Prinsipper
Senterpartiet ønsker en ansvarlig økonomisk politikk og skattepolitikk, basert på forutsigbarhet og langsiktighet i virkemidler og rammevilkår.
Hovedmålene i den økonomiske politikken kan bare nås gjennom blandingsøkonomi, dvs. et positivt samspill mellom privat og offentlig sektor.

Økt verdiskaping er nødvendig for å opprettholde velferdssamfunnet, bidra til full sysselsetting og sikre bosetting i alle deler av landet. Senterpartiets økonomiske politikk og skattepolitikk skal sikre forutsigbare og langsiktige vilkår for verdiskaping, med vekt på kunnskap, nyskaping og ressursutnytting, og samtidig gi trygghet for gode og framtidsrettede velferds- og fellesskapsløsninger. Den økonomiske politikken skal bidra til desentralisering av makt og kapital.

Senterpartiets økonomiske politikk skal også stimulere den private eiendomsretten og forvalteransvaret. Den private eiendomsretten skal være et gode for de mange og ikke en eksklusiv rett for de få. Privat eiendomsrett bidrar til spredning av makt, samtidig som ansvar sikrer en best mulig forvaltning. Den private eiendomsretten gjelder ikke uinnskrenket, men medfører ansvar og plikt om forvaltning av ressurser for framtida. Samfunnets inngrep i eiendomsretten skal ikke skje vilkårlig, og erstatning skal ytes i samsvar med prinsippene i Grunnloven. Senterpartiet mener at tomtefesteloven som ble vedtatt i 2004, var et svik mot den private eiendomsretten og vil arbeide for å endre loven på sentrale punkter.

Et godt fungerende marked er en forutsetning for rasjonell vareomsetning og effektiv ressursbruk. Bedriftene må sikres likeverdige konkurransevilkår. Næringsfriheten må sikres både mot karteller, maktkonsentrasjon og detaljstyring. Myndighetene må fastsette rammer for sunn konkurranse.
Ren økonomisk liberalisme er en trussel mot eiendomsrett for de mange, siden den ukritisk fremmer en utvikling mot større enheter, og dermed mer eiendom på færre hender.

Senterpartiet mener at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Forutsetningen er et trygt privatøkonomisk fundament. Det er positivt at mange har eierinteresser i forhold til sin arbeidsplass. Dette sikrer lokalt og nasjonalt eierskap, nødvendig stabilitet og mulighet for langsiktig forvaltning. Senterpartiet vil styrke samvirke som selskapsform, og legge til rette for å utforme best mulige rammebetingelser.

Senterpartiet mener sparing er viktig for den enkeltes trygghet og framtid, og for å sikre en sunn nasjonal økonomi med stabilitet og handlingsrom. Norge har vært preget av at det offentlige har ivaretatt store deler av sparingen i samfunnet, mens den private sparingen har vært for liten. Større privat sparing vil øke den enkeltes frihet og ansvarsfølelse. Sparing i form av vanlig boligstandard skal ikke beskattes.

Samfunnet henter inn skatt for å finansiere fellesskapsløsninger og felles utfordringer. Det skal gjøres på en måte som fremmer samfunnsøkonomisk effektivitet og bærekraftig utvikling. Derfor skal i prinsippet miljøødeleggende virksomhet og utnyttelsen av ikke fornybare naturressurser beskattes hardere, mens menneskers arbeid skal beskattes lavere. Skatter skal dimensjoneres etter inntekt og utformes slik at de stimulerer til at mennesker tar vare på egen økonomisk utvikling og egen sparing.

 
Utfordringer
Senterpartiet vil peke på følgende utfordringer innenfor den økonomiske politikken og
skattepolitikken:
? Sikre full sysselsetting
? En ansvarlig økonomisk politikk
? Avstemme forholdet mellom penge- og finanspolitikken
? Et enklere og mer rettferdig skattesystem


Sikre full sysselsetting

Senterpartiet vil understreke at den absolutt fremste og mest gjennomgripende utfordring for vår økonomiske politikk og skattepolitikk er å sikre en bedre utnytting av samfunnets viktigste ressurs: den menneskelige kapital/arbeidskraften. Ved at flere får delta i verdiskapingen øker statens inntekter uten at skattesatsene økes, og de offentlige utgiftene over folketrygda reduseres mye. Derved blir det mer til velferdstjenester – uten at bruken av oljepenger økes.

