Alle europeiske nasjoners mål burde være å:

·        utvikle et sammensatt næringsliv
·        opprette eller opprettholde gode velferdsstater
·        sikre at forskjellene mellom folk blir mindre 
·        og at privat gjeld ikke vokser folk over hodet.

Med Euro og Lisboa-strategien som verktøy er veien dit tung. Felles valuta betyr også felles pengepolitikk. Det er ikke enkelt for land med ulike naturgrunnlag, produksjonsliv og velferdsstater. I praksis vil de store landene bli retningsgivende i systemet.

Tyskland har ved å holde lønninger og offentlige utgifter nede, kunnet utnytte arbeidsledigheten i øst til å opprettholde sin produksjon og sitt handelsoverskudd. Hellas har ikke hatt samme muskler og dessuten brukt vekst til å bedre lønninger og pensjoner i det som var en av Europas fattige utkanter. Men også EUs største økonomi sliter med sin utvikling i BNP, budsjettunderskudd og gjeld.

Og 11. mars roper The Economist på en modig strukturreform i Tyskland. Og råder Frankrike, Italia og Spania til å snarest gjøre som Tyskland alt har gjort: innføre mer fleksible arbeidsmarked. Tyskland må øke liberaliseringen, heter det.

Reguleringene i Tyskland er i følge magasinet:

·        begrensende, 
·        jobbeskyttelsen er for rigid,
·        helse-, velferds- og utdanningssektoren trenger store endringer 
·        og servicesektoren er underutviklet

Du trenger ikke å være en fri-markedsfantast for å mene at det er vanskelig å starte business i Tyskland. Eller for å bekymre deg for at store helse - og velferdsskatter gir færre lavtlønnede servicejobber, prediker magasinet.

Resepten er altså sosial dumping satt i system. Mindre skatteforpliktelser for næringslivet og som vi nå ser i Hellas:

·        kutt i lønninger,
·        pensjoner, 
·        felleskapsutgifter, 
·        økt skatt for vanlige folk 
·        og svakere sosiale sikkerhetsnett.

Britene reagerer nå på pålegg fra EU- kommisjonen om innstramminger som statssekretæren i finansdepartementet beskriver som aggressive og egna til å gjøre uopprettelig skade på det offentlige tjenestetilbudet.  I verdens fjerde rikeste land lever rundt 1,3 millioner barn i den dypeste fattigdom. 1 av 6 barn i London.  I Spania har nesten annenhver ungdom du har kunnet møte på gata i vinter vært arbeidsledig. (over 40% ungdomsledighet ). I Latvia har lønna til offentlige ansatte sunket med 25%.

The Economist tar feil. Du må være nettopp en fri-markedsfantast for å godta at fri flyt og konkurransepolitikk skal overskygge alle hensyn til den jevne mann og kvinne. Det blir en nedadgående spiral der du stadig må underby den andre for å overleve.

Det var den private gjelda og boligboblene drevet av aggressiv utlånsvirksomhet, som skapte finanskrisa som nå er slått inn for fullt i realøkonomiene.

Men i stabilitetspakten er det kun offentlig gjeld som vektlegges. Det ensidige inflasjonsmålet legger strenge begrensninger på muligheten til å drive motkonjunkturpolitikk og å beskytte reallønningene i de landene der det er nødvendig.

Franske og tyske initiativ for å hindre nye kriser ved å begrense finansnæringas mulighet til å tilby fikse låneordninger har så langt ikke fått gjennomslag.

Felles valuta fungerer ikke i krisetider når en ikke har felles økonomisk politikk. Det finnes ikke en statskasse å ta krisepakker fra.

I EU snekres det derfor nå på både skatteforslag og pengefond som ved felles innbetalinger og regler for styring kan sikre Unionen et ennå strammere grep om landenes budsjettpolitikk.

Forskjellen mellom innlemmelse i EU, som ville gitt oss Euroen på kjøpet, og sjølråderetten utenfor Unionen, er i dag større enn den noensinne har vært.

I forrige uke sendte NRK Spekter et intervju med Thorvald Stoltenberg og Anne Enger om EU kampen, der Anne spurte Thorvald om hvorfor han i 1994 ikke ville diskutere Euroen. Han svarte at det skyldtes at Euroen og sentralbanken da ennå ikke var en realitet og at det var nok av realiteter å diskutere. Jeg tror vi nå gjør klokt i også å diskutere mulige fremtidsutsikter for EUs utvikling og gir vår historiske erfaring tyngde i vurderingene av hva som er realistisk og ikke.