Tale på Fylkesmannens nyttårskonferanse Nord-Trøndelag 2012.

Godt nytt år!

Dvel litt ved det — hva har vi gjort i jula? Har vi gjort unna den refleksjonen vi håpet på i ei stri førjulstid? Er det noe å glede seg over i det nye året? Hvor går verden? Og hva blir det med ungdommen?

Menneskets og politikkens natur er problemorientert og i noe grad misnøyestyrt. Problem skal identifiseres, analyseres og helst elimineres. I hovedsak bra — det bringer oss fremover både som individ og samfunn. Men kan også gjøre at vi mister perspektiv, ikke klarer å sette ting inn i sin rette sammenheng, eller rette nok oppmerksomhet mot de største og viktigste sammenhengene. De skyves rett og slett for langt unna.

For egen del har jeg fått reflektert en del i jula. Ikke minst som en konsekvens av dette innlegget — det bør jo innfri de forventingene Fylkesmannen ga uttrykk for når han spurte. La gå at han helst ville ha Statsministeren, uproblematisk å være reserve for han. Fri tittel, frie tanker. Blir ikke et innlegg om kraftsituasjonen i Midt Norge, (den er for øvrig løst), hvordan Trøndelag kan samarbeide mer, strøm på Meråkerbanen eller innføring av automatisk strømavlesning og hvilke muligheter som ligger i det. Eller grønne sertifikater. Ikke fordi det ikke er viktige spørsmål, men er det disse som definerer den tiden vi lever i? Definerer oss? Som individer, trøndere, nordmenn og verdensborgere? Ikke helt, vil i alle fall jeg tenke.

Til jul fikk jeg lue, votter og skibriller av min kone, og serien om Kennedy familien på DVD av min bror. Begge deler gode gaver til sitt bruk. USA og amerikanske presidenter har alltid fasinert meg. Idealer, store spørsmål, makt og vilje går som en rød tråd gjennom landets historie. Kennedy var intet unntak, kanskje litt mer offensiv i sin omgang med kvinner enn gjennomsnittet. Derfor mer fokus på Kennedy her enn på vottene.

Cubakrisen er viet en hel episode, mange her har sikkert sett den. Hele verden holdt pusten for å følge med på om Krutchev ville krysse amerikanernes karantenelinje 500 km fra Cuba med sine båter lastet med atomraketter for dermed i praksis starte 3 verdenskrig, den gang med ufattelig nukleær slagkraft. 17 år etter 1945 og det globale blodbadet vi i Norge omtaler som “Krigen”, sto verden på randen av å gjenta øvelsen med mye sterkere våpen. Nesten 30 nye år skulle gå før tøværet mellom øst og vest resulterte i Sovjetunionens fall og oppløsningen av kommunistregimene i øst. Sjelden var konflikten så intens som i 1962, men mange ganger svært spent. Og det ble ført krig gjennom stedfortredere mange steder i verden. Hadde spillet gått galt ville det bare levd kakerlakker i dag. De fleste her, meg selv inkludert, har vokst opp i en virkelighet preget av denne konflikten, denne trusselen.

I dag betrakter vi Nord-Korea med vantro og avsky. Likevel må jeg innrømme at landet har en underholdningsverdi som sikkert er proporsjonalt økende med avstand og mulighet til innsikt i livene til de menneskene som faktisk bor der. Men det er ikke mer enn en drøy generasjon siden Mao kastet Kina inn i tilsvarende galskap gjennom det store spranget og kulturrevolusjonen. Kina, landet som i dag er verdens nest største økonomi, og den raskest voksende. Pol Pot og Cambodia sprengte alle rammer for hva det er mulig å utsette mennesker og egen befolkning for.

Etter kommunismens fall for drøyt 20 år siden har det skjedd fantastiske ting i verden. Mens demokrati og menneskerettigheter frem til jeg begynte på ungdomsskolen var forbeholdt OECD landene, er de i dag i sannhet i ferd med å bli universelle. Demokratiet og respekten for individets egenverdi har demonstrert en styrke og gjennomslagskraft få trodde var mulig for en generasjon siden. Øst-Europa, mye av Asia, Mellom- og Sør-Amerika er i hovedsak under demokratisk styre. Lovende ting skjer i Afrika. Og i fjor kom den arabiske våren. Unntaket er i ferd med å bli regelen.

