Kjære alle sammen!

 

Endelig er de her igjen, disse kjære bygdetundagene. 

Dette er dagene hvor vi tar litt fri fra nåtida og lar aktivitetene på bygdetunet rive oss minst hundre år tilbake i tid. Tjærelukt og gamle bygninger sørger for visuell opplevelse av å virkelig være tilbake i gamle dager.

 

Legg godt merke til og la deg imponere av alle snedige detaljer som var tenkt på og tatt med, for å lette arbeidsdagen i den tids mekaniske verden.

 

Egentlig er det jo menneskets lyst og trang til å finne opp noe nytt som er vår tids store utfordring.

 

Det er sikkert flere med meg som ofte må ta de sene nattetimer til hjelp, for å komme i havn med de gjøremål jeg anser som meget nødvendige. Den gang da de ikke hadde innlagt strøm måtte arbeidet innstilles når det ble mørkt. Hvis jeg hadde levd på den tida ville jeg sikkert vært veldig god på å organisere dagens arbeid og utnytte hvert minutt. Da hadde jeg sluppet kommentarene om ”å jobbe best under press” og ”å være ute i siste lita”. Egentlig er det jo ikke min personlighet, mine omgivelser skal angripe, slike anliggende må jo faktisk Thomas Edison ta ansvaret for.

 

Og tenk på at de klarte å finne opp hjulet, da. Det var vel egentlig oppfinnelsen som startet hele kjøret. Da alt begynte å gå rundt, gikk jo sjølsagt alt også så meget raskere.

 

Og så puttet man hestekrefter oppå 4 hjul, og deretter fant man ut at døde dinosauruser langt ned i jordskorpa var blitt til noe svart og seigt som man kalte olje. Da kunne man hekte mekaniske armer bak på de 4 hjula og hvis man helte på døde dinosauruser ville de løfte opp og ned og hvis man i tillegg foret mange hester med døde dinosauruser , ja da fikk man mange hester som dro de 4 hjulene framover og bak hang armene som kunne løfte tung jernredskap opp og ned og ut og inn. Dette er traktoren det.

 

Men nå ble det slutt på onnemiddag og derpå onnehvil,  slik at hestene skulle få seg litt havre og få hvilt seg litt. For dagens traktorer trenger nemlig ikke hvile, bare påfyll av drivstoff.

Dagens traktorer har til og med klimaanlegg og kjølerom til mat og drikke. Du trenger ikke å gå ut for trekke frisk luft og lunsjen kan du fint ha med deg i traktorhytta. Det er bare til å stå på og kjøre nonstop.

Personlig blir jeg jo litt sliten av denne onnejobbinga natt og dag. Det er liksom litt nederlag også hvis ikke traktoren durer nær sagt hele døgnet, for det gjør jo naboens traktor, i travle onnedager.

Hadde jeg vært litt mer teknisk anlagt skulle jeg ha funnet opp traktor med autopilot. Jeg er ganske sikker på at man kunne gjøre litt om på flyenes autopilot. F. Eks mate inn data om jordveiens lengde og bredde i tillegg til GPS-data som terrengbeliggenhet og med litt beregninger ville man da ha en traktorautopilot. Man stilte inn ønsket hastighet og når traktorarmene skulle heve og senke seg. Og da ville alle maskinførere få det bra igjen, akkurat som på hestens tid. Med frisk luft i nesebora og mat i kjøleboks kunne man lese avisen, spise et måltid mat og deretter justere traktorsetet i hvilestilling og ta en middagshvil. Akkurat som i hestens arbeidstid, bare at nå gjør traktor og redskap jobben mens du sjøl tar en velfortjent hvil.

 

Ikke for det.

 

En del folk fra byen tror vi på landet har det rolig og avslappende hele dagen, de.

