Kjære alle sammen!

Jeg skal rapportere fra stortingsgruppas arbeid. Det er en glede. Jeg har tenkt å oppsummere gruppas arbeid denne perioden. Det har vært omfattende. Gruppa har vært svært aktiv. I alt har Senterpartiet fremmet 95 egne representantforslag om mange ulike tema. I tillegg til svært mange muntlige og skriftlige spørsmål.

Det har vært en grønn tråd gjennom alt vårt arbeid denne stortingsperioden: Det har vært kampen for velferd og tjenester nær folk. For respekten for enkeltmennesket, for frivillig sektor, for kulturvern, for forsvar og sikkerhet og for nasjonal sjølråderett.

Det betyr også at vi har tatt kampen mot sentralisering og EU-tilpasning. Noen synes åpenbart å tro at vi «plutselig» er blitt opptatt av regjeringens sentraliserende reformer. Slik er det ikke. Vi har hele veien problematisert sentraliseringen og advart mot at dette er dårlige løsninger på viktige samfunnsutfordringer.

Vi har aldri latt oss lure til å tro at Høyre og Frp’s ønsker om endringer i offentlig sektor handler om modernisering. Vi vet at det handler om en mindre offentlig sektor, en mer sentralisert offentlig sektor og en konkurranseutsatt offentlig sektor. Høyre og Frp går ikke løs på byråkrati i staten, langt derifra. De angriper de brede velferdsoppgavene lokalt, oppveksten til barna våre, grunnskolen og eldreomsorgen. De går løs på lokalt politi og lokale sykehus. De vil omforme offentlig sektor og dermed viktige deler av samfunnet på en slik måte at det skapes mer utrygghet og mindre nærhet for mange mennesker i dette landet.

La meg gå tilbake til for to og et halvt år siden, la oss se på hva Senterpartiet sa i den første trontaledebatten med en blåblå regjering, se på hva som var vår analyse i trontaledebatten i 2014.

Da sa vi: «Det er på tide å se ulike forslag til strukturendringer i sammenheng. Regjeringens reformer har en ting til felles. De sentraliserer makt og pulveriserer ansvar. De reduserer nærhet og svekker lokal trygghet og beredskap. De baseres på myter om antatte stordriftsfordeler som sjelden har rot i fakta. De vil skape nytt statlig byråkrati og gjerne mer statlig detaljstyring.»

Jeg kan love dere; høsten 2014 ble vi oversett, forsøkt tidd i hjel. Alle de andre partiene lot som om dette ikke var noe tema. Men, her vi står i dag, vet vi at dette er tema som opptar og opprører mange. Svært mange ser hvilken slagside strukturreformene til regjeringen har, hvilken sentralisering de faktisk vil innebære. Mange har tillit til at vi skal våge å stå opp mot reformene. Det har vi gjort – det gjør vi – det skal vi fortsette å gjøre!

Når jeg nå skal presentere litt av jobben som hver Stortingsrepresentant har gjort vil dere kjenne den grønne tråden igjen. Den har preget oss hele perioden; kampen for nærhet til tjenester og velferd.

Jeg har veldig lyst til å si noe om hva hver representant har gjort. Og jeg vil bare advare: det er muligens siste gang det er praktisk mulig å rapportere til landsmøtet fra stortingsgruppa ved å nevne hver enkelt stortingsrepresentant. Måling er måling og valg er valg, men mye kan peke i retning av at rapporten fra stortingsgruppa på neste landsmøte hadde sprengt alle fornuftige tidsrammer om den hadde blitt løst på samme måte. Den tid, den sorg. Eller den tid, den store glede, vil jeg kanskje si. Men vi tar ingenting på forskudd!