Senterpartiet mener det i framtida vil være avgjørende for utviklingen av vårt velferdssamfunn at vi bruker noe av oljeformuen til å foredle og videreutvikle arbeidsstyrken vår og sikre full sysselsetting. Dette oppnås ved blant annet å satse mer på utdanning, forskning og på oppgradering av kompetanse, stimulere til smartere produksjon.

Arbeidsledigheten resulterer i økte utgifter til dagpenger og sosialhjelp, tapte skatteinntekter fra folk og selskaper som tjener lite, tapt verdiskaping fordi færre deltar, økte utgifter til å reparere de skader som økt ledighet innebærer for de som rammes.

Norge har langt større arbeidskraftreserver enn de som nå er registrert som arbeidsledige. Vi har mange som jobber deltid og ønsker større jobb. Mange seniorer blir pensjonister tidligere enn de ønsker. Mange funksjonshemmede vil kunne delta om arbeidsplassen tilpasses. Store grupper av innvandrere har høgere ledighetsandel enn andre selv om de har god utdanning og praksis. Vi taper mange tusen årsverk ved at sykemeldte må vente i helsekøer.


En ansvarlig økonomisk politikk
– sikre nødvendige investeringer i infrastruktur, utdanning og forskning

Stortinget har større handlefrihet i den økonomiske politikken enn de fleste andre folkevalgte forsamlinger. Senterpartiet vil ta vare på denne handlefriheten, og står for en økonomisk politikk som bidrar til å korrigere svakheter og ulemper ved en stadig mer liberalisert og globalisert markedsøkonomi. Disse svakhetene og ulempene kommer stadig tydeligere fram i form av mer kortsiktig profittmaksimering med bakgrunn i den økonomiske liberaliseringen. De økonomiske og sosiale forskjellene øker, både nasjonalt og internasjonalt. Makt og kapital sentraliseres stadig mer, og drar med seg konsentrasjon av mennesker og næringsvirksomhet. Denne utviklingen skaper pressproblemer som gir folk dårligere muligheter til å utfolde seg.

Senterpartiet vil arbeide for en rettferdig fordeling av ressurser og arbeid og en utjevning av inntekter mellom grupper og distrikter. Senterpartiet anser både finanspolitikken, penge- og valutapolitikken, inntektspolitikken og handelspolitikken som viktige virkemidler for å fremme en slik økonomisk politikk.

Det norske samfunnet er i en privilegert internasjonal situasjon når det gjelder mulighetene til å løse fellesskapsoppgavene. Senterpartiet mener det er fornuftig og ansvarlig å utnytte dette handlingsrommet til å føre en mer aktiv finanspolitikk. Senterpartiet vil ha langsiktige økte investeringer i infrastruktur, utdanning og forskning som bygger landets framtid i vid forstand, istedenfor som i dag å plassere så store deler av statens økonomiske overskudd i utenlandske aksjemarkeder. Fellesskapets andel av bruttonasjonalproduktet vil øke som følge av en slik hovedlinje. Senterpartiet ønsker at dette skal gjennomføres uten en samlet økning i skatte- og avgiftsnivået. Dette innebærer at økte offentlige investeringer skal kunne finansieres ved overføring av midler fra Statens petroleumsfond.

Norge er blant de landene som har mest statlig kapital plassert utenlands. Forpliktende etiske retningslinjer med sikte på internasjonal utjamning, miljø og solidaritet må legges til grunn for forvaltningen av oljefondet.

Senterpartiet mener at penge- og valutapolitikken i større grad bør etterstreve en relativt stabil kronekurs i forhold til valutaene til våre viktigste handelspartnere. Dette vil bidra til mer stabile rammevilkår for den konkurranseutsatte delen av norsk næringsliv. Senterpartiet er tilhenger av økt folkevalgt styring av Norges Bank. Det er prinsipielt betenkelig at pengepolitikken i økende grad har blitt gjort uavhengig av politiske myndigheter, spesielt fordi dette bidrar til mer uklare ansvarsforhold og svekket demokratisk innflytelse på en tidvis viktig del av den økonomiske politikken.