I sommer har vi hatt besøk fra både Bergen og Oslo. Vi tok imot dem imellom to kyllinginnsett og hadde tilrettelagt for late, solrike dager i Koldbergs have og langs Mjermens bredder. I sol og varme og lange lyse sommernetter trakterte vi våre besøkende etter beste evne. Elg, rådyr, tyttebær og multer ble fortært i hagemøbler med kilende gress under fotsålene, bare avbrutt av svalende svømmeturer i Mjermen. Da avreisens time var kommet takket de så hjertelig for å få ta del i det avslappende livet på landet.  De hadde altså ikke merke seg  at hagemøbelputene ikke var det minste nedsittet, for vi har jo ikke mer tid til å sitte i hagemøbler på landet enn i byen. Her skal jo kylling og korn produseres og da må dyr stelles og traktor kjøres. Jeg har en mistanke om at bybesøket mitt også trodde at på landet trillet tyttebæra sjøl inn i fryseboksen akkurat som at elg og rådyr frivillig gikk til evig hvile på samme sted. For oppfatningen om at på landet kjøper man ikke slike råvarer i spesialforretninger, var korrekt, bestemt tilstede.

 

For 100 år siden var veldig mange sysselsatt i primærnæringen landbruk. Det dreide seg om å skaffe til veie det daglige brød og ha tak over hodet.

 

Egentlig er det jo slik at de fleste av oss i Norges land stammer fra et gårds og bruksnummer der ute på landet et sted. Norge var jo i det store og hele et bondeland. Men den industrielle revolusjon nådde jo som sagt også vårt kontinent og utviklingen i Norge især etter andre verdenskrig, var rettet mot stor industri. Mange ansatte og stor produksjon tilrettelagt av  revolusjonerende teknologi ble Norges nye arbeidsplasser.

 

 

I husmannstua Bråten under Koldberg, som står her på bygdetunet, bodde Karl Nicolai Nilsen og Gusta Johansdatter. De giftet seg i 1890 og var blant dem som søkte bort fra bondelivets slit og til arbeid i hovedstaden Kristiania. Karl fikk til slutt ansettelse ved Grefsen stasjon og de bodde sitt voksne liv på Vålerenga.

 

 

For over 100 år siden  var det to herrer som møttes til middag i Oslo. Birkeland var ingeniør og  Sam Eyde var forretningsmann. Sammen startet de Norsk Hydro og deres produksjon besto i å produsere nitrogengjødsel, uten lukt. Det vil si de tok opp konkurransen med husdyras gjødselproduksjon.

Agronomene jublet, man gjødslet åker og eng med perler og avlingene fra jordveiene økte.

 

Endringen i landbruket var igangsatt.

 

Teknologiutviklingen infiltrerte seg også raskt i landbruket.

 

Nå var forholdene tilrettelagt for effektivisering og volumproduksjon også i primærnæringen.

 

Samtidig ville man forståelig nok,  ikke lenger være husmenn, man ville være uavhengig og eie sitt eget.

 

Det ble mer tilgang på arbeid i byen enn på landet, og landsbyungdom var ettertraktet arbeidskraft. Bysamfunnene vokste raskt og bygdesamfunnene endret seg.

 

På 1960 tallet endrer man landbruket her i Østlandsregionen til mye ensidig kornproduksjon, og lar ”fjell og dal – Norge” ta seg av dyrehold.

 

I de siste tjue åra har det vært drastiske endringer i Norges landbrukspolitikk. Markedskreftene skal være rådende også i Norge.

Få er villige til å betale noe særlig for matvarer. Vi vil heller bruke penger på hus, hjem, klær , båt og bil.

Som rik oljenasjon er mange åpne for tanken om mest mulig import av matvarer.

Det å utøve ei primærnæring er liksom ikke det gjeveste man kan sysselsette seg med, og så er det disse supsidiene da. Hvorfor skal bonden bare få tildelt skattepenger? Sånn bare dettende rett ned.

 

I landbruket i dag håndterer man gjerne 3-4 årsverk alene mot for 100 år siden hvor gården ga arbeid til veldig mange. Til tross for ny teknologi, maskiner og effektivisering mener jeg bestemt at  jeg  også i dag føler på Prøysens sine symbolske verselinjer i  ”du skal få en dag i mårå” hvor han skriver om gutten som er gift og slit som folk gjør flest. Med småbruk oppi Åsmarken der kjerringa er hest......