På 20 år har vår verden endret seg fullstendig, og endringene skjer stadig raskere. Hvem ville i 1997, året Trondheim arrangerte ski VM, trodd at USA sine statsfinanser var i kne og at Kina bydde opp til dans som ledende økonomi i 2012? Hvem ville trodd at OECD landenes økonomier raskt og relativt betyr stadig mindre globalt, 15 år etter krisen i Asia? Hvem ville for ett år siden trodd at mange av de despotiske regimene i den arabiske verden sto for fall? Hvem forutså effekten av internett og massekommunikasjon myndighetene ikke kunne kontrollere? Effekten av stadig mer frihandel og sammenveving av våre ulike økonomier? Demokratiseringen av luftfarten og åpningen av lufta nær sagt for alle? At en stadig større del av verdens befolkning er akkurat det — verdensborgere i ordets rette forstand?

Kennedy sa i sin innsettelsestale at bare få generasjoner i historien hadde hatt ansvaret å forsvare friheten når alt sto på spill. Og at han likevel ikke trodde at noen ville byttet med noen annen generasjon eller med noe annet folk. Det var utvilsomt sant da og en viktig påminnelse for oss nå. En påminnelse nå fordi det nå er vår tur til å forsvare friheten, utvikle den, gjøre den tilgjengelig for stadig flere. Men også fordi ting er helt annerledes i dag, at vår generasjon har helt andre muligheter og dermed et annet ansvar. I de 51 år siden Kennedy holdt sin tale har det skjedd store ting i verden som krever ettertanke og refleksjon — utover vårt fokus på fare og problemer.

Jeg tror verden i hovedsak er på vei i riktig retning. I et imponerende tempo får stadig flere mennesker over hele verden tilgang på frihet, sikkerhet og mulighet til rike liv. Jeg tror de grep menneskeheten i fellesskap har gjort i hovedsak har vært riktige og viktige. En åpen og gjennomsiktig verdensøkonomi der små land og økonomier som vår egen både gis muligheter og beskyttelse gjennom et internasjonalt regelverk og avtaler har vært og er avgjørende. Stadig færre og mindre barrierer for mennesker som ønsker å reise fra ett sted til ett annet bidrar til større forståelse, økonomisk vekst og utveksling av ideer og kultur verden aldri tidligere har sett. En global, digital allemannsrett som bare så vidt er konfirmert alderen tatt i betraktning, har demonstrert hvilken makt gjennom kommunikasjon og folkelig engasjement som ligger i den, senest nå i den arabiske verden. I skyggen av det globale maktspillet har det grodd frem en egen utvikling, en egen dynamikk som etter mitt skjønn byr på enorme muligheter — og et ditto ansvar.

Jeg tror vi står ved inngangen til en helt ny tid. En tid med uante muligheter, en tid der vårt mål om frihet og demokrati til alle er nærmere en noen gang. Og jeg synes vårt utgangspunkt for å lykkes er særs godt. Men det er også en kritisk tid, og selv om den kalde krigen ble vunnet for 20 år siden har ikke vårt ansvar blitt mindre.

Hvilket ansvar har vi så?

Norge i kraft av egen Grunnlov og egne institusjoner har vært et faktum i nesten 200 år. Det er tiden det har tatt oss å komme dit vi er i dag. I lys av dette må vi ikke glemme at ting tar tid også i dag. Nye land starter der vi var i 1814 i dag, bokstavelig talt. Det tar tid å bygge en nasjon, institusjoner, kultur og velfungerende systemer. De som starter nå kommer til å bruke mindre tid enn vi trengte, men de trenger tid. Fordi historien har lært oss at demokratiet og vår personlige frihet er skjør, er vårt ansvar like stort i dag som tidligere. En annen oppfordring i Kennedys innsettelsestale er dermed like viktig nå som da; Nå må vi igjen samles til kamp, en kamp i gråsonen, år ut og år inn, en kamp mot menneskehetens felles fiender: tyranni, fattigdom, sykdom og mot krigen i seg selv.