Senterpartiet vil fortsatt ha statsbanker som Husbanken og Statens lånekasse for utdanning, og forutsetter at de skal gi lånevilkår som er vesentlig bedre enn vilkårene i private finansieringsinstitusjoner.

Senterpartiet mener at vi i flere bransjer har kjeder og storkonsern med for stor makt. Konkurranselovgivningen må benyttes aktivt for å hindre monopoldanning utenfor folkevalgt kontroll.

Dagens handelspolitikk bygger på en stor grad av internasjonal arbeidsdeling. Det er viktig å utvikle kjøreregler for den internasjonale handelen som begrenser de negative miljøeffektene, og som sikrer at handelen ikke fører til større forskjeller mellom stater eller marginalisering av befolkningsgrupper. Senterpartiet mener en ukritisk frihandelstenkning kan bidra til økte forskjeller og økte spenninger. Det er derfor nødvendig at internasjonale avtaler i langt sterkere grad sikrer at grunnleggende økologiske og sosiale hensyn ivaretas. De internasjonale institusjoner som styrer og overvåker internasjonal handel skal være åpne og demokratiske og det skal være mulighet til å kreve at noen tar ansvar. Sterke og åpne frivillige organisasjoner er også viktig for å balansere den økonomiske maktens globalisering.

Senterpartiet vil arbeide for en ny internasjonal handelspolitikk basert på en mer rettferdig handel, og går inn for økt skattlegging av kapitaltransaksjoner over landegrensene, for eksempel gjennom en Tobin-skatt.

Det er viktig å styrke nasjonal ferdigvareproduksjon for å redusere miljøbelastende varetransport. Senterpartiet vil i denne sammenheng understreke at det også er viktig at konkurranseutsatt næringsliv ikke pålegges nye konkurransevridende nasjonale avgifter som resultat av omlegginger og omorganiseringer innen offentlig byråkrati og gebyrfinansierte tilsyn.

Avstemme forholdet mellom penge- og finanspolitikken

Forholdet mellom penge- og finanspolitikken har i de siste årene vært i betydelig endring. Overgangen til inflasjonsmålstyring i 2001 har medført at pengepolitikken, jfr. endringer av Norges Banks styringsrente, har fått et relativt større ansvar for kortsiktig økonomisk stabilisering. Samtidig har finanspolitikken fått tildelt en mer langsiktig funksjon. Kjernen i denne er den såkalte handlingsregelen, som skal regulere en gradvis og etter hvert økende innfasing av ”oljepenger” i norsk økonomi.

Et viktig spørsmål er om den nye rollen til pengepolitikken er velegnet for og optimalt tilpasset en liten, og ikke minst åpen, økonomi som den norske.

Erfaringene med inflasjonsstyring tilsier at kronekursen svinger mye under dette pengepolitiske regimet. Dette gjør at usikkerheten øker og at rammebetingelsene for konkurranseutsatte næringer i Norge svekkes. Senterpartiet mener det er viktig at inflasjonsstyringen er forholdsvis fleksibel, og at hensynet til valutakurs og dermed konkurranseevnen tillegges vesentlig betydning også i framtida.

Handlingsregelen for finanspolitikken sier at ”det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet” (dvs. underskuddet på statsbudsjettet korrigert for konjunkturelle forhold (aktivitetskorrigeringer), regnskapsmessige endringer og nettooverføringer fra Norges Bank utover trendnivå), maksimalt skal være lik forventet realavkastning (4 prosent) av oljeformuen ved inngangen til budsjettåret, målt i norske kroner. Hensikten med denne regelen er å sikre en kontrollert bruk av oljepenger i økonomien.

