Av Endre Skjørestad, medlem i Pensjonskommisjonen

Pensjonskommisjonen har lagt fram sin utredning etter nesten 2 års arbeid.

Allerede før utredningen ble presentert, er debatten om framtidas pensjonssystem, i gang. Her er noen av de vanligste spørsmålene som en møter i debatten.

Her er det grunn til å merke seg at et bredt flertall i kommisjonen mener at det vil bli svært vanskelig, og i praksis antakelig umulig, å opprettholde det pensjonssystemet en har i dag. Bakgrunnen for dette er det enkle forhold at det vil bli langt flere pensjonister i årene som kommer, enn hva en så for seg da folketrygden ble innført i 1967.

Antallet pensjonister vil øke fra ca. 900.000 i 2002 til ca. 1,6 mill. i 2040. Hver pensjonist vil i framtida ha tjent opp flere pensjonspoeng enn dagens pensjonister, slik at pensjonsytelsene blir høyere. Nyere prognoser tilsier også at levealderen gradvis vil øke. Samlet vil de årlige utbetalingene til alderspensjon øke fra vel 100 mrd. i dag til ca. 220 mrd. i 2040. Pensjonene alene vil kunne legge beslag på anslagsvis 35-40% av hele statsbudsjettet. Da blir det lite igjen til andre gode formål.

I samme tidsrom må en regne med at utgiftene til helse og pleie vil øke som en følge av aldringen i befolkningen. Dette faller sammen med en periode der antallet yrkesaktive ikke vil øke i nevneverdig grad. I 2040 vil det eksempelvis kun være 1,7 yrkesaktiv for hver pensjonist. Den formidable økningen i pensjonsutbetalingene vil skje i samme periode som oljeinntekter reduseres betydelig.

Beregninger viser at dersom en skulle velge å opprettholde dagens nivå, vil det i de kommende 10 år være nødvendig å øke skattene (for den yrkesaktive befolkning) betydelig. Beregninger tilsier at skattenivået må økes med ca. 15.000 pr. år, gjennom hele yrkeskarriæren for en person med vanlig god industriarbeiderlønn. Disse beregningene tar hensyn til den avkastning som en vil kunne få av oljeformuen, dersom denne forvaltes på en god måte.

Jeg er sterkt i tvil om våre etterkommere vil godta en slik økning i skattenivået. I vår internasjonaliserte tidsalder er det også høyst tvilsomt om en vil kunne få norsk økonomi til å fungere, med et særnorsk skatte- og avgiftsnivå.

På mange måter blir spørsmålet om vi som er voksne i dag skal holde fast ved våre pensjonsrettigheter og så å si ta sjansen på at våre barn (på en eller annen mirakuløs måte) skal makte å innfri dem. Eller, alternativt, om en allerede nå skal foreta visse justeringer slik at det offentlige pensjonssystemet blir mulig å opprettholdes også for neste generasjon.

Jeg er klart tilhenger av en ordnet omlegging nå, framfor å risikere at systemet bryter sammen om 15 eller 20 år.

Innledningsvis er det grunn til å understreke at det er et bredt flertall av kommisjonens medlemmer som går inn for såkalt "modernisert folketrygd". Det er videre grunn til å understreke at det er tale om relativt forsiktige justeringer sammenlignet med dagens system. Dersom kommisjonen skal kritiseres for noe, er det antakelig for ikke å ha gått lengre i retning av å begrense utgiftsveksten. I modernisert folketrygd forsøker en å få fram, noe klarere, at pensjon i realiteten er utsatt lønn. Dersom flere vil stå lengre i arbeid, eller en i det minste vil motvirke tendensen til tidlig avgang, vil den samlede verdiskapningen bli høyere. Da vil også fellesskapet kunne bli i stand til å yte mer til den enkelte, også i form av pensjon. Dette går som en rød tråd gjennom innstillingen.

Forslaget innebærer at en skal kunne tjene opp pensjon fram til fylte 70 år, men i utgangspunktet skal den enkelte kunne ta ut pensjon fra fylte 62 år. Den som imidlertid velger å gå av tidlig, har tjent opp mindre pensjon, og vil statistisk sett ha lengre gjenværende levetid, slik at den årlige pensjonsytelsen blir lavere. En kan også si det slik: Den enkelte vil i noe større grad måtte bære kostnadene ved tidlig pensjonering selv.

Forslaget til modernisert folketrygd innebærer fortsatt betydelig omfordeling mellom ulike grupper. Eksempelvis innebærer forslaget at alle blir sikret en minstepensjon omtrent på dagens nivå (som internasjonalt sett er svært høy) selv om vedkommende ikke har vært ute i yrkeslivet, eller selv om vedkommende ikke har opptjent nok pensjon til å komme høyere enn minstepensjonen. Ved at garantipensjonen avtrappes gradvis, vil også midlere inntekter få mer tilbake i form av pensjon, enn andre.

