Innlegg i Stortinget 9. desember:

En verden i endring

De brede folkelige bevegelser har formet mye av vårt samfunn. De har bidratt til å forme vår forsvarspolitikk og ikke minst vår bistands- og utviklingspolitikk. Hvis man først ser på vår forsvarstradisjon, så er den bygd på forsvarsviljen – at det er forsvarsviljen i befolkningen som er avgjørende for vårt forsvar. Det at Forsvaret har tillit hos folk flest, og utgår fra folk flest, er avgjørende for den støtten Forsvaret vil få, både moralsk og økonomisk. Men for å sikre forsvarsevnen må man alltid endre. For både de sikkerhetspolitiske utfordringene og de teknologiske mulighetene endrer seg.

Forsvaret har vært gjennom en stor omstilling gjennom flere stortingsperioder - en omstilling som har vært nødvendig for at Forsvaret skal kunne løse de oppgavene vi ønsker innenfor de rammene Forsvaret har, for 2010 nesten 35 milliarder kr.

Internasjonale operasjoner

Basisen for vårt forsvar er den folkelige forankringen, verneplikten og førstegangstjenesten. Kvaliteten på Forsvaret avhenger helt av rekrutteringen, og vår førstegangstjeneste sikrer en bred rekruttering.

Internasjonale operasjoner kan aldri eller vil aldri bli Forsvarets kjerneoppgave. Forsvarets kjerneoppgave er trygging av vårt land og våre nærområder, og tilstedeværelse som sikrer vår suverenitet. De internasjonale operasjonene er sett fra vårt ståsted også et bidrag for å sikre vår egen sikkerhet. Norsk sikkerhet ivaretas best gjennom å bidra til fred, stabilitet og en gunstig internasjonal utvikling, for på den måten å redusere risikoen for kriser, konfliktspredning, væpnet konflikt og spredning av krig.

Norske interesser

Akkurat som vårt forsvar bygger på en folkelig tradisjon, har vår bistands- og utviklingspolitikk gamle og stolte historiske røtter: fra motkulturene som blomstret mot maktelitene på 1800-tallet, til arbeiderklassens solidaritetstankegang. De historiske bevegelsene har fortsatt stor innvirkning på norsk politikk, og de har vært avgjørende for støtten til vår sterke satsing på utvikling. Det er alle de tusener av brennende sjeler rundt omkring i foreninger, i menigheter og alle andre plasser som har vært, og er, grunnlaget for norsk utviklingsengasjement. Det er ikke eliten, ikke storkapitalen, det er folk og de folkelige bevegelser som har båret fram norsk utviklingspolitikk.

Målet for utenrikspolitikken skal og må være å sette norske interesser først. Men dersom dette hensynet også blir primært styrende for utviklingspolitikken, tror jeg at den brede folkelige oppslutningen om norsk bistand kan forvitre. Og uten folkelig oppslutning har ikke utviklingspolitikken lenger noen legitimitet. Utviklingspolitikken kan ha mye å tjene på å bli mer integrert i utenrikspolitikken, slik at man totalt sett får mer ut av midlene man setter inn. Men etter mitt syn må hovedtyngden i norsk utviklingspolitikk og grunnpilaren for innsatsen være behovsbasert.

Styrke FN

Det er i vår nasjonale interesse å styrke FN. Et lite land som Norge er avhengig av klare internasjonale spilleregler og av at FN har høy legitimitet. Klimatoppmøtet i København som pågår nå, og mattoppmøtet i Roma tidligere i høst, viser at verden står overfor store utfordringer som kan føre til flere konflikter framover.

Kamp om knappe energiressurser, vannmangel, at over én milliard mennesker har for lite mat; det er et faktum at klimaendringer vil forsterke de problemene vi allerede har innenfor matvare- og vannsikkerhet. Kamp om ressurser legger grunnlaget for konflikt og ustabilitet. Krig og konflikt bidrar til fattigdom og menneskelig fornedrelse. Det å styrke den institusjonen som har legitimitet gjennom Sikkerhetsrådet til å gå inn i konflikter, og som gjennom sin øvrige virksomhet kan gå inn med tiltak som skaper utvikling, er helt avgjørende sett fra Senterpartiets ståsted.

Grunnpilarer i norsk politikk

Norge er blant de største bidragsyterne til FN. Senterpartiet mener allikevel det kan være rett å øke bidragene ytterligere. Som småstat har Norge et ekstra behov for internasjonale spilleregler som en sikkerhet mot vilkårlig bruk av makt – spilleregler som beskytter interessene til aktører og land som i seg selv ikke er mektige.

I tillegg til å bidra økonomisk mener vi det er i vår egeninteresse å bidra til å styrke FNs operasjoner også med norske militære bidrag når vi har rom for å prioritere ressurser til dette.

Vårt forsvar har sterk støtte ute blant folk. Det er bred folkelig støtte til bruk av midler til utvikling, og støtten til et sterkt FN – en FN-ledet verdensorden – er rotfestet i norsk tradisjon, hos folk og i Regjeringen. Budsjettet vi i dag vedtar, støtter opp om disse grunnpilarene i norsk politikk.