La oss se på vertsfylkets representant først: Heidi Greni har hatt en stor jobb og et stort ansvar for partiet i debatten om kommunesammenslåing og regionreform. På strålende vis har hun argumentert imot regjeringens sentralisering på dette området. De urimelige og usanne argumentene om at små kommuner gir dårligere tilbud enn store, de håpløse karttegningene som regjeringen har drevet med, har hun slått tilbake.  I tillegg har Heidi brukt mye tid på å utarbeide vårt alternativ når det gjelder oppgavefordeling mellom stat, fylke og kommune, inntektssystem for kommunene og vår alternative distriktspolitikk. Det er mulig og nødvendig å diskutere oppgaver og ressursfordeling, ikke struktur. 

Kjersti Toppe er forvalteren og forsvareren av en sykehus- og helsepolitikk som setter nærhet til pasienten og folkehelse i sentrum. Hun har vist seg som en kompromissløs forsvarer av lokalsykehusene, men har også på vegne av gruppa fremmet utallige forslag om hvordan man kan få et bedre innhold både i lokalsykehusene og hele sykehussektoren. I 2015 fremmet Senterpartiet forslag om vår modell for en folkets helsetjeneste og en ny modell for kvalitet i sykehusene. Kjersti har også vært en pådriver for en opptrappingsplan for arbeidet med psykisk helse og i arbeidet for et bedre barnevern. Kjersti har nok rekorden i Senterpartiets gruppe når det gjelder representantforslag. Samtidig ligger hun helt i topp når det gjelder å være den som stiller spørsmål til statsrådene. Hun kan være mild og smilende i formen, men hun er et arbeidsjern!  

Anne Tingestad Wøien har profilert og utformet oppfølgning av partiets politikk om utdanning. Et av hennes hjertebarn er yrkesfagene og samarbeid skole og arbeidsliv. Senterpartiets krav om bedre yrkesfag er i løpet av perioden blitt allemannseie. Det er viktig for norsk skole og må følges opp. Anne har også tatt opp spørsmål om arbeidslivsfag som eget fag i ungdomskolen og ønsket om mer fysisk aktivitet inn i norsk skole. Derfor fremmet Senterpartiet også et eget forslag om en times fysisk aktivitet i skolen hver dag. Et forslag som sakte, men sikkert vil vinne fram. Senterpartiet er opptatt av en differensiert høyere utdanning. Det må være rom både for de kortere fag- og profesjonsutdanningene og de lengre utdanningsløpene. Det bør ikke være noe «one size fits all» for høyere utdanning. 

Janne Sjelmo Nordås er vår samferdselspolitiske talskvinne i tykt og tynt. Hun har fulgt opp alle spørsmål omkring oppfølgningen av Nasjonal transportplan for denne perioden. I tillegg har hun prøvd å få orden på hva Postens rolle skal være i det norske samfunnet. Konkurranseutsetting av postombæring på lørdager til selskapet med det strålende navnet «Kvikkas» har ikke vært noen suksess for privatisering av posttjenester.  70 000 personer har ikke fått den varen de har betalt for, avisene blir ikke distribuert. Folk blir lei og fortvila. Det er dårlig service, det er et eksempel på høyresidens lettvinte løsninger om konkurranseutsetting av viktige tjenester. I tillegg rammer det en mediebransje som allerede er inne i krevende omstillinger og har lite å gå på av marginer. 

Per Olaf Lundteigen skal man ikke spøke med, særlig ikke om man sitter i Forsvaret eller i Stortingets presidentskap for den saks skyld. Han har gjort en solid jobb i Kontrollkomiteen. Men Per Olaf er allsidig og har mange jern i ilden. Et av de spørsmålene han har engasjert seg mye i det siste året er hva som skjer innen NAV. Nav er en etat med mye forbedringspotensial. Også her ser regjeringens eneste svar ut til å være sentralisering. Folk trenger NAV når de har en vanskelig periode i livet, da må en ha fagfolk som kan treffes i folks nærmiljø. Vårt svar er nærhet fordi det er billigere og tryggere. Per Olafs arbeid for et anstendig arbeidsliv der lønninger ikke skal dumpes og der man ikke skal sitte igjen uten lønn mellom oppdrag, det vil si kampen mot løsarbeidersamfunnet, har også vært viktige saker i perioden.