 

90-tallet blir noen få kjøpmenns tiår. Enkelte tjener seg rike på å selge matvarer de ikke har produsert selv, og de fleste av oss synes de er særdeles dyktige. Vi får matvarekjeder og stort sett de samme matvarene i hver butikk. Ungene tror at mjølka blir framstilt i butikken, og at kjøttdeigen aldri har vært levende.

 

I vår skog og jordbruks-kommune resulterer forandringene i noen flere pendlere, noen flere deltidsbønder, noen færre gårdsbruk og litt mindre småindustri.

  

Men det blåser nye vinder over Norge og over vår kommune. Noen har merket seg at det er ikke så all right med masse forurensende transport for å få matvarer i butikkhyllene. Det er ikke så all right at Norge gror igjen med buskvekster. Husdyr er i grunnen ganske ok. De spiser opp det som skjemmer for utsikten, og norsk kortreist mat er faktisk god. Dessuten har husdyra det ganske prima  her i Norge sammenlignet med andre land.

 

Mange har klamret seg fast og prøvd å tenke nytt i kommunen vår . Nye barnehager blir reist. Det er byggeaktivitet på boligfelt. Vi har verkstedlokaler som reparerer biler og vi har lokaler som produserer trapper. Prikken over ièn synes jeg er at vi har klesbutikk med klær i alle størrelser. Det er fortsatt gårder med dyr. Man tilbyr både hjortestek, storfebiff, svinestek og kyllingbryst til forbruker. Og det er raslende kornåkre å skue som faktisk blir malt til melet du bruker i brød og kakedeigen. En stor del av våre landbruksprodukter er økologisk produsert. Man benytter seg av gamle metoder blandet med ny kunnskap og ny teknologi uten kunstig gjødsel og sprøytemidler.

Man holdt nesten på å glemme bort at marihøna spiser lus og at kløver avgir nitrogen.

 

Det er faktisk noen som vil flytte hit og mange vil ferie her.

 

Her hos oss har vi  ledig areal til å ønske folk velkommen tilbake til bygdenorge enten som fastboende eller som ferierende.  

 

Vi byr på noe annet enn Norges fjellheim eller salt sjø og havsprut.

 

Her i våre badevann finnes ikke brennende maneter man kan faktisk vaske håret samtidig som man bader, i ferskvann, sjøl om det  skummer litt dårlig. Og ingenting smaker som nystekt  sjølfiska abbor.

Det er litt godt å gå i skauen og kjenne furunåler under skosåla istedenfor asfalt. Det er liksom mer naturlig det. Å plukke bær og sopp er anbefalt av mange som rekreasjon.

Å kjenne eimen av gjødsel vår og høst er en del av sjarmen ved å bo en snau time fra hovedstaden. Samtidig som man har litt armsleng utenfor stuedøra.

Og det er en deilig følelse å være 11 år og ha Bråtevangen som hjemmebane og kunne reise inn på Ekebergsletta og delta i årets Norway Cup og slå Vålerenga i fotballkamp.

 

Når man er 11 år går man på skolen. Akkurat slik de fleste også gjorde for hundre år siden.

Vi har skolestua her på bygdetunet. Den vitner om en annen tid hvor læreren var en ansett person som oftest bodde i skolestua. Det var ofte skolestuer i hver ei grend eller de hadde omreisende huslærere som samlet naboungene på en gård og underviste de i sitt nærmiljø.

Her i Aurskog-Høland er de fleste slike skolestuer ute av drift. Det har vært tider hvor mange har villet kvitte seg med ennå flere skolelokaler enn det som har blitt gjort. Det vi i dag ser er at det økonomisk ikke er noe dyrere å drifte noen flere små grendeskoler enn en kjempestor skole. Det er bra, for da kan også dagens barn kjenne litt på den tryggheten det var å gå til ei lita skolestue i nærmiljøet.

 

Elevene hadde respekt for skolelæreren.

