av med utbygging av fornybar energi i Norge.

Dette kommer til å koste vil mange si. Ja det vil det, men dette er også prisen jeg mener det er rimelig at samfunnet forlanger for å stille arealene til disposisjon. Jeg tror også at dette må på plass for at den nødvendige legitimiteten i samfunnet skal være tilstede. Kort oppsummert tror jeg folk ønsker og har et helt legitimt krav på et rent miljø, et sikkert matfat, svært god beredskap om ulykken skulle være ute, utvikling av landsdelen og sikker og rimelig energiforsyning. Vil jeg anbefale at vi åpner opp om dette er på plass? Ja.

Til slutt to betraktninger om kostnader, aktivitetssvinginger og krav. Jeg mener selskapene har vært for følsomme i forhold til aktivitet når oljeprisen har gått ned. Prisen i dag er begrenset interessant for en utbygging som er i produksjon om 5 til 10 år. Og det aller meste her i verden tyder på at prisene på energi må opp igjen, rett og slett for å tilfredsstille et økende forbruk. Snøvit kostet samfunnet flere tiltalls milliarder ekstra. Suksess svarer selskapet likevel og peker på at det kommer til å lønne seg på tross av overskridelsene. Dette argumentet må i så fall kunne brukes begge veiene. Når vi vil ha på plass mer oljevern, bedre sikkerhet, flere arbeidsplasser og ny energi må også vi kunne huske at disse prosjektene har en tendens til å gi god avkastning likevel.

Takk for meg.