Jenny Klinge er vår justispolitiske våpendrager. Det har blitt en travel periode for henne. Politireformen har vært en gjenganger helt siden høsten 2014. Vi sto nær sagt alene om innvendingene mot reformen, men vi ser at mange av de som kjenner dette på kroppen er enige med oss. Den såkalte nærpolitireformen er en fjernpolitireform. Utfordringene i politiet løses ikke ved å rasere lokalpolitiet. Analyser måler ikke hvor mye lokal tilstedeværelse og lokalkunnskap betyr for å forebygge kriminalitet. Det kan bli skjebnesvangert i forbindelse med denne reformen. Vi sier: Styrk gjerne etterforskningsmiljøene, men gjør det gjennom å redusere et direktorat som i løpet av få år har doblet driftsbudsjettet og opprettet over hundre nye byråkratstillinger.

Trygve Slagsvold Vedum er jo høyt og lavt med stor ro og godt humør. Som partileder må han «ut i krigen» om det meste. Men også på hans fagområde velger regjeringen å sentralisere. Skatteetaten skal omstilles og den enste muligheten regjeringen kan se, er selvsagt sammenslåinger.  Men, Trygve har også hatt en annen stor sak på sitt arbeidsfelt. EUs finanstilsyn og spørsmålet om Norge skal slutte seg til dette var så prinsipielt viktig at Stortinget for første gang siden EØS-avtalen måtte ta i bruk Grunnlovens § 115 (tidligere § 93) om avståelse av suverenitet, med krav om 3/4 flertall. Dessverre tapte vi voteringen, selv om jeg føler meg helt trygg på at slik maktoverføring til EU står veldig langt ned på prioriteringslista for de fleste velgere i Norge. Men sånn har vi det i dette landet, det er i bunn og grunn bare ett sted her i landet EU-tilhengerne har flertall, og det er i Stortinget, dessverre. Men Trygve holdt fanene høyt, også når det gjaldt Finanstilsynet.

Jeg hadde trodd at jeg skulle kunne si at Geir Pollestad kunne senke skuldrene denne helga fordi Landbruksmeldinga var avgitt. Men den gang ei. Vi får bare håpe at Venstre og KrF velger å stå sammen med Senterpartiet og de andre opposisjonspartiene om endre den kursen regjeringen har lagt ut på. Geir har hatt mange store saker i løpet av perioden om både næringsutvikling, og eierskap til viktige bedrifter og naturressurser. Det som kjennetegner arbeidet i den komiteen han leder, er at mange av regjeringens forsøk på å selge seg ned eller ut av statsbedrifter eller å fjerne grunnmuren i landbruket, konsesjonsloven, er blitt slått tilbake. God ledelse der, med andre ord. 

Liv Signe Navarsete har hele EU- og EØS-arbeidet i sin komité og har fulgt opp dette viktige feltet med stor kraft. Den definitivt største saken på hennes felt denne perioden handler likevel om hvilket forsvar Norge skal ha i framtiden. Regjeringens neglisjering av landforsvaret og nedbygging av Heimevernet og viktige biter av forsvaret i Nord vil kreve fortsatt kamp. Jeg vil også nevne at Liv Signe har jobbet aktivt med internasjonal handelspolitikk og spesielt forhandlingene rundt TTIP- og TISA-avtalene som truer med å gripe inn i fellesskapet på en måte vi ikke tidligere har sett. Nå er jo disse avtalene i spill og forhandlingene ligger kanskje på is, men vi skal alle takke Liv Signe for at hun ikke har latt én sjanse gå fra seg til å drive folkeopplysning om hva det er som står på spill når liberalisering kolliderer med velferdsstat og folkestyre.

Jeg for min del, jeg diskuterer ulv. Tja, ikke bare det da, men også det. Ulvesaken blir på mange måter symbolet på en regjering som ikke lytter, hverken til folk som er berørt eller til Stortinget. Det er ganske utrolig at Stortinget gjør vedtak etter vedtak som regjeringen flykter unna med juridiske spissfindigheter. Denne forakten for folk og folkevalgte preger egentlig hele rovviltpolitikken og er den store årsaken til den tillitskrisen vi finner mellom folk og forvaltning i denne saken.

