Meny

Bærekraftig skogforvaltning

Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling om Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig forvaltning av norske skogressurser, og Per Olaf Lundteigen sa bl.a. -Riksrevisjonen påpeker Stortingets mål for hele sektoren. Man påpeker manglende samsvar mellom de målsettinger Stortinget har lagt, og de resultater som er oppnådd ? og det har Senterpartiets fulle støtte. Det er svært viktig.

Sak i Stortinget 24.1.2013

 

Sak nr. 2 [10:37:36]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig forvaltning av norske skogressurser (Innst. 102 S (2012-2013), jf. Dokument 3:17 (2011-2012))

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:11]: Først vil jeg berømme Riksrevisjonens arbeid. Riksrevisjonen påpeker Stortingets mål for hele sektoren. Man påpeker manglende samsvar mellom de målsettinger Stortinget har lagt, og de resultater som er oppnådd – og det har Senterpartiets fulle støtte. Det er svært viktig.

Imidlertid er det et tankekors at det etter hvert på ganske mange områder er blitt slik at det er et misforhold mellom målsettingene og de resultatene som oppnås. Det gjør at det blir et for stort fokus på Riksrevisjonens arbeid – på det som skal peke bakover. Det er noe Stortinget bør ta inn over seg, for Stortingets arbeid skal først og fremst peke framover. Man skal peke på hva man vil med de ulike næringer, og hva man vil med de ulike bransjer – og der skal de sterkeste debattene være. Imidlertid – når det er som det er – må vi forholde oss til det, og mitt innlegg går inn på det. Derfor vil innlegget – kanskje mer enn vanlig – være preget av å si noe om hva vi vil med skogbruket.

Altså: Bruk av skog er skogbruk. Bruk av trær er treforedling. Skogbruk og treforedling henger sammen. Biologi og økonomi henger sammen, om man skal få de samlede resultatene som Stortinget ønsker.

Dette området er ikke i utkanten av kjerneområdet til Landbruks- og matdepartementet. Det er midt i kjerneområdet, for Landbruks- og matdepartementet har ansvar for ettårige planter og flerårige planter, og her snakker vi om de flerårige plantene som på godt norsk kalles trær – bartrær og lauvtrær, som presidenten kjenner meget godt.

Kjernen er altså fotosyntesen. Jeg har lyst til å nevne litt av grunnlaget for at skogbruket skal være bærekraftig.

Bærekraftbegrepet i skogbruket er gammelt. At dette begrepet har sitt opphav i tysk skogvitenskap for over 200 år siden, er neppe kjent for de fleste. Tanken var at skogen skulle drives slik at hogstkvantumet kunne opprettholdes i all framtid. Når skogloven nå slår fast at skogen i Norge skal drives bærekraftig, er det i en utvidet betydning ved at det også skal tas andre miljøhensyn enn bare virkeproduksjon – flerbrukshensyn.

Fordi dagens skog er et resultat av hvordan skogen ble drevet før, er det nødvendig å kjenne historien når man planlegger for framtida. For 100 år siden var driften av norske skoger langt fra bærekraftig. Agnar Barth skrev i 1916 artikkelen «Norges skoger med stormskritt mot undergangen», der han tok for seg spredte takstresultater fra ulike deler av landet som viste at skogene var svært hardt hogd. Artikkelen var sterkt medvirkende til at Stortinget bevilget penger til opprettelsen av Landsskogtakseringen og iverksetting av den første landstaksten i 1919.

I hvert fylke ble det ble lagt ut takslinjer med fem kilometers avstand på tvers av hoveddalførene i fylkene. I et ti meter bredt belte ble alle trær klavet opp, og det ble tatt ut prøvetrær for måling av høyde, tilvekst og alder. Døde trær som kunne brukes til ved, ble også målt opp. Hogststyrken ble registrert i fire klasser: rovhogd, overavvirket, normalavvirket og underavvirket. Resultatene fra hvert fylke ble sammenfattet og publisert i en liten bok. Buskerud ble taksert sommeren 1926. Taksten viste at bare 1,4 pst. av arealet var underavvirket. Størstedelen, 86,4 pst., ble karakterisert som normalavvirket, 11,3 pst. som overavvirket, og en liten del ble betegnet som rovhogd.

