Innlegg holdt i stortinget 7. januar 2010:

Finanskrisen den største utfordringen for Norden

Nordisk Råd er en usedvanlig viktig felles arena for nordiske parlamentarikere, og det har sterk støtte fra Senterpartiet. Trass i ulik tilknytning både til Den europeiske union og til NATO føler innbyggerne naturlig nok et sterkt fellesskap. Foreningen Norden er jo et eksempel på en organisasjon som gjør en god jobb, og som sikrer en løpende dialog om situasjonen og utfordringene for våre land.

Den største utfordringa de nordiske landene – og dermed også det nordiske samarbeidet – nå står overfor, er at vi er inne i en finanskrise. I innledningen til Meld. St. 6 for 2009–2010 står det at de tradisjonelle forskjellene mellom landene blir mindre som følge av globaliseringa. Det er en sannhet med store unntak. Norge er det sterkeste. I forhold til resten av Europa og Norden, hvor vi har mer jambyrdige økonomiske forhold, er det mye som står på spill. Årsaken til disse jambyrdige økonomiske forholdene – bl.a. gjennom fordeling av eiendomsrett og tilhørende plikter, gjennom et politisk flertall som har sikret en økonomisk prioritering til fordel for de mange, gjennom en økonomisk, sosial og politisk kultur, slik at det ender opp med en helt en annen trygghet enn det som er ellers i Europa – er en del av den nordiske velferdsmodellen.

Vansker for Island og Baltikum

Den krevende økonomiske utviklinga som vi opplever i dag, står i fare fordi forskjellene mellom landene i Norden også vil øke. Blant annet er arbeidsledigheten i Sverige nå nesten fire ganger så høy som i Norge.

For folkevalgte i Norge, og i Norden, er den største oppgaven i dag å sikre trygge verdiskapinger i næringslivet – og dermed et arbeidsliv der Norden har langt lavere arbeidsledighet enn i resten av Europa og i langt større grad jambyrdige økonomiske forhold. Det største økonomiske faresignalet og de største utfordringene for Norden er altså knyttet til arbeids- og næringslivet.

I våre land er utviklinga på Island vanskeligst. Utviklinga i Baltikum har også store konsekvenser. Mens utviklinga på Island er allment kjent, er utviklinga på Baltikum lite kjent ennå, og der kommer problemene til å bli sterkere. De landene som sto i fremste rekke under det økonomiske liberaliseringseksperimentet i vår nærhet – Island og Baltikum – er i vanskeligheter, og det er i Nordens interesse å bidra til en stabil utvikling for dem som nå sliter sterkest. Sverige og Finland har størst tilknytning til og tradisjonelle bånd til Baltikum, mens Norge, Danmark og Færøyene er mest knyttet til Island.

Velferdssystemet truet

Det er nå et faktum at det blir folkeavstemning om Icesave-avtalen på Island. Datoen er etter de siste meldingene i slutten av februar. Norge har valgt å innta en aktiv rolle i arbeidet med å sy sammen en felles nordisk opptreden overfor Island, i regi av Det internasjonale pengefondet. Den siste utviklinga på Island, med at den islandske presidenten sa nei til loven om Icesave-avtalen, har blitt møtt med sterke reaksjoner fra flere land. Det internasjonale kravet er at Island skal følge opp de låneforpliktelser som man tidligere har stilt opp med. Et samlet islandsk allting ønsker å følge opp sine forpliktelser, men det er uenighet på Island om hva forpliktelsene innebærer i penger. Dette gjør at Islands situasjon og Islands forhold i dag – etter at presidenten har sagt nei – er ekstra krevende.

Dagens situasjon på Island er altså endret og krever mer enn tidligere. Landets gjeldsnivå er ekstremt høyt og truer både Islands nærings- og arbeidsliv, ikke minst Islands velferdssystem, noe som er et av de nordiske landenes varemerker – trygge forhold for innbyggere som trenger en aktiv stat i en vanskelig tid.

Realistisk løsning

Det er i Norges interesse at Island gis mulighet til å arbeide seg ut av den dype økonomiske krisen som det finansakrobatiske eksperimentet har brakt dem opp i, på en måte som er realistisk – og jeg vil understreke realistisk – hvor sjølsagt det islandske folk må ta et ansvar som blir enormt stort. Mange i Norge stiller spørsmål ved om Norge kan oppføre seg mot Island som EU-kommisjonen sier den vil oppføre seg mot Hellas, som også er i store økonomiske vanskeligheter. I en situasjon hvor Island kan bli stadig mer isolert, er det viktig at Norge går i fremste rekke for å etablere en realpolitisk plattform for langsiktig solidaritet mellom Norge og Island. Det er viktig at vi viser en utstrakt hånd.

Sett i forhold til Statens pensjonsfond – Utlands store aktivitet på internasjonale børser i en ekstremt turbulent tid, vil dette være en passe broderlig gest fra Norge til Island.

Vår styrke er felleskap

Etter et innlegg av utenriksministeren, fortsatte Lundteigen å snakke om Island:

Jeg er glad for utenriksminsterens innlegg og vår felles ambisjon om å opptre overfor Island slik at det sikrer både stabilitet og den nødvendige solidaritet. Situasjonen på Island er nå slik at man kan risikere at det blir et nei til Icesave-loven ved folkeavstemningen 20. februar. Som utenriksministeren sa, kan en ikke forskuttere nå hva som da vil være naturlig norsk opptreden.

Imidlertid må Norge understreke helt klart at Island må stå ved sine internasjonale forpliktelser, og eventuelt støtte løsninger gjennom internasjonale tvisteløsningsmekanismer, for her foreligger det jo ingen nødrett for islendingene. Innenfor denne ramme er imidlertid spørsmålet hva Norge bør og kan gjøre for å støtte Island bilateralt. De som har hatt makta og kapitalen på Island, har latt seg blinde av grådighetskapitalismen. Nå er det islendingene flest som må betale for dette. Hele samfunnet er i en djup krise, mye djupere enn det som ennå har kommet det norske folk for øre i offentligheten. Norge er en liten nasjon. Vår styrke har vært at vi har evnet å stå sammen i vanskelige tider, og derfor har kunnet løfte i fellesskap. Også vi er svekket av finanskrisa, men vi har handlingsrom. Vi kan velge!

Kan ikke stå passive

Norge er med i utviklings- og hjelpearbeid over hele kloden, og vi kan ikke stå som passive tilskuere til islendingenes nød. Vi må strekke ut handa – og slik ta vårt valg. Både Pensjonsfondets tidligere tap og siste års eventyrlige gevinster kom fra finanskrisa. Pensjonsfondet er vår felles eiendom, og det er min oppfatning at det å konvertere en avgrenset, liten del av Pensjonsfondet til et lån til Island på gunstige, men reelle økonomiske vilkår, vil være et godt valg. Et slikt lån vil være et handslag til en annen liten nasjon, til et broder- og søsterfolk. Det vil også være et valg som er i samsvar med vår egen – og jeg understreker vår egen – realpolitiske interesse. Det vil styrke grunnlaget for langsiktig solidaritet mellom to nasjoner som står overfor store utfordringer på sikt. Det vil styrke det nordiske samarbeidet. Men jeg vil understreke at Island står ikke overfor noen nødrett. Island må ta kostnadene ved de valg som den politiske ledelsen der har tatt, men løsningen må skje på en internasjonal anerkjent måte dersom det er konflikt i forhold til hva som er forpliktelsene som finansakrobatene har brakt det islandske folk opp i.