Inntektene fra olje- og gassvirksomheten blir i dag direkte overført til Statens petroleumsfond. I slutten av året overføres penger fra dette fondet slik at statsbudsjettet blir gjort opp i balanse. Midlene til Petroleumsfondet er i sin helhet plassert i internasjonale verdipapirer; om lag 40 prosent i aksjer, resten i obligasjoner. Verdien til fondet varierer dermed med kursutviklingen på internasjonale børser og renter, samt endringer i valutakursen. En mekanisk tolkning av handlingsregelen ville ha medført at bruken av oljepenger i norsk økonomi også hadde fulgt disse svingningene. I praksis har handlingsregelen blitt lempelig praktisert. For eksempel har Bondevik 2-regjeringen i stortingsperioden 2001-2005 brukt om lag 150 mrd. kroner mer enn det en streng tolkning av handlingsregelen tilsier.
 
Senterpartiet mener at finanspolitikken må gis et relativt større ansvar for å stabilisere den økonomiske utviklingen. Handlingsregelen er en fornuftig rettesnor for en langsiktig innfasing av oljepenger i økonomien, men i nedgangstider er det meningsfullt og rasjonelt å godta avvik fra regelen, og ty til en mer ekspansiv finanspolitikk for å øke aktiviteten i norsk økonomi. Dette fordrer derimot at finanspolitikken strammes til og følger handlingsregelen mer mekanisk under gode konjunkturer. Merbruk av oljepenger utover det handlingsregelen tilsier, bør i størst mulig grad rettes inn mot investeringer som bedrer den langsiktige vekstkraften i norsk økonomi. Forskning og utvikling, utdanning og infrastruktur er åpenbare satsingsfelt i så måte. I tillegg kommer satsing på forebyggende tiltak, som i sin tur kan bidra til å minske veksten i sosiale utgifter over statsbudsjettet.

Denne nye rollefordelingen mellom finanspolitikken og pengepolitikken innebærer at økonomien i dagens konjunktursituasjon ensidig stimuleres av lavrentepolitikk. Dermed ekspanderer privat forbruk. Lave renter gir sterk vekst i husholdningenes disponible inntekter og sterk økning i lånefinansiert forbruk. I perioden 2001-2004 har privat forbruk økt med rundt 4 prosent pr. år. Det er cirka dobbelt så mye som offentlig forbruk. Ifølge revidert nasjonalbudsjett vil privat forbruk øke med 3,7 prosent i 2005, mens veksten i offentlig forbruk vil være nede i 1,3 prosent.

Senterpartiet mener at det er grunn til å spørre seg om dette er i tråd med den norske velferdsmodellen. Folk flest er nok fornøyd med økning i privatdisponibel inntekt og lave utlånsrenter, men samtidig misfornøyd med helsetilbudet, skolene, kommuneøkonomien, manglende satsing på samferdsel med videre. Mange argumenterer mot økte offentlige utgifter da det hevdes at det kan føre til høgere rente. Dette er et paradoks i en situasjon der styringsrenten er ca. 1,75 prosent.

En åpenbar konsekvens av den nye rollefordelingen mellom pengepolitikken og finanspolitikken, er at dagens ekspansive politikk gir langt mindre utslag på sysselsetting og prisutvikling, enn om en i større grad hadde stimulert økonomien med finanspolitikken. Hovedårsaken til det er at importandelen i privat forbruk er langt høgere enn i offentlig forbruk. Veksten i offentlig forbruk har de siste årene vært så svak at sysselsettingen i offentlig sektor har gått ned.

Den lave prisveksten innebærer etter Senterpartiets mening at det finanspolitiske handlingsrommet sannsynligvis er større enn før. En mer aktiv finanspolitikk kan føres uten at faren for pris- og kostnadsvekst er overhengende. Finanspolitikken må overta der pengepolitikken svikter, og klarere og mer presist målrettes for å sikre nødvendige offentlige investeringer i infrastruktur og skape arbeidsplasser.

Senterpartiet mener på bakgrunn av ovennevnte at det er nødvendig å sette ned et offentlig utvalg som kan vurdere hovedlinjene i vår økonomiske politikk, herunder rollefordelingen mellom pengepolitikken og finanspolitikken.

