Akkurat som vi tar på alvor å være en aktør i å bedre klimaforholdene. Nasjonale føringer er utslagsgivende for landbrukets grobunn.

Alle yrkesaktører også i landbruket,evner å forstå hvorfor yrkesgrupper reiser krav om pensjonsordninger, lønnsforhold, feriekarv, sykelønns- og permisjonsordninger osv.

Kampen om at gårdbrukerens lønn og arbeidsforhold skal være i tråd med resten av yrkesnorge kan til tider oppleves som en svært ensom kamp å kjempe. Reelle forhold på verdensmarkedet som at drivstoffpriser, byggekostnader og gjødselpriser øker sammen med renteøkning influerer også gårdbrukeren. Alle næringer og yrker trenger et omfang hvor det er flere aktører sammen, som skaper et positivt og stimulerende miljø.

Landbruket stimulerer igjen mange andre næringsutøvere innen turisme, forskning, transport, handel, verksted, osv.

Man kommer ikke utenom det faktum at hvis gårdbrukeren blir tilnærmet borte, og ikke lenger vil utgjøre noen prosentandel av norges BNP, vil det gjøre noe med hvordan landet vårt vil se ut. Kulturlandskapet og identiteten vil forvitre og endres. Spørsmålet vi landsmenn må stille oss er om vi utelukkende ønsker å forholde oss til de økonomiske markedskrefter eller om vi også vil forholde oss til det estetiske naturmiljøet som vi idag er bortskjemt til å boltre oss i. Lever vi livet like godt i et landskap preget av kun industrisatsing? Hva vil et sterkt industripreget samfunn gjøre med kulturlandskapet rundt oss og hvilke etiske forhold vil matproduksjonen innta?

Landbruksforhandlingene i våres velger jeg å optimistisk tolke dithen at vi er mange som ikke ønsker å gi slipp på landbruksnæringa i Norge.

Som gårdbruker har også jeg stor forståelse for at verdensamfunnet vil være tjent med gode WTO-avtaler. Alle ulike land bør forholde seg til – og handle med hverandre , gjennom størst utbredelse av handelsavtaler og regelverk som omfatter flere enn det tosidig avtaler gjør. I den viktige kampen for at verden skal bli et bedre sted for flere av oss å leve, er det viktig å vurdere alle anliggende. De som skal selge den mat de produserer må også evne å spise av maten selv. Vi som skal kjøpe mat fra de som har dårligere kjøpekraft enn oss selv må ikke tillegge de ansvaret for all matproduksjon alene. Vimå gi hverandre hender å holde i. Derfor er det viktig at vi utarbeider nasjonale retningslinjer og forhold som stimulerer til at Norge kan opprettholde sitt kulturlandskap og å fortsatt være en bidragsyter til å produsere mat.

Disse to primæranliggende vil være bidraget til at Norge kan utvikle seg på positive klimafaktorer, slik somfor eksempel biobrensel. Olje og energidepartementet ser muligheten og landbruket ønsker sterkt å få være en positiv aktør i dette arbeidet, men man må tilrettelegge slik at også denne satsinga evner å bli et økonomisk marked i vekst. Gårdbrukeren og landbruksnæringakan ikke overleve på visjon og ideologi alene.

I vår grønne kommune har vi ønsket å stimulere næringsutvikling generellt og selvfølgeliginkludert landbruksnæringa. Kommuneansatte har tatt sine arbeidsoppgaver på alvor og positivt utøvd de. Det er behov for nasjonale verktøy i den kommunale forvaltning for å få blåst ”klart til avspark”. Sjøl om det for tiden ikke vrimler med nyetableringer , yrer det med ca noen titalls. Konjukturen er ikke avtagende, men stabil og svak vekst. Tar vi innover oss de realistiske utfordringene, har vi all grunn til å glede oss og stimulere til mer.

Hanne Buer Heyerdahl-Simonsen, Gruppeleder Aurskog-Høland SP