Meny
Bli medlem

Åpenhet i helsevesenet!

Sist endret: 27.09.2020
Det må det gis klar og gjentatt beskjed til alle helseledere: Norske helsearbeidere har ytringsfrihet. Så enkelt, skriv Kjersti Toppe, helsepolitisk talskvinne i Senterpartiet.

 

 

Av Kjersti Toppe, helsepolitisk talskvinne i Senterpartiet

Retten til å ytre seg uten frykt for represalier er en grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for et velfungerende demokrati. Grunnlovens § 100 slår fast at « frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilken som helst anden Gjenstand ere Enhver tiladte». Og; « Det paaligger Statens Myndigheter at lægge til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Retten til ytringsfrihet følger også av Den europeiske menneskerettskonvensjon og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Begge er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettslovens § 2. I Grunnloven står det at bare «tungtveiende Hensyn» kan tale for å avgrense noen sin ytringsfrihet.

Lojale helsearbeidere
I norsk helsevesen har det utviklet seg en kultur der det ikke trengs noen tungtveiende grunner for å avgrense helsepersonells ytringsfrihet. Det er nok å nevne lojalitetsplikten. Hvilke lojalitetskrav som kan stilles uten å krenke grunnlovsvernet, er lite debattert og defineres helst av arbeidsgiver alene. Ytringsfrihetskommisjonen problematiserte denne tendensen allerede i 2003; at offentlige etater og kommuner utarbeider mediestrategier, etiske retningslinjer og kommunikasjonsreglement som legger lite vekt på ytringsfriheten og mye vekt på lojalitetsbegrepet. Disse prioriterer taushet som det fremste uttrykk for lojalitet, mens ytringsfrihet og det å legge til rette for den åpne samtalen, er kraftig nedtonet. Spekter, med sitt urimelige taushetskrav til Yngre leger, følger etter mitt syn bare opp en tvilsom, men etablert norsk tradisjon. Det nye er i så måte at «kneblingspraksisen» åpent skulle avtalefestes. Arbeidsgiver skulle være ennå sikrere på at alle leger var absolutt tause om helsebedriften de jobbet i.

Omdømme viktigst
I følge Hogne Sataøen sin doktoravhandling i 2011, «Frå folkeopplysning til omdømmehandtering? Om institusjonalisering og profesjonalisering av informasjons- og kommunikasjonsarbeid i norske sjukehus», er antallet kommunikasjonsarbeidere ved norske sykehus doblet etter at foretaksmodellen ble innført i 2002. Nesten alle kommunikasjonsarbeidere i norske sykehus sitter i sykehusledelsen. Foretakene er ekstremt opptatt av sitt omdømme og av det å drive omdømmebygging. Sykehusene er tilsynelatende smittet av den merkevarebyggingen som er i privat sektor. Dette gir lite rom for fagfolk å uttale seg. Konsekvensen av foretaksmodellen er en mindre opplyst offentlighet med større konsentrasjon av makt til helsebyråkratiet. Men også i kommunene har det vært en utvikling der omdømme og omdømmebygging blir mer og mer vektlagt og styrende. Det gjør at fagfolk også i kommunehelsetjenesten får mindre og mindre rom til å ytre seg som fagpersoner. Eksemplene er utallige og alvorlige.

«Illojale» jordmødre?
Da noen jordmødre i Østfold uttalte seg til NRK 25/2-15 om sin bekymring for fødetilbudet når fødetilbudet flyttes til nytt sykehus på Kalnes, reagerte sykehusledelsen straks og kalte de to jordmødrene som var navngitt i media, inn til møte. I tillegg sendte sykehusledelsen ut en felles e-post til alle ansatte ved Kvinneklinikken, der de gjorde det klart at de ikke aksepterte uttalelsene eller at noen uttalte seg slik på foretakets vegne. Da Helse- og omsorgsminister Høie omsider kommenterte saken, slo han fast at alle helsearbeidere har ytringsfrihet, men ville ikke kritisere måten sykehuset reagerte på overfor sine ansatte som hadde ytret seg i saken. Siden har sykehusledelsen selv beklaget at de sendte ut mailen. Men min bekymring er ikke over med det. Saken føyer seg inn i rekken av saker som kommer til overflaten, om at helsearbeidere som ytrer seg offentlig opplever ubehagelige reaksjoner fra sine helseledere. Jordmødrene i Østfold er regelen, ikke unntaket.

Et ledelsesansvar
Å sikre ytringsfrihet for ansatte er et ledelsesansvar. Likevel går sykehusledere – som i Østfold - gang på gang over streken, og fremmer i praksis en kneblingskultur. Det fins eksempler og historier fra alle foretak og mange kommuner. Situasjonen er skremmende og trist. Men det aller verste er å erkjenne at en slik slett ledelse ikke får noen konsekvenser. Regjering og Storting tar heller ikke det politiske ansvaret. Mens vi i Norge har en opplyst debatt og sterk politisk forsvar av ytringsfriheten i for eksempel pressesammenheng, er det dørgende stilt når ytringsfriheten i vårt eget arbeidsliv er sterkt truet. At vi aksepterer en kultur der det får konsekvenser for helsearbeidere som ytrer seg om kritikkverdige forhold, er en kultur som helse- Norge ikke kan tåle. Helse- og omsorgsministeren sine ord om at helsearbeidere har både rett og plikt til å ytre seg, har ingen verdi når han som øverste leder samtidig aksepterer at sykehusledelse eller kommuneledelse praktiserer et ytringsreglement som hindrer helsearbeidere fra å uttale seg.

