Ola Borten Moes innlegg i Stortinget torsdag 3. desember:

Forpliktet til individuell behandling

Det som fikk meg til å ta ordet og i og for seg sikre at det blir kveldsmøte, var jo Fremskrittspartiets mangel på individfokus. Egentlig tror jeg man drar i gang denne debatten mot bedre vitende, for også Per-Willy Amundsen og Fremskrittspartiet vet at vi er forpliktet til å gi folk individuell behandling, og at vi ikke bare kan maskere innvandringspolitikken eller asylpolitikken og redusere det til å være et spørsmål om tall og et spørsmål om bevilgninger. Folk skal bli behandlet hver for seg ut fra den situasjonen de er i.

Så vil det være mange ting som vi ikke kontrollerer, som er med på å bestemme asyltilstrømmingen til Norge, ikke minst hvordan forholdene er rundt omkring i verden.

Bruker for store ressurser

Så for å ta det som jeg mener det er bred enighet om i denne salen, nemlig at vi er nødt til å få kontroll på tilstrømmingen til Norge, at antall asylsøkere må ned, og at vi er nødt til å effektivisere behandlingen i norske asylmottak og i mottakssystemet. Hvorfor? Slik jeg ser det er det tre grunner til det. For det første er det kostnadsperspektivet. Det er ingen tvil om at vi i dag bruker altfor store ressurser på dette samlet sett. Det andre er at systemet blir stilt overfor så store utfordringer at vi har vanskeligheter med å få gjennomført en vellykket integrering. Det mener jeg samfunnsdebatten i Norge bærer preg av generelt. Jeg mener også at det er et stort og stigende problem i hele Europa. Da er man inne på bærekraften i systemet. Jeg mener at tallene, slik som de ligger nå, ikke har bærekraft i seg.

Et større vi

Heikki Holmås gav meg stikkordet minareter, og han snakket om den folkeavstemningen som var i Sveits. Jeg tror ikke det resultatet man fikk der, først og fremst er et utslag av en stor lyst til å forby minareter. Jeg tror snarere dette handler om en generell holdning, ikke bare i Sveits, men også i mange andre land der man kunne komme til å fatte det samme vedtaket hvis man hadde fått sjansen, nemlig der man ser og føler at man ikke er kommet langt nok på integreringssiden, at man i altfor stor grad deler befolkningen i oss og dem, og at vi ikke har lyktes i å lage et litt større vi. En av de store utfordringene for denne salen framover er å være med og være pådrivere for å få på plass en vellykket integreringspolitikk.

Ikke de som mest trenger hjelp som kommer

Så synes jeg vi skal stille oss selv spørsmålet om hvem det er som kommer, også sett opp mot antallsfokuset. I dag har vi et anslag på 18 500, og vi har forpliktet oss til å ta imot, tror jeg, rundt 1 000 kvoteflyktninger fra FN. Av de 18 500 er det vel ca. halvparten som får opphold. Jeg er ikke overbevist om at det er de gruppene som klarer å komme seg til Norge fra en eller annen del av verden, som er de som trenger vår hjelp mest, men det er definitivt dem vi bruker flest ressurser på. Jeg er derfor helt enig i og glad for den retningen som gis i regjeringserklæringen, nemlig at vi skal få ned antallet asylsøkere og så øke antallet kvoteflyktninger. Det er folk som er prekvalifisert, det er folk som helt tydelig og åpenbart har et stort beskyttelsesbehov, det er folk som sannsynligvis er helt nederst og lavest på den internasjonale rangstigen.

Raskere saksbehandling

Så deler jeg i grunnen mange av de oppfatningene som flere har kommet med her, nemlig at våre hovedutfordringer ligger i å få effektuert vedtak om raskere utsending. Jeg mener det er åpenbart at vi er nødt til å få til en raskere saksbehandling av asylsøknadene. Det handler ikke bare om økt saksbehandlingskapasitet, men jeg tror det i aller høyeste grad handler om saksbehandlingsregler. Det er ikke rimelig at man skal ha alle de mulighetene for omgjøringsbegjæring og de ankemuligheter som man har i det norske systemet i dag. Jeg mener at vi kommer til å få større utfordringer når det gjelder bosetting og integrering framover, et felt som vi er nødt til å ta enda mer på alvor. Jeg mener at et av de største argumentene for å få ned antall asylsøkere, er rett og slett at vi er avhengig av å få på plass en vellykket integrering. Det krever også at vi har kontroll på tilstrømmingen.