Torsdag 18. november ble Eu debattert i Stortinget. Trygve Slagsvold VEdum ga uttrykk for at representanter for ja-partiene svartmaler tilstanden i Norge i den hensikt å gjøre medlemskap i unionen uungåelig. Slagsvold Vedum viste til skremselsargumentasjonen før avstemningen i 1994, der det ikke var måte på hvor ille ting ville bli i Norge hvis vi ikke meldte oss inn. Slik har det som kjent ikke gått. Likevel reagerte Slagsvold Vedum på tonen i debatten. 

Styrker nei-siden

Slagsvold Vedum mener folk ikke kjenner seg igjen i den virkelighetsbeskrivelsen ja-siden stadig gir av norske forhold.

- Etter å ha hørt mange av innleggene i dag skulle man nesten tro at landet var i en styringskrise, at det var store økonomiske problemer i landet, og at det var et folkerop om at Norge skulle bli medlem i EU. Men som representanter både fra Høyre og Arbeiderpartiet har sagt, vil ikke folket det. Folket er på en eller annen måte problemet. Jeg tror også den argumentasjonen man legger opp til, den virkelighetsbeskrivelsen noen på ja-siden legger opp til, bidrar sterkt til å sikre nei-sidens flertall. Man husker 1994, hvilke skrekkbilder man da tegnet for Norge hvis vi ikke ble medlem, hvilken ledighet vi ville få, hvordan norsk næringsliv ville rammes. Det har gått relativt bra selv om vi har valgt en annen tilknytningsform til EU enn medlemskap.

Ingen stolt historie

- Men det som har undret meg mest i dag, var Ivar Kristiansens (Høyre, journ. anm.) innlegg. Da jeg hørte det, fikk jeg inntrykk av at det at vi torde å stille noen spørsmål om EUs fortreffelighet på alle områder, nesten var arvesynd. Og det er jo viktig når man diskuterer EUs utvikling, at man ser at f.eks. deltakelsen i parlamentsvalg har gått ned selv om makten til EU-parlamentet har økt. Valget i sommer der det var 43 pst. – hvis jeg ikke husker helt feil – som valgte å bruke stemmeretten sin til det EU-parlamentet alle løfter så høyt, viser jo at det parlamentet har store problemer med å engasjere den vanlig, jevne mann. Hvis vi ser på – som Kristiansen sa – at vi som var fra nei-siden, mistenkeliggjorde EU-borgere i andre EU-land med hensyn til at prosessen hadde skjedd med folkets velsignelse, og hvis en nå begynner å se på de gangene det har vært avstemning om videre integrasjon i EU, er ikke det noen veldig stolt historie for Europas elite. Da Nederland hadde avstemning om EUs grunnlov, var det nei. Da Frankrike hadde avstemning om EUs grunnlov, ble det nei. Irene sa nei til Lisboa-traktaten i første omgang. Man gjør noen justeringer, og man sier ja. Nederlands og Frankrikes befolkning fikk ikke mulighet til å ta ny stilling da man gjorde noen endringer i forhold til Lisboa-prosessen. Hvis vi tar nabolandene våre: Danmark har sagt massivt nei i forhold til Maastricht. Svenskene sa nei til euro. Så de gangene man har valgt og tort å ta med folket på råd, har det ikke vært noen stor folkelig opinion i Europa som har ønsket en sterkere og sterkere integrasjon. For dem som står på ja-siden, må det være viktig å ta med seg at EU-prosjektet i stor grad har vært drevet fram av eliten. Det prosjektet vi nå ser, Lisboa-traktaten, kommer til å være enda mer elitestyrt, sa Slagsvold Vedum.

Må se framover

EUs lave oppslutning om valg er i ferd med å bli et stort demokratisk problem. Slagsvold Vedum mener norske politiker må legge tanken om omkamp bak dseg, og bruke kreftene på å se hvilken rolle Norge skal spille internasjonalt.

- Det som jeg synes er paradoksalt – og som må være veldig paradoksalt for dem som har ønsket en utvikling av et mer føderalt EU – er at når man har økt parlamentets makt, har folks oppslutning rundt parlamentsvalgene likevel gått ned. Det må være svært trist for dem som ønsker å se denne utviklingen.

- Det som jeg synes er litt trist, også med norsk debatt, er at i stedet for å diskutere hva vi kan bruke vår rolle til, er at det alltid er noen som ønsker omkamp om det folk har sagt nei til to ganger. Vi burde heller diskutere Norges rolle. Det norske folk har i to folkeavstemninger valgt at vi ikke ønsker medlemskap. Det ser ikke ut til at det er noen stor folkebevegelse for det motsatte nå heller. Vi burde derfor bruke tiden på å diskutere hva vi kan bruke Norges unike rolle til – hvordan vi kan føre en aktiv europapolitikk, hvordan vi kan være en aktiv stemme i verden.