[31.03.09 13:19] Verden står overfor både en akutt og en vedvarende matkrise. Allerede i dag er den nesten en milliard mennesker som sulter. Samtidig vokser verdens befolkning kraftig. Innen 2050 kan vi være ni milliarder mennesker på jorda. Da må den globale matproduksjonen fordobles. Dette er en enorm utfordring i seg selv. I tillegg vil klima- og temperaturendringene gi dramatiske utfordringer for matproduksjonen.
Matkrisen og klimakrisen henger sammen og forsterker hverandre. Vi kan ikke løse det ene problemet uten av vi samtidig finner en løsning på det andre. Behovet for mat og jordbruksarealer er en av hovedårsakene til avskoging globalt. Avskoging står samlet for om lag 20 % av de globale utslippene av CO2. Denne sammenhengen har vært neglisjert i klimadebatten.
Matsikkerheten er en absolutt forutsetning for å lykkes med klimapolitikken. Vi løser ikke klimaproblemet uten at folk er mette.
• Klimaforhandlingene, som starter i København til høsten, må erkjenne utfordringene med økende befolkning og behovet for økt matproduksjon. Norge må ta initiativ til at denne prosessen settes i gang.
• Vi skal satse på klimakutt og effektivisering av landbruksproduksjonen. Likevel er det ikke til å unngå at økt matproduksjonen vil gi økte klimagassutslipp. Samtidig haster det å redusere klimaforurensingen totalt. For at det skal være mulig å redusere andelen sultende i verden og samtidig unngå de farligste klimaendringene, må nødvendigvis den neste klimaavtalen medføre enda større kutt i utslippene fra andre sektorer.
• Forhandlingene må også føre til at vi umiddelbart setter i gang arbeidet med å forberede verdens matprodusenter på de klimaendringene som allerede er i gang. Det må utvikles nye plantesorter som tåler andre vekstforhold, høyere temperaturer, mer eller mindre nedbør og andre sykdommer enn det vi har i dag. Dette fordrer en massiv forskningsinnsats og en global dugnad er avgjørende for å lykkes.
• Alle land har et ansvar for å brødfø egen befolkning og et selvstendig ansvar for å utnytte sine naturgitte ressurser til matproduksjon. I Norge er bare tre prosent av jorda dyrkbar. Jordvernet må derfor styrkes. Tiden for storstilt nedbygging av matjord er forbi.
• Samtidig har vi som et av verdens rikeste land et ansvar for å sikre matproduksjonen globalt gjennom utviklingspolitikken. Matproduksjon som utviklingsstrategi har i altfor lang tid vært neglisjert, både i staters nasjonale politikk og som en del av utviklingsagendaen. Den norske landbruksbistanden må derfor økes betydelig!