Nettopp av denne grunn tror jeg at fokus på de store spørsmålene er viktig. At vi må rette opp ryggen og se oss omkring både i landet og verden. Hvor står vi? Hva har vi fått til og hva er viktig fremover? Derfor må vi tillate oss å presse oss selv på disse spørsmålene, i verdens rikeste og fredeligste nasjon. Hvis våre problemer alene får definere oss som nasjon og folk blir vi som Peer Gynt; oss selv nok!

Global oppvarming fantes ikke i 1961, ei heller i Kennedys tale. Og hadde den blitt holdt i dag ville kampen mot menneskeskapte klimaendringer sikkert vært en del av talen. Men vi må ikke glemme sammenhengene og vårt fulle ansvar i alle de kamper vi står i. Betydningen av, og vårt ansvar for, å dra folk ut av fattigdom er like stort i dag som det var for en generasjon iden. Fremdeles går alt for mange sultne til sengs, sulter i hjel eller dør av sykdommer det er lett å utrydde. Så lenge det preger hverdagen til 100 vis av millioner, for ikke å si milliarder av mennesker tror jeg det er utenkelig å adressere klimaspørsmålet på en god og effektiv måte. Er hverdagen din preget av å ikke vite om det finnes nok mat til barna eller å bekjempe enkle sykdommer vil sannsynligvis ikke klimaendringer være det som opptar deg mest. Kanskje burde vi i større grad definert fattigdom og sykdomsbekjempelse inn som en del av klimakampen? Det ville i alle fall bidratt til større og sårt tiltrengt oppmerksomhet rundt disse spørsmålene. Det overrasker meg stadig at dette ikke gis større plass i vårt samfunn i dag. Vi holder i våre hender muligheten til å utrydde ekstrem fattigdom og mange sykdommer. Likevel lykkes vi ikke, enten det er fordi det vi gjør ikke virker eller at vi ikke vil det nok. Tar vi bort det rent moralske og etiske knyttet til unødvendige dødsfall og forferdelige enkeltskjebner sitter vi igjen med empiri og egeninteresse. Uten bærekraftig sosial og økonomisk utvikling får vi heller ikke kontroll over befolkningsøkningen som igjen bidrar til at ting blir enda vanskeligere både når det gjelder fattigdom, sykdom og dermed muligheten til å adressere klimaspørsmålet. Jeg tror vi er i stand til å møte klimautfordringene, men vi må gjøre det riktig og i riktig rekkefølge. Våre besteforeldre og våre foreldre klarte å sende folk til månen og gjennomføre en fredelig slutt på den kalde krigen og en umiddelbar atomtrussel. Innenfor en slik ramme blir ikke klimaendringene uoverkommelige.

Vil Norge endre sitt forhold til omverdenen i fremtiden som følge av dette? Helt sikkert, på samme vis som vi har gjort det de siste 20 årene. Innenfor handel, økonomi, bevegelse av mennesker, militære bidrag etc har våre posisjoner og forpliktelser endret seg enormt. I takt med tida og tilhøva. Det vil fortsette. Jeg tror utviklingen knyttet til stadig sterkere global integrering vil fortsette, økonomisk, sosialt og kulturelt. Mange har sagt at det er et motsetningsforhold mellom det og nasjonalstaten og nasjonsbygging — det er jeg ikke enig i, snarere tvert imot.

Mange av oss følger i disse dager det republikanske partiets nominasjonsprosess? Hvem skal utfordre Obama i verdens viktigste valg? Mye å si om kandidatene, prosessen og det republikanske partiet. Men i skyggen av alt ståket fra ulike republikanske kandidater går det en sterk strømning, en viktig refleksjon gjennom hele det amerikanske samfunnet. Hvor sterk kan staten bli? Hvor går grensene for statens ansvar, og hvor begynner den enkeltes? Hvordan utløser vi det potensialet og skaperkraften som ligger i individet og i det sivile samfunn?

Amerikanerne generelt, men republikanerne spesielt, betrakter Europa med en stor grad av skepsis og som et eksempel på hvor ille det kan gå med for mye stat, for lite individ og for store byråkrati. Spesielt etter eurokrisen fremstår Europa i stort som stagnert, aldrene og ute av stand til å få ny og nødvendig dynamikk inn i egen økonomi og egne samfunn. I USA utløste helsereformen, offentlig kausjon for store selskaper og enorm offentlig gjeld denne debatten. Litt merkelig å registrere fra vårt ståsted, men Norge og USA er forskjellig. USA er fremdeles historiens mest vellykkede og dynamiske konstruksjon — så det er alltid verdt å rette oppmerksomhet mot hva som foregår der.