Personer som har ulønnet omsorg for barn, vil bli godskrevet pensjon tilsvarende en inntekt på kr 256.000, etter dagens lønnsnivå. Dette er en forbedring sammenlignet med någjeldende regler.

Det er kun inntekter opp til 8G (for tiden ca. kr 450.000 pr. år) som gir grunnlag for pensjonsopptjening. De virkelige høyinntektsgruppene vil med andre ord ikke få uttelling i det offentlige pensjonssystemet.

Etter det forslag som foreligger, vil hvert enkelt år som vedkommende har vært ute i arbeid, telle med. Slik sett representerer forslaget i modernisert folketrygd en betydelig forenkling, sammenlignet med nåværende folketrygd. Ved 40 års opptjening vil den foreslåtte modellen gi en pensjon ved 67 år, som tilsvarer 50% av gjennomsnittlig lønnsinntekt i yrkeslivet. Kommisjonen har ikke forutsatt at det blir gjort endringer i pensjonistbeskatningen. Framskrivninger tyder på at økningen i kjøpekraften vil fortsette i årene framover. Dette vil også framtidas pensjonister nyte godt av. Sammenlignet med dagens forhold vil framtidas pensjonister etter alt å dømme få betydelig økning i kjøpekraften også om en innfører modernisert folketrygd. Det er videre grunn til å merke seg at de foreslåtte endringene er ment å tre i kraft gradvis. Opparbeidede rettigheter skal i størst mulig grad beskyttes og kommende pensjonister skal få anledning til å tilpasse seg et nytt regelverk. Personer født før 1950 vil etter forslaget ikke bli berørt i det hele.

Alle ansatte i offentlig sektor har en tjenestepensjon (som hovedsakelig betales av arbeidsgiveren) og som kommer i tillegg til folketrygden. Denne pensjonen innebærer eksempelvis at kommunene må avsette beløp i størrelsesorden 10-15% av løpende lønnsutbetaling for å dekke framtidige pensjoner.

En del ansatte i private bedrifter har også ulike ordninger, enten gjennom avtale med forsikringsselskap eller gjennom egne pensjonskasser.

Et mindretall i pensjonskommisjonen foreslår at det skal lovfestes en plikt for alle bedrifter til å tegne en slik, privat pensjonsordning, som altså vil komme i tillegg til folketrygden.

Det er selvfølgelig ønskelig at så mange som mulig sparer til ytelser i alderdommen, enten dette skjer på privat basis eller gjennom avtale med arbeidsgiveren. Jeg er imidlertid skeptisk til en lovpålagt ordning.

For det første vil en slik ordning nødvendigvis legge en øket byrde på samtlige bedrifter. Mange bedrifter, særlig den del av industrien som konkurrerer med utlandet, sliter allerede i dag med høye lønnskostnader. Mange har flyttet produksjonen ut av landet, eller planlegger utflytting. Til syvende og sist må all pensjon betales av verdiskapningen i næringslivet. En lovpålagt ordning vil også kunne kreve mer papirarbeid og mer administrasjon. Dette rammer særlig mindre bedrifter. Ordningen vil slik sett gjøre det vanskeligere å starte opp ny virksomhet og vil kunne hemme utvikling og nyskapning.

Det vil også kreve et betydelig apparat å holde rede på ulike poliser eller fripoliser i de tilfeller der personer flytter fra et arbeidssted til et annet. En privat ordning med foretakspensjon har heller ikke den samme omfordeling og utjevning (eksempelvis mellom kvinner og menn) som en har innenfor forslaget til modernisert folketrygd.

Den vesentligste innvending fra min side går imidlertid på det forhold at en slik reform blir ikke allmenn. Den holder selvstendig næringsdrivende, som håndverkere, bønder, konsulenter, fiskere etc., utenfor. Totalt sett utgjør dette mellom 100 og 200.000 personer. I mange tilfeller er det liten forskjell mellom en håndverker ansatt i et firma og en som driver for seg selv. Begge selger sin arbeidskraft. Mange selvstendige næringsdrivende sliter med å få endene til å møtes og finner ikke anledning til å sette til side ekstra midler for å spare til alderdommen.

For å finansiere ytelsene i modernisert folketrygd, vil det etter beregningene måtte kreves inn en pensjonsavgift (fordelt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker) på i alt 17,5%. Dette illustrerer at et utbygd pensjonssystem koster penger. Dersom det er flertall for å bruke mer på pensjon i framtiden, bør en etter mitt syn foreslå å øke ytelsene i folketrygden framfor å innføre en obligatorisk ordning som skal leve "på siden av" folketrygden.

Stavanger 12.01.04