Innlegg i Stortinget 15. desember:

Større risiko for tap

Saken i dag gjelder de spørsmål som er direkte underlagt Finansdepartementets ansvarsområde.

Først noen kommentarer til de prioriterte arbeidsområdene i Finansdepartementet.

Det første er Statens pensjonsfond – Utland. Risikoen for tap er nå betydelig større enn det den har vært tidligere. Finanskrisa går inn i stadig nye epoker, hvor bl.a. stor statsgjeld er et tema som må vies større oppmerksomhet. Både USA og en rekke EU-land har nå så betydelig statsgjeld at det fører til en veldig krevende økonomisk situasjon, både gjennom redusert etterspørsel fra det offentlige og ved behov for økt skattlegging av innbyggerne – begge deler vil innebære redusert etterspørsel, med tilsvarende konsekvenser for næringslivet. Vi ser også i en del andre land at finanskrisa slår slik ut at verdiene som er knyttet til landet, blir så lave at det kommer opp politiske løsninger i retning av nasjonalisering av selskaper – et spørsmål som også ledelsen av Statens pensjonsfond – Utland har tatt opp som en stor utfordring.

Realøkonomiske løsninger

Videre sier Finansdepartementet at en vil arbeide med finanskrisa og spørsmål i den sammenheng, og jeg regner med at Finanskrisekommisjonen kommer med en del av de utredninger som Finansdepartementet vil se nøye på. Det er store forventninger til det arbeidet – om en greier å etablere en felles virkelighetsforståelse av hvorfor en kom inn i krisa, og hvordan en kan komme ut av den, og dermed danne grunnlag for et nytt finansreguleringsregelverk, både internasjonalt og nasjonalt.

Hovedårsaken til finanskrisa var at finanssektoren i seg sjøl utviklet seg til å bli sjølve byggverket, noe som det sjølsagt aldri kan være. Finanssektoren må hele tida være stillaset rundt realøkonomien. Så det er å håpe at finanskrisa fører til et større fokus på realøkonomiske løsninger.

Bærekraftige utvikling

Det tredje temaet som Finansdepartementet påpeker, er arbeidet med en bærekraftig utvikling og klimaspørsmål. Her har vi både nasjonale klimatiltak og kjøp og salg av klimakvoter internasjonalt. Som kjent er kjøp av kvoter billigere enn å redusere egne utslipp, og det fører jo til at det er sterke krefter som ønsker å legge enda større vekt på kjøp og salg av kvoter. Vi veit imidlertid at markedet for klimakvoter fungerer dårlig, og i lavkonjunktur, slik vi har nå, er det lave priser på klimakvotene. Det fører da til at de virkemidler som blir satt inn, har liten effekt i forbedring av miljøet.

Sterkt fra akademia

Jeg vil også henlede oppmerksomheten til en kronikk i dagens utgave av Klassekampen, hvor en professor i industriell økologi ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet i Trondheim og medlem av FNs ressurspanel kommenterer den offentlige utredningen, 2009:16: «Globale miljøutfordringer – norsk politikk», utført for Finansdepartementet. Høringsfrisen er 18. desember. Det er sterkt å lese avslutningen i den kronikken, som er slik:

«Finansdepartementet bygger opp kompliserte teorier basert på urealistiske forutsetninger og logiske feilslutninger. For å få den politikken som nær sagt alle partier har lovet, bør befolkningen protestere mot en NOU som går imot det velgerne ønsker.»

Det er en sterk uttalelse fra akademia i Trondheim – altså fra en professor som også er medlem av FNs ressurspanel. Jeg tror det borger for at vi bør gå grundigere inn i disse spørsmålene, slik at vi i mye større grad får en felles virkelighetsforståelse i forholdet mellom bruk av kvoter og nasjonale klimatiltak.

Klima og økonomi

I den sammenheng har jeg også lyst til å si at i forbindelse med klimaspørsmål må Finansdepartementet være noe langt mer enn et departement styrt av kasserere og revisorer – for å si det litt utfordrende. Det må være et departement styrt av en samfunnsledelse, hvor en bruker penger på de langsiktige omstillingene i næringslivet, og ikke minst når det gjelder arbeidslivskulturen, med den gamle kulturen: Gjør din plikt – krev din rett. Jeg tror det blir et svært avgjørende forhold i den situasjonen vi nå går inn i, hvor en er nødt til å husholdere med statens penger på en helt annen måte. Det krever en felles virkelighetsforståelse, hvor den politiske ledelsen i Finansdepartementet har et prosjekt som kan sikre at en får en oppslutning om den endring i politikken som må til.