Stortingsgruppas arbeid speiler partiets arbeid. Det handler ikke bare om å tro på Norge, men å tro på hele Norge.

I en omstilling må man velge hva man omstiller til. Senterpartiet vil omstille slik at arbeidsplasser og virksomhet spres over hele landet. Vi vil bruke digitaliseringen og automatiseringen av samfunnet som et middel for desentralisering, ikke sentralisering. Tjenester nær folk gir større trygghet, det er billigere fordi det er mindre byråkratisk og det gir mindre utgifter for folk gjennom tapt arbeidstid og lange reiser.

I motsetning til Høyre og Frp mener Senterpartiet ikke at det er folk som må tilpasse seg store system, vi mener det er systemene som må tilpasse seg folks hverdag. Og den hverdagen er mangfoldig i dette landet. Det er samfunnet som skal gi folk eldreomsorg i sine kjente miljø, det er samfunnet som skal sørge for et lokalt forankret politi kan forebygge og løse problem.  Det er samfunnets oppgave å sørge for at alle uansett hvor de bor, føler trygghet for sykehusbehandling dersom de blir akutt syke.

La meg ta et eksempel. Kommunalministeren har nylig vært i Trondheim og vist kart over befolkningsutviklingen i Norge, blant annet over Indre Namdal. Han valgte å vise et skremmebilde av hvor mange eldre per innbygger det vil bli i distriktskommunene de neste årene og brukte det som argument for å slå sammen kommuner. Han sier også at kompetansen i mange av distriktskommunene er for dårlig.

Sanners argumentasjon er merkelig. De fleste av oss skjønner at det blir ikke færre eldre av å slå sammen kommuner, det blir heller ikke behov for mindre eldreomsorg. Det er mulig at det statsråden egentlig mener å si, er at tilbudene må sentraliseres og at folk må flytte etter?

Mitt poeng i denne sammenhengen er at Høyre og statsråden konsekvent velger å snakke ned distriktskommunene og kompetansen til dem som jobber der. Han kunne valgt det motsatte, han kunne ha valgt å fokusere på det positive som skjer. De unge bøndene i Indre Namdal som nå har satset gjennom fjell-landbruket. Han kunne ha valgt å fokusere på at grunnskolen i Li er en av dem som virkelig har lyktes med et varmt skolemåltid i løpet av dagen. Og at kommunen har et idrettsmiljø og en dugnadsånd som er helt enestående. Han kunne ha valgt å fokusere på de mange gründerne som tar risiko og satser i dette området. Han velger ikke det, han velger det negative.

Det han egentlig velger å si er at dere er ikke gode nok, hverken dere som bor eller dere som jobber i disse kommunene. Dere burde egentlig flytte, dere må i alle fall takke dere sjøl hvis dere fortsatt vil bo i disse kommunene. Da må dere finne dere i å ha politiet langt unna, sykehuset langt unna, mindre trygghet, lengre avstander, færre arbeidsplasser.

En slik holdning fortjener ikke folk i Indre Namdal eller i andre deler av Norge å bli møtt med.  

Vi ble nylig kåret til «verdens lykkeligste land». All omstilling må baseres på det beste av det som det norske samfunnet bærer med seg. Det er nærhet, deltakelse, tillit og reell mulighet til påvirkning. Vår desentraliserte offentlige forvaltning og det lokale sjølstyret har gitt sosial og geografisk utjamning i Norge. Det har gitt kort vei fra enkeltmennesket til beslutningstakerne. Det fører til at mange deltar og tar ansvar for sitt eget liv og samfunnet rundt seg.

Dette er verdier Senterpartiet aldri skal svikte. Vi skal alltid kjempe for endringer som ivaretar disse kvalitetene ved det norske samfunnet. Vi skal alltid kjempe imot de som vil sette system foran menneske, sentralisering foran nærhet og privatisering foran trygg velferd for alle.