I lørdagsutgaven i fylkets største avis kan vi lese at bare en av ti visste hvem som sitter på i Stortinget fra Møre og Romsdal (Mørebenken). Best ut kommer Mette Hanekamhaug fra Frp og Molde. Det må trolig være p.g.a. oppslag om mobilrot på Stortinget og private bilder på avveie. For de øvrige på Mørebenken var det et høyst sørgelig kapittel. Dere er ikke kjendiser skal en tro Sunnmørsposten.

Det sentrale spørsmålet er om manglende kunnskap om det ene eller det andre skyldes manglende interesse fra velgerne selv, eller om det er manglende synlighet og engasjement fra politikerne selv. Opplagstallene i avisene synker. For Dagbladet er det dramatisk. En kan ikke av den grunn slutte at avisene har blitt dårligere enn før. Politikerne er heller ikke dårligere enn før, men de er kanskje noe mer fargeløse fra talerstolen.

Et velfungerende demokrati skaper ikke alltid entusiasme og interesse, men snarere likegyldighet og selvopptatthet. Hver og en er seg selv nærmest. Nittitallet var et enestående eksempel i så måte. Det må ikke bli slik at det bare er mennesker med lilla skjerf, fotformsko, ryggsekk og reisende med Raumabanen som deltar i samfunnsdebatten.

Så skal vi heller ikke skyve under teppet at de store politiske debattene er fraværende under en flertallsregjering. Politikerne blir i mindre grad assosiert med kampsaker i Stortinget der ”knivene slipes”. Plenumsdebattene oppfattes ofte mer som et pliktløp, og arbeidet i de enkelte komiteene er lite påaktet eller synlig. Regjeringen må vokte seg for ikke å gjøre Stortinget underordnet.