Et enklere og mer rettferdig skattesystem

Skatter og avgifter innkreves først og fremst for å finansiere offentlige velferdsgoder. I tillegg brukes skattesystemet til å omfordele inntekt, og dermed påvirke inntektsfordelingen i samfunnet. Utforming av skattesystemet kan dessuten brukes for å påvirke næringsutvikling og -sammensetning i samfunnet. Avgifter kan utformes slik at de bidrar til å rette opp markedssvikt i deler av økonomien eller til å endre enkeltpersoners forbruk/tilpasning. For eksempel kan miljøavgifter bidra til større samfunnsøkonomisk effektivitet og bedret miljøstatus.

Senterpartiet mener det er viktig at skatte- og avgiftsgrunnlaget er bredt. Dette muliggjør relativt lave skatte- og avgiftssatser, og sikrer at innkrevingen blir mer samfunnsøkonomisk effektiv sammenlignet med tyngre skattlegging av færre skattekilder. Brede skattegrunnlag gjør også at skattesystemet kan regulere skiftende konjunkturer bedre: Endringer i forbruk, inntekt og formue fanges mer helhetlig opp slik at skatteinntektene øker automatisk ved konjunkturoppgang, og reduseres i nedgangstider. Dermed bidrar skattesystemet til automatisk stabilisering av økonomien.

En positiv konsekvens av skattereformen i 1992 var at den bidro til bredere skattegrunnlag og lavere satser rent generelt. Senterpartiet mener at skattereformen av 2004 også har klare positive trekk: Delingsmodellen ble fjernet og erstattet av en såkalt aksjonærmodell for aksjeselskap. Dessuten ble det vedtatt skjermingsmodell for andre selskapsformer (bl.a. enmannsforetak). Kjernen i disse endringene er at kapitalinntekt utover et visst, skjermet nivå skattlegges med 28 prosent. Dette gjør at marginalskatten på kapital øker, og nærmer seg marginalskatt på arbeid. Senterpartiet mener skattesystemet både blir mer rettferdig og mer legitimt når skatt på arbeid og kapital på dette viset tilnærmes og blir likere.

De neste tiårene står Norge overfor betydelige statsfinansielle utfordringer - til tross for en stadig og raskt voksende petroleumsformue. Dette skyldes spesielt økende folketrygdutgifter, særlig i forbindelse med dyrere alderspensjoner. En pensjonsreform vil kunne bidra til å redusere veksten i disse utgiftene, men neppe fullt ut fjerne presset i retning sterkt økte offentlige utgifter. Dette gjør at det også i framtida er viktig å hegne om brede skattegrunnlag, slik at finansieringen av offentlige velferdsgoder ikke undermineres unødig. Senterpartiet mener også at det samlede skatte- og avgiftsnivået ikke bør reduseres ytterligere, nettopp for å sikre framtidig offentlig velferd og fellesgoder.

Skatte- og avgiftssystemet bør ligge noenlunde fast over tid, og ikke utsettes for hyppige endringer og ytterligere komplisering. Et stabilt og forutsigbart skatte- og avgiftssystem gjør det lettere for både privatpersoner og bedrifter å planlegge, velge og tilpasse seg på et økonomisk fornuftig vis. Senterpartiet mener på samme tid at skattereformen av 2003 bør følges opp ved å gjøre regelverket enda mer oversiktlig og mindre komplisert. Regelverket må forenkles ytterligere, noe som også vil kunne bidra til økt rettssikkerhet og større legitimitet.

Hensynet til brede skattegrunnlag tilsier ikke at formueskatten bør fjernes i sin helhet. Senterpartiet ønsker å innføre fritak for formueskatt på næringskapital ("arbeidende kapital"). Denne typen skattelettelse favoriserer aktivt eierskap og private investeringer, og kan gi økt kapitaltilgang til næringslivet og dermed styrke den private sysselsettingen.

Senterpartiet mener at skattesystemet på lignende vis kan brukes aktivt for å fremme næringsutvikling innenfor områder eller sektorer der Norge har opplagte ressurs- og kompetansemessige fortrinn. I forhold til strategisk viktige næringer bør skattesystemet etterstreve konkurransenøytralitet: Disse næringene skal ha like gode vilkår som tilsvarende næringer i de viktigste konkurrentlandene. Senterpartiet mener også at skattesystemet bør kunne brukes aktivt for å nå distriktspolitiske mål: Skatter og avgifter må kunne utformes slik at mulige næringsmessige ulemper i Distrikts-Norge - for eksempel knyttet til høy risiko og lange avstander til markeder - blir utjevnet.

