Meny
Bli medlem

20 år etter folkeavstemningen - hva nå?

Sist endret: 27.09.2020
I dag er et solid flertall i det norske folk glad for at det gikk som det gikk. Mange av oss husker hersketeknikkene fra JA-siden. Vi ble beskyldt for skremselspropaganda og for kunnskapsløshet. Men vi fikk rett, på punkt etter punkt, skriver nestleder i Sp Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim.

 

Av Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim, nestleder i Senterpartiet.

28. november 1994 sa flertallet av det norske folk nei til medlemskap i Den Europeiske Union. Vi trosset svenskesuget. Vi trosset skremsler fra næringslivet om tap av titusenvis av arbeidsplasser. Vi trosset påstander fra eliten om at lille Norge ville bli forlatt og isolert.

Vi tenkte sjøl, og vi tenkte både med hodet og hjertet. Det var en grasrotas kamp mot makteliten. Den brede folkelige allianse som fant sammen for folkestyre, miljø og solidaritet endret Norge ved å legge grunnlaget for nye politiske landskap i Norge. Det er høyst tvilsomt om den rødgrønne regjeringen ville sett dagens lys hvis man ikke hadde hatt erfaringen fra kampen mot en felles fiende i Brussel i 1994.  

I dag er et solid flertall i det norske folk glad for at det gikk som det gikk. Mange av oss husker hersketeknikkene fra JA-siden. Vi ble beskyldt for skremselspropaganda og for kunnskapsløshet. Men vi fikk rett, på punkt etter punkt. Jeg pleier å si at ja-siden burde takke oss for at vi holdt landet utenfor unionen; det er de fleste glade for i dag.

20 år har gått, men EØS-avtalen ligger fortsatt som en verkebyll midt i partilandskapet. De fleste er enige om at den er dårlig for demokratiet i Norge. Og alle er enige om at den er noe helt annet i dag enn da vi underskrev i 1992. Men man tør ikke ta debatten. Dette er etter min mening en grov unnlatelsessynd av ansvarlige partier. Europautredningen var tydelig på de demokratiske svakhetene i dagens EØS-avtale: «EØS har etter hvert vist seg å bli mye mer omfattende og forpliktende enn opprinnelig antatt, og det kan diskuteres hvor mye lenger Stortingets samtykke fra 1992 kan gi politisk legitimitet» (s. 828). Så hvorfor endte vi opp med en så dårlig avtale? Antakeligvis fordi ja-siden den gang tok for gitt at EØS ville bli en kort stopp på veien til fullt medlemskap. Det falt ikke ja-eliten inn at denne avtalen skulle bli stående i flere tiår.

Også da EØS-avtalen ble debattert i 1992 ble nei-siden beskyldt for skremsel og mangel på innsikt. Men vi fikk rett. Vi ble lovet at vesentlige politikkområder som energi, eierskap til vannkraft, alkoholpolitikken, arbeidsgiverpolitikken og distriktspolitikken ikke ville bli påvirket av EØS. Dessverre gikk det som vi fryktet; EØS spiser seg inn på nær sagt alle politikkområder nasjonalt.  

Mange husker den siste partilederdebatten før folkeavstemningen i 1994.  Sp-leder Anne Enger mente at et EU-medlemskap ville føre til større lønnsforskjeller og svekkede faglige rettigheter. Statsminister Gro Harlem Brundtland gikk til frontalangrep: «Dette er løgn», sa hun. I dag vet vi at fri flyt av arbeidskraft gjennom EØS undergraver våre mål om et velorganisert arbeidsmarked og legger til rette for sosial dumping. I en fersk rapport fra Kripos om byggebransjen slås det fast at det omsettes for mellom 130 -140 mrd. kroner i svarte penger. Dette er organisert svindel med skatt, moms og trygd kombinert med sosial dumping. Byggenæringens Landsforening ber politi, skatteetat og politikere om hjelp. Bakteppet for denne utviklingen er fri arbeidsinnvandring sammen med EØS-regelverk som begrenser hvilken arbeidslivspolitikk vi får lov til å føre. Samtidig settes velferdsgodene under press på grunn av risikoen for økt «trygdeeksport».  EØS undergraver kort sagt den norske modellen.

Jeg mener at EØS?avtalen binder Norge for sterkt til EU og EUs fri flyt?politikk. Den avgrenser    Stortingets mulighet til å føre en selvstendig politikk tilpasset våre utfordringer og politiske mål.                                                    Europautredningen; altså en offentlig NOU; slår fast EØS-avtalen har et betydelig demokratisk underskudd og er en mye mer omfattende avtale enn vi tilsluttet oss den gang. Allikevel tar ikke Stortinget debatten. Men selv avtalens tilhengere bør ha interesse av å diskutere hvordan vi kan bøte på de opplagte svakhetene.

Selv om det er lite bevegelse i EØS-debatten blant partiene, er det debatt i folket. Ikke minst Fagbevegelsen reiser spørsmålet om hvordan vi best kan ivareta norske interesser i forholdet til Europa. Folk flest irriterer seg over enkeltdirektiver, og spør seg selv hvorfor vi skal innrette norsk terreng etter kart fra Brussel. Den interessante i tiden som kommer er hvordan Arbeiderpartiet forholder seg. Sosial dumping og arbeidslivsspørsmål kan nemlig ikke håndteres effektivt uten å utfordre EØS’ grunnleggende prinsipp om fri flyt.

For Senterpartiet ligger EØS-avtalen som et betydelig hinder for å nå våre mål for samfunnsutviklingen. Det betyr at vi vil måtte utfordre EØS-avtalen ved alle korsveier der partiet søker makt, også i våre samarbeidskonstellasjoner. Det er min klare oppfatning at Senterpartiet før Stortingsvalget 2017 skal ha ambisjoner om å endre måten vi samhandler med EU på. På sikt er Senterpartiets mål å erstatte EØS-avtalen med en mer demokratisk handels- og samarbeidsavtale. Men på veien dit vil vi søke løsninger for å fjerne de verste sidene ved avtalen. Det finnes flere konkrete grep som alle partier burde kunne samle seg om. For det første bør Stortinget initiere en politisk dialog i EØS-rådet for å søke å bøte på det demokratiske underskuddet i avtalen. EØS-rådet er et politisk organ, opprettet for nettopp slike politiske drøftelser. For det andre bør Stortinget enes om at reservasjonsretten ble framforhandlet for å brukes. Det svekker Norges forhandlingsposisjon når sentrale politikere undergraver vetoretten ved å omtale den som teoretisk. For det tredje må norske politikere konsekvent avvise regelverk som ikke er EØS-relevant, slik at ikke avtalen brer seg ut mer enn nødvendig.

EØS-avtalen er avtalen ingen egentlig ønsker seg. Den er ikke et kompromiss. Og den er ikke lenger hva den gav seg ut for å være. 20 år etter Norges nei trenger vi en fordomsfri debatt om EØS. Det er både tilhengerne og motstanderne tjent med.