Skremte pasienter?
Helse – og omsorgsministeren uttaler til NRK den 5/3- 15 og DN den 6/3-15 at åpenhet og frihet også må være knyttet til ansvar, og at helsearbeidere må tenke over om de vil kunne "skremme" pasienter og befolkningen med sine ytringer. Dette er en lite klok uttalelse i en situasjon der det reelle problemet er det motsatte - at svært mange helsearbeidere faktisk ikke tør å si fra til noen om uheldige forhold i frykt for represalier. Jeg tror pasienter bør bli mer skremt om fagfolk forsvinner fra den offentlige debatten, og at ledere og byråkrater får male bildet alene. Selvsagt vil det være fare for at opplysninger og ytringer fra helsefagfolk vil kunne uroe pasientene og brukere av helsevesenet. På samme måte som en rektors kritiske uttalelser vil kunne få elever og foreldre til å bekymre seg over om skoletilbudet er godt nok. Men det viktigste må være at slike bekymringer fra fagfolk kommer frem. Tause fagfolk er et verre alternativ! Så kan meningene heller imøtegås i en åpen debatt. En slik åpenhet vil styrke tilliten til helsevesenet, og det er bare på slike premisser et godt omdømme kan skapes.

Helsearbeider versus privatperson
Kompetente og ansvarlige ansatte er bærebjelken i helsevesenet vårt. Å sikre reell ytringsfrihet for alle som jobber der, er viktig og burde vært selvsagt. Ikke bare for demokratiet og den opplyste samtalen, slik nedfelt i grunnloven, men for pasientsikkerhet, kvalitet og arbeidsmiljøet. Likevel møter ansatte skarpe regler om at de blant annet ikke kan uttale seg på sykehusets vegne. Selv når det er åpenbart at helsearbeidere fremmer sitt eget syn på situasjonen, slik jordmødrene i Østfold gjorde, blir det av ledelsen fremstilt som at ytringer kan betraktes som å representere hele arbeidsplassen. Dette er ille, og betyr at den enkelte helseansatte ikke har ytringsfrihet. Å lage et fiktivt skille mellom privatperson og fagperson tjener kun arbeidsgivere som vil hindre fagfolk i å uttale seg. Et annet hyppig misbrukt argument, er å sette et absolutt krav om at kritiske ytringer først må tas opp internt. For det første skjer vel det som regel, men en blir kanskje ikke hørt. For det andre er det ikke forenlig med Grunnlovens § 100, det å sette krav om bruk av tjenestevei før en ytrer seg offentlig: «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilken som helst anden Gjenstand ere Enhver tiladte».

Definer lojalitetsbegrepet!
Ytringsfrihetskommisjonen anbefalte i 2003 et lovgivningsinitiativ for å sørge for en avklaring/definisjon av begrepet «illojalitet». Kommisjonen viste til at grensedragningen mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt ikke er lovfestet, og i denne grensedragningen er det for snevert å bare se på hensynet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Et tredje hensyn er samfunnets behov for informasjon og en åpen debatt. Men departement og Storting fulgte den gang ikke opp Ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger. Denne konklusjonen bør Stortinget nå revurdere. For behovet har ikke minsket, men økt. Det er stort behov, både i helsesektoren og i andre sektorer, å få klarere definisjon av lojalitetsbegrepet og hvilke situasjoner lojalitetsplikten kan avgrense ytringsfriheten. Undersøkelser viser at ansatte selv mener at lojalitetsplikten i praksis står over ytringsfriheten, og ikke omvendt. Ansatte er vandt med å forholde seg til arbeidsplasser med et egendefinert lojalitetskrav. Slik kan vi ikke ha det. Regjeringen må ta initiativ til en juridisk avklaring og definisjon av lojalitetsplikten - den virkelige «ytringsfrihetsdødaren», slik Ytringsfrihetskommisjonen anbefalte.

Politisk ansvar
I dag er ytringsfrihet for helsearbeidere under sterkt press, samtidig som det er et fraværende politisk trykk på saken, både fra Stortinget og Regjeringens side. Helse- og omsorgsminister Høie må sette saken på dagsorden. Han må være tydelig i alle aktuelle saker, og slå ned på uakseptabel ledelse. Han må gjennomføre en kartlegging av sykehusene sine kommunikasjonsreglement og påse at disse praktiseres slik at de sikrer ansatte ytringsfrihet, ikke det motsatte. Han må pålegge alle sykehus å innføre åpenhetsreglement – som sikrer åpenhet om feil og mangler og som forsikrer at det å si i fra, selvsagt ikke får konsekvenser for arbeidsforholdet. Han må ta en prat med kommunalminister Sanner, som må gjøre samme grep i kommunehelsetjenesten. De kan opprette et «ytringsombud» som offentlige ansatte kan henvende seg til, når de blir hindret eller får sanksjoner for å ytre seg. Mens vi venter på en nærmere definisjon av lojalitetsbegrepet, må det gis klar og gjentatt beskjed til alle helseledere: Norske helsearbeidere har ytringsfrihet. Så enkelt.