Det er også klart at de reduksjonene i avstandskostnader og mindre transport som dette må føre med seg, fører til ganske store investeringer, og det blir svært krevende. Overgangen i det private næringsliv fra en økonomi som i stor grad er basert på olje og gass, til en økonomi basert på fornybar karbon, f.eks. fra treforedling, vil være et veldig krevende og viktig spørsmål.

Hvis ikke vi kan, hvem kan da?

Norge er et lite land i verden, men vi har råd til å være et lite forbilde. I den forbindelse har jeg lyst til å referere til den siste statistikken som er kommet over bruttonasjonalprodukt pr. innbygger – da for året 2007. Der er vi nå i den situasjonen at Norge er på tredjeplass i verden. Det er bare Luxembourg og Bermuda som er foran oss, og Norge har et bruttonasjonalprodukt i 2007 på 82 480 dollar pr. innbygger. USA – som mange av oss regner for å være langt framskreden når det gjelder bruttonasjonalprodukt – har et bruttonasjonalprodukt på bare om lag halvparten, nemlig 45 590 dollar pr. innbygger. Det er altså en himmelstormende forskjell til USA i bruttonasjonalprodukt. Hvis ikke vårt demokrati kan redusere karbondioksidutslipp, hvilke nasjoner kan da ta en beskjeden byrde for å redusere det fra olje, gass og kull til fornybar energi? Men det er svært krevende å få det til.

Langsiktige kraftavtaler

I den forbindelse har jeg også lyst til å påpeke at vi i denne omstillingen av næringslivet er nødt til å sikre at vi har noen fortrinn – fortrinn knyttet til fornybar energi. Veldig mye av det er knyttet til teknologiske løsninger, som på kort sikt krever betydelige investeringer. Det engasjement som nå er knyttet til næringsparken i Kongsberg f.eks. i forhold til jordvarmeteknologi, som bruker en del av oljeboringsteknologien som grunnlag, er en viktig utfordring, men som krever investeringer i første hånd for å gi avkastning senere. Det er viktig at staten er med på å delfinansiere det private næringsliv, slik at det er foretaksøkonomisk lønnsomt å gjøre det i første omgang.

Som flere har vært inne på, står det i den saken vi nå skal diskutere, omtalt ordningen med garanti for langsiktige kraftavtaler for kraftintensiv industri. Det er en ordning som skal gjelde for bedrifter eller konsortier som har et minimum forbruk på 10 GWh. Trelast, trevarer, treforedling, kjemiske produkter og metaller kommer inn i det. Det er bra at en har fått det til. Det har en ramme på 20 milliarder kr, og formålet er økt likviditet i markedet for kraftavtaler med en varighet på minst sju år. Dette er den ordningen som Regjeringa mener er best når vi må innordne oss EØS-avtalen. Uten EØS-avtalen ville vi hatt mulighet for å bruke mer målretta tiltak overfor kraftkrevende industri, en industri Norge absolutt må videreutvikle – og det har jeg lyst til å understreke – med stadig bedre miljøteknologiske løsninger.

Spre offentlige arbeidsplasser

Det har også kommet opp i debatten at hjemfall fikk det utfallet det fikk. Jeg må si jeg er stolt av at vi har fått en regjering som er villig til å sikre hjemfall for privateide kraftverk. Oppslutningen om det var jo også fundamental, og det var veldig lite kritikk fra Høyre, som er imot hjemfall, den tida det pågikk. Årsaken er naturlig: Oppslutningen om hjemfall var nærmere 90 pst. i befolkningen.

Til slutt: Under Finansdepartementets ansvarsområde ligger en rekke svært viktige samfunnsinstitusjoner, bl.a. Statens innkrevingssentral, som krever inn nærmere 1,7 milliarder kr i året. Det er en velfungerende etat. Det er en god bemanning, og den er lokalisert i Mo i Rana med 340 ansatte. Og det er viktig – det er en lett tilgang på godt kvalifiserte medarbeidere. Det er ikke slik som Oslo-eliten velger å terpe på, at teoretisk flink ungdom velger urbane strøk. Jeg vil si det til slutt at nærmest som et forbilde for finansministeren kan han bruke det gode eksempelet med Statens innkrevingssentral som noe å bygge videre på for å spre offentlige arbeidsplasser utover i landet. Ledelsen er svært godt fornøyd med sin lokalisering og de medarbeiderne de får når de søker etter nye folk.