Kronikk av Ola Borten Moe, Stortingsrepresentant for Senterpartiet
 

Åslaug Haga har debutert som skjønnlitterær forfatter med en roman som kan tolkes som akkurat det, en roman. Dette er derimot fiksjon som åpenbart handler om fakta; en tekst som absolutt kan tas på alvor som et vitnesbyrd om hvordan utøvelsen av makt i Norge arter seg. Jeg velger å gjøre det siste, og jeg tror det er mye å lære.

Heltinnen i boka er partileder og energiminister, medlem av underutvalget og kåret til Norges mektigste kvinne. Med andre ord blir vi presentert for en svært erfaren politiker på toppen av sin karriere. Det første som slår meg er den totale mangelen på ro og overblikk i hverdagen. Media setter dagsorden, ikke bare i det offentlige rom, men også for arbeidet i regjeringen. Stortinget er knapt nevnt i boka. Og når det nevnes er det enten trøbbel eller behov for ryggdekning det gjelder. Det vi ellers betrakter som sentrum i det politiske systemet er dermed redusert til ubehagelig politisk periferi. Det er også interessant å legge merke til at partiet ikke spiller noen rolle, annet enn som en arena for å kaste lys og glamour over partilederen på et velregissert landsmøte.

Om man ser bort fra bokas fokus på internt intrigemakeri, krangling og politiske motsetninger synes jeg dermed at det tegnes et bilde av et demokrati i svært dårlig forfatning. Svake institusjoner gir enkeltpersoner svært stort spillerom. Spørsmålet blir dermed om boka representerer et riktig bilde av hvordan ting fungerer i Norge? Det er mange feilkilder her, og boka kan tolkes ulikt av ulike lesere. Dessuten ser vi verden gjennom øynene til en enkeltperson. Jeg tror likevel den gir et verdifullt bidrag til en diskusjon vi burde brukt langt mer tid på, nemlig hvordan utvikle det norske demokratiet og hele tiden gjøre det bedre tilpasset både våre idealer og fremtidens utfordringer.

Her kommer vi ikke unna Stortinget funksjon, makt og rolle. Siden innføringen av parlamentarismen i 1884 har mindretallsregjeringer vært det normale: Slike regjeringer har styrt i over halvparten av tiden. Nå har vi flertallsregjering, og undertegnede vil nok gå til valg også neste gang på at det bør fortsette: Slike regjeringer skal i teorien være mer handlekraftige enn mindretallsregjeringer, og ikke minst bidrar de til å tydeliggjøre det politiske ansvaret som påligger den utøvende makt. Jeg vil derfor hevde at det er behov for å styrke Stortingets posisjon. Vi må ha et system som er dimensjonert for flertallsregjeringer inn i evigheten. En sterk regjering bør brynes av et sterkt Storting; det skal være en balanse mellom statsmaktene. Og: Det er Stortinget som representerer den folkevalgte vilje, som gir lover, vedtar budsjetter og kontrollerer regjeringen. Om dette skal fungere godt må Stortingets rolle og posisjon anerkjennes og respekteres. Høstens budsjettbehandling har på sett og vis vist at dette ikke alltid er tilfelle.

Åslaug Hagas roman aktualiserer en nøktern og konstruktiv debatt om hvorfor og hvordan Stortingets makt og uavhengighet kan økes i en tid med både flertallsregjeringer og nær sagt overdreven mediemakt. Til sjuende og sist kan bare Stortinget gjøre dette. Selv mener jeg at følgende tre tanker og forslag kan medvirke til et sterkere storting og derigjennom et bedre demokrati:

1. Det er et stort behov for et nytt valgsystem. Det er kritikkverdig at de politiske partiene, som kan skilte med stadig færre medlemmer, i praksis kontrollerer hele det politiske systemet. Det må bli tettere bånd mellom velger og representant. Dette handler også om behovet for å åpne opp systemet for enkeltindivider, andre grupper og deler av samfunnet som i dag ikke er tilstrekkelig representert. Først og fremst er dette likevel viktig for å ansvarliggjøre representantene i større grad overfor velgerne. Det blir vanskeligere å stemme annerledes enn det folkeviljen og sunn fornuft skulle tilsi når man vet at man skal møte velgerne direkte, ikke gjennom en lukket nominasjonsprosess. Og hvorfor skal det ikke for velgeren være mulig å påvirke resultatet av et stortingsvalg på samme måte som ved lokalvalg?

2. Stortingets komiteer må sikre seg en positiv initiativrett. Det er ingen grunn til at man kun skal behandle saker regjeringen fremmer og bare bruke spørretimen og skriftlige spørsmål fra enkeltrepresentanter på dagsaktuelle saker. Hvorfor ikke arrangere høringer på spørsmål som er aktuelle i samtiden? Jeg tror dette ville gjort Stortinget til en mer aktuell og betydningsfull aktør i den løpende samfunnsdebatten. Samtidig burde Stortinget legge til rette for at private forslag fra representantene er mer gjennomarbeidet og av høyere kvalitet enn det som ofte er tilfelle i dag. Stortinget skal legge premisser for samfunnsutviklingen, ikke degenerere til en resolusjonskvern.

3. Stortinget bør i fremtiden godkjenne alle viktige utnevnelser, som høyesterettsdommere og ambassadører. Det ville vært sunt for Regjeringen å møte en kritisk offentlighet knyttet til viktige utnevnelser, og det ville gitt Stortinget en mulighet til å påvirke hvilken retning ting utvikler seg, for eksempel i Høyesterett. Slik er det i USA, slik kan det være her.

Det generelle poenget mitt er dette: Stortinget kan selvstyrke seg; ta til seg en viktigere rolle som statsmakt. Dels for å motvirke mange av de demokratiske problemene som Haga omtaler, dels for slik å bidra til et folkestyre som er både mer demokratisk og bedre egnet til å møte morgendagens utfordringer.