Tømmervolumet innen alle disse kategoriene var lavt sammenliknet med dagens nivå. Dersom det eksisterte urørt skog, må arealene ha vært svært små fordi takstlinjene lå så tett. Døde trær som kunne brukes til ved, utgjorde bare 50 liter per dekar, tilsvarende litt mer enn det man får i en vedsekk. Det var nok en hel del mer nedbrutt dødved, men mengden var likevel langt mindre enn den er nå.

Tilstanden i de andre skogfylkene var nesten lik, helt opp til Nordland, mens Vestlandet langt på veg var avskoget. Samlet skogareal i vestlandsfylkene ble beregnet til 536 000 hektar. Nå er det 965 000 hektar, derav ca. 170 000 hektar plantet barskog. På de arealene som ble klassifisert som skog, var stående volum i barskogen bare 1,3 m3 per dekar, i lauvskogen var det bare 0,8 m3. Tilveksten var under 40 liter per dekar. Det er så lavt at «gjennomsnittskogen» på Vestlandet teknisk sett var impediment, dvs. uproduktive arealer.

Dette forteller mye om hvor omfattende og hard avskoginga var i landsdelen. Det er denne tilstanden, både østa-, vesta- og nordafjells, som førte til overgangen til bestandsskogbruk og det store dugnadsarbeidet med å gjenoppbygge skogene i tida etter den første landstaksten.

Var hogsten den gang mye større enn den er nå? Nei. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i tiårsperioden fra 1919 til 1929 ble det hogd ca. 6,2 millioner m3 gran og furu per år til industrien. Fra og med 2002 til 2011 var tilsvarende tall 7,6 millioner m3. Årsaken til at skogene var på veg «mot undergangen» i 1920 var ikke at hogsten i seg sjøl var for høy, men at skogen ble drevet lite effektivt.

Fra trelasthandelen startet omkring 1500 – og for en som er fra Vestfossen, er det et sentralt år – og fram til 1920 ble mesteparten av skogen drevet med ulike former for plukkhogst, der man hogde ned alt til et minstemål og lot resten stå. Planting etter hogst forekom nesten ikke. Dette førte gradvis til en glissen skog fordi den naturlige foryngelsen tok lang tid eller uteble helt. I tillegg ble de unge voksterlige trærne stående i skyggen av de store – og vokste derfor langsomt.

Tall fra den første landstaksten viser at det gjennomgående bare var 30–60 småtrær per dekar. Det er altfor lite til å gi full produksjon. Høydeveksten blant yngre trær var også svært lav; trærne brukte 30–40 år for å nå brysthøyde og vokste langsomt helt til de var 10–15 meter høye. Konsekvensen var at skogsmarkas produksjonsevne ikke ble nyttet effektivt, slik at et mindre hogstkvantum enn vi har nå, førte til en nedgang i stående volum/biomasse.

Dagens gammelskog, som er eldre enn 80 år, er en arv fra den tida da skogene ble drevet etter prinsippet om å hogge de største og la det mindre stå, og det har konsekvenser når vi skal beregne hva skogen kan produsere. Markas produksjonsevne – bonitet – er ikke bare bestemt av tilgang på vann, varme, næring og lys, den er også i betydelig grad påvirket av plantematerialets evne til å nytte disse vekstfaktorene.

For å bestemme boniteten er det vanlig å telle årringer i brysthøyde og måle høyden på de ti grøvste trærne – overhøyden – per dekar. Alder og høyde settes deretter inn i en matematisk formel for høydevekst som gir høyden for de dominerende trærne ved en gitt referansealder.

Skogforsker Bjørn Tveite har laget en formel for dette, som er beregnet på grunnlag av data fra mangeårige forsøk i ensaldret skog over hele landet. Her i landet bruker vi 40 år som referansealder, i Sverige 100 år. På svært god mark vil overhøyden være 23 meter når trærne er 40 år gamle, målt i brysthøyde. Motsatt, på meget dårlig mark, vil den ikke være mer enn 5 meter.

I de senere år har mange spurt meg om skogen nå vokser bedre enn ventet. Flere har lagt merke til at når en måler boniteten, som beskrevet ovenfor, får en ofte mye høyere bonitet ved måling i yngre og middels aldret kulturskog enn ved måling i gammel skog, som er naturlig forynget. I høyereliggende skog på Østlandet er boniteten beregnet i gammel skog og i plantet skog som lå rett ved siden av. Den gamle skogen var gjennomsnittlig fire meter lavere ved 40 års referansealder enn den yngre skogen. Dette innebærer at måling i gammel skog vil føre til en undervurdering av produksjonsevnen med 30–75 pst., mest på lav bonitet, minst på høy.