I stort er det ingen tvil om at Europa har levd over evne i lang tid, utsatt nødvendige reformer og skjøvet regningen over til kommende generasjoner. Og regningen er svært stor i enkelte land, i Spania er ungdomsledigheten 40 %. En diskusjon om hva som må til av reformer, omstilling og ny dynamikk er åpenbart nødvendig og viktig. Og en korrekt amerikansk observasjon. Norge og Norden er foreløpig i en annen situasjon. Vi er gjennom den nordiske modellen de samfunn som er unntakene som bekrefter regelen. Regelen om at en for stor stat og stor statlig involvering hemmer økonomien og veksten, og dermed samfunnets totale muligheter til å realisere sitt potensial. Faktisk et så stort unntak at mange kommer til våre samfunn for å studere hvordan ting er gjort og hvordan de henger sammen. Jeg synes vi har god grunn til å være stolte av det vi har oppnådd så langt.

Men å slå fast gamle seire og dagens sannhet hjelper oss nødvendigvis ikke så mye i fremtiden. Vi er som samfunn ikke usårbare, også vi har behov for kontinuerlig endring og reform i tråd med samfunnsutviklingen. Det som var rett i går og i dag trenger ikke nødvendigvis å være det i morgen.

La meg da berøre den forutsetning hele vårt velferdssamfunn bygger på, og som får meg til å komme inn på betydningen av nasjonalstaten og fortsatt nasjonsbygging: Tillit. Hele vårt samfunn er bygd på tillit, på tvers av geografi, stand, bakgrunn og alder. Slik har det ikke alltid vært. Det er ikke mer en to — tre generasjoner siden det norske samfunnet var helt annerledes. Svært sterke motsetningsforhold på nær sagt alle fronter. Arbeidskonflikter, røverkapitalisme og rå maktkamp. Så ille var forholdene at det som nå er landets største parti mente det var lurt å melde seg inn i den internasjonale komitern, en organisasjon som hverken da eller nå kan assosieres med demokrati, menneskerettigheter og frihet. Norsk politikk og utvikling etter krigen er etter mitt skjønn først og fremst historien om den store forsoningen — et land og et folk som for alvor hadde fått lært hvor viktig det var å stå sammen.

Det har vært en enestående suksesshistorie så langt. Bygd på tillit og fellesskap. Det store spørsmålet er hvordan denne historien kan forlenges inn i fremtiden, til kommende generasjoner. Det går store filosofiske diskusjoner om hvorvidt det finnes allmenngyldige normer og verdier, grunnlag for tillit, i mennesket i kraft av seg selv, eller om det kun er et resultat av arv og miljø, dvs historie. Jeg mener det finnes verdier vi innehar i kraft av å være mennesker, men at det er et stort rom som fylles. Jo større rom og dermed ulikhet, jo større behov for individuell handlefrihet. Jeg tror at den viktigste historiske forutsetningen for det vi i dag kaller den nordiske modellen er en relativt homogen og egalitær befolkning, sterke institusjoner og en sterk følelse av historisk, kulturelt og sosialt fellesskap.

Og hvorfor er det viktig i dag? Jo fordi nordmenn i dag blir stadig mer ulike på alle vis. Inntekt, helse, språk, kultur og religion. Vi kommer fra stadig flere steder og vår oppfatning, vår forståelse, av hva fellesskapet er og hvordan det skal fungere er stadig mer forskjellig. Jeg vil derfor hevde at i en stadig mer globalisert og internasjonal verden blir nasjonsbygging og tillitsbygging minst like viktig som det har vært tidligere. Skal vår modell overleve er det fordi det også i fremtiden er slik at alle er trygge på at naboen når det kommer til stykket går på jobb, betaler skatt, kjenner seg som et medlem av det norske fellesskapet og ønsker et bedre samfunn også for dine barn i fremtiden — kort sagt at vi lykkes i å videreutvikle det økonomiske, sosiale og kulturelle fellesskapet Norge i stort er i dag. Så enkelt og så vanskelig. To grunner:

