Rop om hjelp

Bakgrunn for dette skrivet:

Finnskogen Beitelag BA, som har alle sauene innenfor såkalt rovviltsikkert gjerde har hatt møte klokka halv fem den 11. august. Stolte og sterke sauebønder i Grue som aldri hittil har gitt seg, må innse at nå er heller ikke rovviltgjerdet til noen hjelp.

Etter først å ha hatt bjørn innenfor gjerdet og fått registrert mye lidelser og tap i begynnelsen av juni, kom ett nytt forferdelig budskap om kvelden den 10. august: Det er gaupe innenfor gjerdet! Kvelden 11. august får vi stadfestet: det er i tillegg minst en bjørn til innenfor gjerdet.

Spørsmålet er om vi i det hele tatt har noen gjenlevende tikker som er av en slik forfatning at de kan ha lam til vinteren. Og tenk på alle lidelser dyra har vært igjennom! 

Klokka 03.38 natt til 12. august

Hodet mitt er et virvar av tanker! Det er umulig å få sove, og nå har også gråten stilnet. Jeg er hoven i øynene, og jeg lurer på om jeg overhodet kan reise på AU-møte i Nei til EU og begynne å kjøre bil om noen timer.

Det er så ubeskrivelig vondt! Hva skal jeg gjøre?

-     Skal jeg gå ut i media og si at SP må ut av Regjering siden SP ikke får gjennomslag i Rovviltpolitikken? Da får jeg garantert avisoppslag, med en gjeng med sinte SP-folk på nakken som kommer til å si: Alternativet er verre, og det er bedre å ha ei hånd på rattet. Jeg er ikke redd for sinte SP-folk, men sannheten er at ikke jeg heller er sikker på om det hjelper om SP går ut av Regjering.

-     Skal jeg ringe Berge Furre og Gunnar Stålsett og få dem til å bli med på en gudstjeneste i Grue Finnskog kirke? En gudstjeneste med sterke og varme ord for miljøvennlig matproduksjon og bruk av grasressursen i norsk utmark. En gudstjeneste som et rop om hjelp, og en alarm om at galskapen ikke må fullstendig få ta overhånd.

-     Eller skal jeg gi meg – og starte kampen for å få omstillingsmidler.

Det gjør så vondt! Stygge tanker farer gjennom hodet!

Jeg kan ikke skrive ned alt som jeg har tenkt. 

SV er et forferdelig parti som vil oss så vondt! Enda verre er Jens Stoltenberg & Co. For egentlig er det jo  den gjengen som bestemmer alt i dette landet.  

Skal jeg gi opp fullstendig? Og skrive lapp om at jeg ikke orker denne indre smerten lenger? Jeg gikk i hele vinter: fôret så riktig jeg kunne, og ga alle dyra godt stell. Tøyde strikken så langt som jeg kunne i lamminga og gikk ekstra turer i fjøset uansett hvor sliten jeg var. Lamma var store og fine – og nå er de blitt utsatt for ufattelige lidelser. Marianne stilte opp og hjalp til – og tok imot mange nye liv.  

Åh, så vondt det er! 

Jeg har kjempet og kjempet i alle år – og slåss for det som jeg tror på: levende småbruk med lys i husa, beitende dyr på frodig gras – produksjon av mat i norske bygder på norske ressurser: i solidaritet med yrkesbrødre verden over. Slåss for miljøvennlig matproduksjon! Slåss for Finnskogen og bruken av utmarka vår! 

Jeg har kjempet sammen med Per Ivar, Odd, Inge, Lars, Sigrun, som aldri har villet gi seg. Og nå har Martine og Åge flyttet til Finnskogen og begynt med sau. Og så får de denne erfaringen i sin første sesong.

Vet dere hva dere gjør dere som vil ha dagens rovviltpolitikk?

Jeg vet ikke om jeg orker mer!

Jeg må ta PC’en og skrive til dere alle der ute: dette er et rop om hjelp!  

Et sterkt rop om hjelp fordi jeg vet at det er mange andre i samme situasjon.  

Et rop om hjelp på vegne av yrkesbrødre, et rop om hjelp på vegne av beitende i dyr, et rop om hjelp for miljø og solidaritet.

Men er det noen som vil høre slike rop lenger?

Ann Merete Furuberg