Skatte- og avgiftspolitikken må også kunne begrunnes i sosial- og kulturpolitiske målsetninger. Senterpartiet vil derfor videreføre en differensiert merverdiavgift på varer og tjenester. Offentlig tjenesteyting, kulturtilbud og mat er eksempler på områder der Senterpartiet går inn for ingen eller lav merverdiavgiftssats.


Lokale skatter og avgifter
Senterpartiet mener kommunene i større grad må få reell mulighet til å utvikle og skreddersy offentlige velferdsgoder i tråd med innbyggernes ønsker og krav. Samtidig er det avgjørende at finansieringen av slike offentlige tjenester - utover de lovpålagte oppgavene - blir oppfattet som både rettferdig og legitim av innbyggerne.

Senterpartiet mener at kommunale avgifter kan virke usosialt, og at det kommunale avgiftsnivået mange steder bør reduseres. Dette kan kompenseres ved at kommunesektoren må få beholde en større andel av skatteinntektene.

Finansiering av nye tiltak og reformer bør helst skje ved at kommunene får et friere kommunalt skattøre. Dersom lokale skatteøkninger skal være legitime, bør disse ekstrainntektene brukes til klart definerte formål.

Senterpartiet mener at hver enkelt kommune bør få beholde en andel av den skatten som utlignes på bedrifter som er etablert i kommunen. Dette må også gjelde en forholdsmessig andel av den skatten som utlignes på bedrifter som har virksomhet i to eller flere kommuner, slik at en andel av verdiskapningen kommer den kommunen til gode der produksjonen faktisk finner sted. Senterpartiet vil derfor foreslå å endre modellen for tilbakeføring av deler av selskapsskatten slik at den blir tilnærmet produksjonsstedbunden.

Senterpartiet vil
•    sikre større rettssikkerhet og åpenhet gjennom forenkling av skattesystemet.
•    legge hovedprinsippet om skatt etter evne til grunn for vår skatte- og avgiftspolitikk.
•    arbeide for å ytterligere redusere forskjellen mellom skattelegging av kapitalinntekt og arbeidsinntekt.
•    arbeide for et økonomisk grunnlag i kommunene som reduserer behovet for avgiftsinnkreving.
•    ikke skattlegge boliger med vanlig boligstandard.
•    la kommunene beholde deler av selskapsskatten, men gjøre den produksjonsstedbunden.
•    at kommunal eiendomsskatt skal opprettholdes som en frivillig ordning.
•    prøve ut en ordning med et friere kommunalt skattøre (inntektsskatt) som et alternativ til eiendomsskatt på bolig.
•    innføre skattefradrag for énpersonshusholdninger/enslige.
•    heve frikortgrensen for skatt betydelig.
•    fremme utvikling i små og mellomstore bedrifter gjennom et skattesystem som i større grad lar dem beholde kapital i bedriften som kan brukes til investeringer.
•    fjerne formueskatten på arbeidende kapital.
•    gjeninnføre ordningen med skattefradrag for aksjesparing (AMS), både for å stimulere til privat sparing og for å gi det norske folk insentiver til å ta del i eierskap av norske bedrifter.
•    heve bunnfradraget for formueskatt betydelig.
•    redusere arveavgift og dokumentavgift ved generasjonsskifter i familiebedrifter.
•    øke avskrivingssatsene for driftsmidler, med bakgrunn i konkurransesituasjonen internasjonalt, teknologiske endringer og skjerpede offentlige krav.
•    videreutvikle systemet med miljøavgifter og avgifter på forbruk.
•    redusere avgiftene på nye biler for å få en mer trafikksikker bilpark.
•    senke nedre grense for fradrag for reiseutgifter til jobb, samt gi fradrag for faktiske utgifter til ferje og bomavgifter.
•    ha like avskrivningsregler for tekniske anlegg som for driftsmidler.