Innlegg av Per Olaf Lundteigen i grunnlovsdebatten på Stortinget tirsdag 7. februar.

Stortinget skal i dag behandle et forslag til endring av Grunnlova fra Stortingets mest engasjerte EU-tilhengerer bl.a to tidligere ledere i Europabevegelsen.  Uansett hvor mørkt det ser ut for ja-sida gir de seg ikke. Den europeiske union er for dem nærmest en høyere form for sivilisasjon.  Hadde Torbjørn Jagland fortsatt hatt adgang til denne talerstol ville han sikkert fastholdt tilligere uttalelser om at bare EU kan løse ledigheten.  Ja, slik kan en se verden….

Denn reelle begrunnelsen for forslaget er selvsagt at de mener Grunnlova er til hinder for å melde Norge inn i Den Europeiske Union.  Derfor vil de endre den. 

Norge har ikke et system med bindende folkeavstemninger slik noen land her.  Forslag om dette har vært fremmet av Frp flere ganger, og blitt avvist av flertallet i denne sal.

Både Høyre og AP har gått imot å  innføre bindende folkeavstemninger.  I et system med bindene folkeavstemninger blir det representative demokrati koplet ut, og avstemningen er rettslig bindende for det spørsmål som er lagt fram.  

Dersom avstemningen er rådgivende gir folket råd, men den endelige beslutningen fattes av de folkevalgte.  

Jeg ser ikke det logiske i å vere mot bindende folkeavstemninger, men for rådgivende folkeavstemninger som skal være bindende.  Jeg ser fram til en klargjøring fra forslagsstillerne om hvordan dette henger sammen.  De har tross alt hatt mange år å tenke seg om.  I april 1992 behandlet Stortinget forslag fra Carl I Hagen om folkeavstemning.  I innstillingen uttalte komiteen:  "Komiteen mener det kan oppstå situasjoner av en slik art at det vil være naturlig og riktig at velgerne ved en folkeavstemning blir gitt anledning til å uttale seg før vedtak gjøres i Stortinget.  Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Gundersen og Hagen, anser imidlertid at folkeavstemninger i slike tilfeller bare bør være rådgivende.  Flertallet understreker videre at bruken av slike rådgivende folkeavstemninger bør begrenses til unntakstilfeller og særlig viktige spørsmål".  

Høyres hovudtaler Jan Petersen sa i debatten: " Men selvsagt er det viktig at vi i visse situasjoner som kan oppstå, har muligheten for å utskrive folkeavstemninger i de spesielle sakene hvor vi føler det er nødvendig.  Folkeavstemninger bør imidlertid i slike situasjoner være rådgivende".  

Arbeiderpartiets hovedtaler Gunnar Berge sa bl.a:  "Det er også to andre svakheter ved folkeavstemningsinstituttet.  Områder av landet med liten befolkning vil ikke kunne gis den beskyttelse som ligger i det representative demokrati, bl.a. ved at disse områdene i forhold til folketallet er overrepresentert i de representative organer.  Ved folkeavstemninger vil det eksistere full proporsjonalitet.  Følgelig blir det de folkerike distriktene i landet som får størst gjennomslag ved en slik beslutningform.  Vi betrakter det også som en del av vårt demokrati at utkantene i vårt representative system er overrepresentert i forhold til folketallet"........ "Et annet viktig hensyn som også er tatt opp fra  i komiteens innstilling fra flertallets side, er at folkeavstemninger i mange tilfeller ikke i tilstrekkelig grad vil kunne ivareta mindretallets interesser og rettigheter.  Det er også en viktig side ved vårt demokratiske styresett", sa Arbeiderpartiets Gunnar Berge i Stortinget 7. april 1992.  

Hvorfor er forslagsstillerne mot bindende folkeavstemninger, men for rådgivende folkeavstemninger som skal være bindende??

Jeg vil tro at mange både i og utenfor denne sal innhenter råd i store og små saker.  Men det man får er råd.  Beslutningen må en ta selv både som folkevalgt og som privatperson.  Et råd er og blir et råd.  Beslutningen må en selv ta ansvar for.  Det er ikke mangel på respekt ikke å følge et råd.

Grunnloven stiller selvsagt strenge krav til å foreta viktige endringer i vår forfatning.  Endringer krever bred oppslutning i Stortinget.  Grunnlovsendringer foreslås i ett storting. Det skal være valg av et nytt stortinget før de kan behandles og vedtas.  Dette er et grunnlovskonservativt system som Senterpartiet er en varm forsvarer av.  Det sikrer at viktige endringer i Grunnloven først kan vedtas etter at de er forelagt folket i valg.   Det kan ikke gjennomføres selvom et flertall ved valget stemmer på partier/representanter som støtter forslaget.  Det skal være et breidt og samlende flertall for grunnlovsendringer.

Da Grunnlovens paragraf 93 ble vedtatt i 1962 var det med tanke på å ha hjemmel fpr innmeldelse i EEC.  Man var klar over at en innmelding i en slik organisasjon i realiteten var en grunnlovsendring.  Selv om Grunnlovens ord ikke blir forandret, vil det statsstyret den legger opp til, bli omformet.  Det var derfor klart alt i 1962 at det måtte minst kreves 2/3 flertall for innmelding.  Men fordi flertallet ville sløyfe den lange tenkepausen som kreves ved grunnlovsendring etter paragraf 112, fant man at det burde kreves et enda mer solid flertall etter paragraf 93.  Stortingsdebatten om Grunnlovens paragraf 93 ble avholdt 6., 7. og 8. mars 1962.  Stortinget tok den gang ikke lett på et så viktig spørsmål.  KrFs Kjell Bondvik mente ¾ flertall ikke var nok for en så stor beslutning som innmeldelse i EEC, og han hadde foreslått krav om 5/6 flertall.  Dette forslaget fikk 34 stemmer.  Grunnlovens paragraf 93 ble til slutt vedtatt mot 35 stemmer.  Grunnlovens paragraf 93 ble første gang benyttet i forbindelse med EØS-avtalen i 1992.

Paragraf 93 i Grunnloven åpner for at Stortinget uten å gå veien om grunnlovsendring med mellomliggende valg til storting,  kan avgi suvernitet på et saklig avgrenset område.  For å kunne gjøre dette kreves det et høyere flertall 3/4.  Dette gjør det vanskelig å bruke kortvarige stemningsbølger og ulike "sug" som måtte oppstå, til raskt å gjøre viktige endringer i forhold til vår selvstendighet.  Det er ingen statsrettslig logikk eller overordnet prinsippiell tenking som ligger til grunn for at et knapt flertall i en rådgivende folkeavstemning skal sette til side dette viktige grunnlovsprinsippet.