 

Da jeg gikk på skolen var høflighet og lydighet fortsatt en dyd. Vi jentene skulle neie hver gang vi møtte læreren. Rektoren på skolen vår hadde en lyseblå lang folkevognbil. Han kom sakte kjørende forbi oss nedover skolegata på vei hjem, og jeg og min venninne neide pent. Så fikk bilen til rektoren motorstopp og vi innhentet han og igjen neide vi pent. Siden skolegata bød på nedoverbakke på hjemvei, var rektoren spenstig nok til å forsøke å løpe igang bilen med åpen førerdør og en hånd på rattet. Rektoren og bilen innhentet oss to jentene igjen og vi neide pent. Men bilen ville ikke løpes igang og stoppet nede på sletta og vi innhentet den nok en gang igjen og vi neide nok en gang, like pent.

 

Dette illustrerer selvfølgelig misforstått høflighet.

Allikevel er de fleste enige i at det ble misforstått kameratskap når skille mellom elev og lærer nesten ble visket ut og kunnskapsnivået ble for ujevnt når pensumrammene ble for utydelige og for fleksible. Nå skal noe av den gamle skolen tilbake sier kunnskapsministeren.

Her på Bråte skole har man ikke gitt helt slipp på den gamle skolen og med det kan man vel konkludere at bygdeskolen egentlig hele tiden har vært fremtidsrettet i sin visjon.

 

God skole er også en faktor innflyttere til bygda oppgir som en positiv årsak til at de valgte å flytte hit ut til vår kommune.

 

Også er tiden moden for å ta fatt på årets bygdetunprogram. Vi morer oss over aktiviteter som speiler bygda vår for hundre år siden. Vi skal få oppleve utstyrskiste for brudepar, bunadskledde sambygdinger og naturopplevelser.

Ta deg tid til å føl litt på at dette er dine røtter, dette er din kulturarv. I det vi utvikler oss videre er det smart å tenke over hvor vi vil. Jeg har litt følelsen av at vi både i fagfeltene skole og landbruk har tatt litt to skritt fram og ett tilbake, nettopp fordi våre endringer ikke har bragt oss videre til nye høyder heller  litt på skeive.

 

Hvis vi skjeler litt til f.eks Frankrike ser vi et landbruk som kjemper på barrikadene for livets rett. Selv hovedstaden Paris har beholdt sine markeder og sine mindre dagligvareforretninger i hvert kvartal. Vi ser en skole som har disiplin og klare pensumkrav. Og vi ser et folk som ikke alltid ringer og avtaler tid for et sosialt samvær. Og vi ser mennesker som ikke er så effektiviserte at de ikke har tid til å nyte en ledig stund.

 

Jeg tror ikke at Hemnes og Aurskog-Høland noen gang vil fremstå som tiden på bygdetunet igjen. Men jeg tror at vi skal tørre å vise hvem vi er og hva vi har bare vi får bestemt oss for hva vi vil by fram.

 

Hvorfor skulle ikke skoleelever som er oppvokst ved sjøen eller på fjellet , ville reise til Halsnes på leirskole og lære om ferskvannsvassdrag og økologi? Vi må bare tilrettelegge for målet vi har og tørre og investere litt. Og hvorfor skulle ikke noen ville benytte et slikt tilrettelagt fagsted også som kurs og konferansesenter hvis fasilitetene var tilstede?

 

Og hvorfor skulle ikke vi kunne kapre en litt større andel av turistnæringa? Vi kan da med fordel dele litt mer med oss av den natur og det areal vi har. Vi har jo butikker og vi har kulturaktiviteter i stort monn icenesatt av frivillige driftige ildsjeler.

 

Og hvorfor skal ikke vi kunne ta mål av oss å bli framifrå gode på landbruksforvaltning. F.eks kjøttproduksjon fra Aurskog – Høland kan vel ha like god mulighet til å få kvalitetsstempel og dertil etterspørsel som Pharmaskinke.

 

La nå bygdetundagene fortelle oss historien om tidens utvikling og la historien vi observerer inspirere oss til videre utvikling i tråd med vår egen kulturarv.

 

Jeg ønsker dere alle en riktig førnøyelig tidsreise.

 

Hanne