![]() Kåre A. Hanken, Ålesund Senterparti |
[04.04.11 15:37] I Senterpartiet har vi alltid vært opptatt av distriktene og distriktspolitikk. Senterpartiet skal alltid kunne se folk i øynene ute i distriktene enten det gjelder helsepolitikk, skolepolitikk, kultur eller samferdsel. Alle i Senterpartiet har en liten veistubb som det skulle vært gjort noe med. Slik skal det være. Snakk med oss om vei!
Det var imidlertid helse jeg ville skrive noen ord om. I distriktspolitikken må vi ikke bli så snøblinde at vi ikke ser at endringer også kan være av det gode. Endringer som uansett vil komme som ”post i butikk”. Helsepolitikken endres også av nettopp samferdsel - og den medisinske utviklingen og nyvinninger. Det er nødvendig å se verden gjennom nye linser av og til.
I januar i år fikk jeg en akutt akillesbetennelse som følge av trening. Tro det eller ei, men jeg er 16 kg lettere uten alle verdens slankemidler.
Etter et besøk i førstelinjetjenesten ble det to omganger med betennelsehemmende medikamenter uten det var noen synderlig bedring å spore av den grunn. Etter om lag 100 tabletter bad jeg førstelinjetjenesten om henvisning til ortoped og kirurgisk behandling – eller spesialisthelsetjenesten som det heter.
Søknad ble sendt og i første halvdel av mars 2011, og jeg mottok varsel fra spesialisthelsetjenesten om at jeg var satt på venteliste med forventet operasjon før midten av juni 2011. Det lå ved en orientering om fritt sykehusvalg dersom det var kortere ventelister et annet sted.
Ja, ja, tenkte jeg. Det får stå sin prøve. En sykemelding fra midten av januar til juni i påvente av operasjon, og deretter ytterligere en måned etter operasjon det er jo strengt tatt ikke mer enn 6 måneder arbeidsuførhet for en akilles.
Nå kontaktet jeg en privatklinikk og fikk utført operasjonen etter 3 dager. Noen ville kalle det å kjøpe seg frem. En sykmelding i seks måneder koster samfunnet noen kroner, mens jeg sparte adskillig ved å komme raskere tilbake.
Jeg har klokketro på norske sykehus og norsk helsevesen. Det er av de beste i verden. La det komme tydelig frem. Mennesker som virkelig er i krise får den hjelp de har krav på, akilles er ikke krise for annet enn dansefoten!
Samtidig må vi finne smartere måter å organisere på. Leger og helsepersonell må jobbe med de som er det primære; nemmelig pasientbehandling. Det kan være nødvendig å samordne administrasjonen i noe større enheter. Enheter med det beste av medisinsk utstyr, og enkle behandlinger på ”samlebånd” – slik der jeg ble operert.
Det koster noen kroner å gå arbeidsfør for en akilles om det var greia. Det var det ikke.