I 1967 innførte Borten regjeringen Folketrygden. En av de største og viktigste velferdsreformene i vår historie, og selve bærebjelken i velferdsstaten. Den gang spekulerte de på hva de skulle gjøre med de store overskuddene som ville bli generert. Det problemet eksisterer ikke lenger. For ikke lenge siden passerte dessuten antall uføretrygdede antall alderstrygdede. To utviklingstrekk jeg er helt sikker på var utenkelig når folketrygden ble innført. Demografi og samfunnsutvikling vil forsterke disse utviklingstrekkene i fremtiden. Spørsmålet blir om det er bærekraftig over tid. Vi har gjennomført viktige reformer som vil gjøre systemet mer bærekraftig i fremtiden, spørsmålet er om det er tilstrekkelig.

Dere har i går diskutert samhandlingsreform og NAV reform. Jeg tror at i fortsettelsen av dette resonnementet blir avgjørende og nødvendig i fremtiden å utnytte restarbeidsevnen hos en større del av befolkningen om vi skal bevare en like sterk felles velferd i fremtiden som i dag. Både fordi tallene sier det, fordi de som finansierer systemet vil kreve at alle bidrar med det de kan og fordi den enkelte har behov for den selvrespekt inntektsgivende arbeid gir. Samhandlingsreformen og NAV reformen har dermed et større perspektiv enn de representerer i kraft av seg selv.

En vellykket integrering hører også med i dette bildet. Mange drar til USA for å se på hvorfor enkelte grupper lykkes bedre der enn i Norge. Jeg synes ikke det er så veldig vanskelig. Alternativet til å jobbe og tilpasse seg i USA er ikke stønader og offentlig støttet bolig. Du skal ikke veldig langt sørover i Europa før den felles kulturelle oppfatning og historien tilsier at staten er en fiende som må brukes for det den er verdt og at det ellers er familien og klanen som representerer tryggheten og fellesskapet. Dette er ikke galt, bare en annen måte å organisere eget liv og samfunnet på.

Gitt at min premiss om at en videreutvikling av det norske fellesskapet slik vi kjenner det i dag krever at det økonomiske, sosiale og kulturelle fellesskapet utvikler seg i takt med det blir det uhyre viktig, også av den grunn, å lykkes med en integrering som handler om mer enn felles geografi og respekt for loven. Igjen er det dere, kommunene som representerer samfunnets viktigste verktøy. Spørsmålet blir da hvordan vi kan lykkes med reformene og med integreringen?

Jeg har to generelle betraktninger. For det første må det norske samfunnet også fremover være et bredt fellesskap bygd på tillit. Dette gjøres ikke ovenfra og ned. Samfunn bygges nedenfra og opp. Og det starter med individet. I et samfunn som blir stadig mer ulikt må individet få større spillerom for at dette skal fungere. Aksepten for forskjellighet innenfor rammen av sameksistens og felles mål må bli større. Jeg tror dette er helt nødvendig for å lykkes med å utvikle fellesskap og samfunn som alle har tilhørighet til, og eierskap til.

Myndige individ må også ha ansvar og myndighet. La meg i den sammenheng få sitere Bondepartiets program for 1957:

“Samfunnet må organiserast og byggjast slik at det tener det einskilde menneske. Bondepartiet set difor som mål for samfunnsframvoksteren at det skal vera mogleg for alle å finna utløysing for sine krefter og givnader og til å leva eit fullverdig liv. Dette syn legg Bondepartiet til grunn for sitt arbeid for varig framgang på alle omkverve.
…
Den sjølvdisiplin som den einskilde må syna for å leva i harmonisk samkvem med sine medmenneske, må byggja på ei indre overtyding hos det einskilde menneske og på at samfunnet på si side syner menneska tiltru. Vyrdnaden for menneskeverdet - den einskilde sin rett til å leva sitt eige liv under ansvar - må ikkje krenkast av staten eller organisasjonar.”

Jeg tror at vi i Norge, som i USA, har godt av en diskusjon om forholdet mellom stat og individ. Om grensene mellom hva som er det offentlige sitt ansvar og hva som er et privat ansvar. Hvilke krav vi mener det er rimelig å stille til individet i ulike situasjoner. Til nå har vi funnet et balansepunkt som har gitt gode resultater, men dette er i stadig endring. Individet og det sivile samfunn må gis større spillerom i fremtidens Norge om vi skal lykkes med å videreutvikle det beste med det samfunnet vi kjenner i dag. Min partileder tok opp spørsmålet om byråkratiets makt og rekkevidde i går. Det er jeg glad for, på mange felt har staten fingrene i ting den ikke har noe med. Pbl har gått for langt og blir nå reversert på viktige områder, men kanskje må vi lenger. Hvor langt er vi villige til å stole på individet og dets egeninteresse for å gjøre ting enklere? Og ikke minst — hvor stort spillerom må staten gi for å utløse den skaperkraft som ligger i den enkelte og i det sivile samfunn?

Dette er også spørsmål vi ikke kan bevilge oss ut av. Noen av diskusjonene kan vi utsette med oljepenger, men de forsvinner ikke av den grunn. At unge mennesker havner rett på uføretrygd er ikke et økonomisk spørsmål, det er et moralsk spørsmål både ut fra et individuelt og et samfunnsmessig perspektiv. At en så stor del av befolkningen ikke er en del av det ordinære arbeidslivet er det samme.

At en stadig større del av den offentlige ressursbruken er diagnosestyrt og fungerer som brannslokking er heller ikke et spørsmål om penger, men hvordan vi organiserer fellesskapet og veier snevert definerte individuelle rettigheter opp mot fellesskapets behov. Dette er utviklingstrekk som kommer til å dominere vår politiske hverdag både i Nord-Trøndelag og i Norge. Og de løsninger kommunene og fylket leverer vil bli avgjørende for om vi lykkes.

Det har vært et omkved at Norge må posisjonere seg mer innenfor videreforedling og mindre innenfor råvarer. Jeg tror at det er grunnlag for å stille spørsmålstegn ved den
virkelighetsoppfatningen. Australia, Canada og Norge er alle velutviklede økonomier tungt posisjonert på råvaresiden. Alle har kommer godt gjennom forrige økonomiske krise, og har nå bedre tall en nær sagt alle andre økonomier.

Råvareprisene er høye på tross av en stresset verdensøkonomi, mens de varene vi kjøper blir stadig billigere. Norge og Nord-Trøndelag har råvarer innenfor energi, metaller, skog, mat og mineraler. Vi vet hvordan de skal forvaltes og har kompetanse til å utvikle dem. Det er svært kapitalintensivt å produsere dem, noe som effektivt dempet virkningen av et høyt norsk lønnsnivå — kapital er som kjent ikke noe stort problem i Norge pr dato. Og ressursene og produksjonen ligger i distriktene over hele landet.

Jeg har derfor stor tro på de mulighetene som ligger til vekst og verdiskaping over hele landet. Verden kommer til å trenge mer av nær sagt alt vi produserer, og det vi gjør er vi veldig gode på. Norske distrikter, også Nord-Trøndelag, mener jeg derfor med god grunn kan rette nakken og se lyst på fremtiden. Men kanskje vurdere å endre fokus. Mindre fokus på statlige rammevilkår, tilskuddsordninger og ulike tiltak, mer på mulighetene for lokal og regional utnytting av ressurser, oppstart av produksjon og aktivitet. Akkurat som når det gjelder større spillerom for individene tror jeg på større spillerom og ansvar for lokalsamfunnene og regionene. Krev heller tillatelse enn å søke om penger. Vanskeligere å si nei. Et dagsaktuelt eksempel er muligheten til å ta ut tømmerressurser for å holde industrien i gang.

Det gjør også at norske distrikt, norsk periferi, møter staten og sentralmakta med utgangspunkt i styrke og egenverdi, ikke svakhet. Virkningen av det tror jeg det er umulig å undervurdere — vi føler alle at vi lykkes bedre når vi får til noe av egen kraft. Og hvorfor skal det alltid være slik at det inntrykket som skapes av norske distrikt og distriktsnæringer er knyttet til en eller annen form for overføringer fra Oslo, en søknad som skal behandles eller noe som går galt. Jeg tror det er mye å gå på når det gjelder selvfølelse og virkelighetsoppfatning i favør norske distrikt.