Jeg tok denne forelesninga, for jeg har tid til det, og Stortinget trenger det. Det er tall som Landsskogtakseringen, Norsk institutt for skog og landskap, Ås, ved forsker Harald H. Kvaalen, arbeider med, og jeg er stolt over at vi har slike folk. Dette ligger som det faglige, biologiske fundament for det vi skal snakke om her i dag.

Mange undersøkelser går altså i samme retning, og det er liten tvil om at mye av skogen i Norge faktisk har betydelig høyere produksjonsevne enn vi til nå har regnet med. I så fall må vi kunne anta at beregningene av potensialet for karbondioksidbinding i skog som ble gjort i St. meld. nr. 39 for 2008–2009 og Klimakur, er på den forsiktige sida. Dette er viktig, for nå begynner vi å komme til det operasjonelle: hvilke muligheter skogen har til å fange karbondioksid og til å fylle sin helhetlige rolle.

Det som er påpekt i Riksrevisjonens undersøkelse, er: Foryngelsen er ikke tilfredsstillende og etterleves ikke fullt ut, det er mangelfull kontroll med foryngelsesplikten, det er behov for mer og bedre informasjon til skogeier, og utviklingen i avvirkningsnivået er ikke i samsvar med Stortingets mål om økt avvirkning. Dette er korrekt, og det er sjølsagt at komiteen slutter seg til det. Men hvorfor er det slik? Jo, det har sjølsagt med forståelsen av skogens rolle og med de økonomiske rammebetingelser som gjelder for skog, å gjøre.

I denne sal er det ikke enighet om hva vi vil med skogen og skogbruket. Noen snakker om skogbruk, andre snakker om å ta vare på skog. Vi merker at de to begrepsparene gir ulike konsekvenser for hva vi vil med det hele. Senterpartiet, og jeg håper regjeringa, står fast på at vi snakker om skogbruk: bruk av skog – tre – treforedling.

Vi må få en felles virkelighetsforståelse for å kunne rette opp det misforholdet som her er påpekt mellom målsettingene og gjeldende situasjon. Vi har et internasjonalt marked. Vi har en situasjon som i mindre grad er mulig å styre i skogbruket enn i andre deler av norsk planteproduksjon, men da må vi med vår kløkt og kunnskap bruke de virkemidler som tross alt finnes. Situasjonen i dag innenfor hele verdikjeden, fra planting til ferdig produkt, går fra vondt til verre. Nå må vi være pragmatiske og villige til å bruke de nødvendige økonomiske virkemidler, slik at det blir mer penger i verdikjeda og mer økonomisk interessant å utdanne seg, virke og skape nye ting innenfor dette. Vi kommer ikke nærmere Stortingets mål dersom en ikke gjør dette. Riksrevisjonens rapport om fem år vil være like skremmende skarp mot oss hvis en ikke bruker andre økonomiske virkemidler. Vi snakker både om virkemidler knyttet til den løpende driftsøkonomien, og om nødvendige økonomiske virkemidler for å omstille næringa, slik at den leverer produkter med høyere priser som dermed gir høyere betaling gjennom hele kjeden.

Det er en enormt stor utfordring, men basisen er den biologiske forståelsen av produksjonsevnen til mark, og hva vi gjør med det. Men en må ha mennesker til å sette skogen i stand til å produsere, og da må de menneskene ha betaling og respekt på linje med slik det er ellers i samfunnet. Slik er det ikke i dag, og det er den store utfordringa.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:25:51]: Jeg vil starte med å takke «presidenten» for det langsiktige perspektivet han anlegger, som er helt riktig og viktig, og jeg er veldig glad for at det blir framført herfra.

Når jeg tar ordet nå igjen, er det til noen punkter som jeg ønsker å understreke.

For å få den produksjonen og den bindingen av karbondioksid som er nødvendig, er foryngelse av skog utrolig viktig, og som en del av foryngelsen er treantallet per dekar faglig sett svært viktig. Riksrevisjonen påpeker at det treantallet som Landbruksdepartementet nå mener er nødvendig, i altfor liten grad blir fulgt opp. Det er også slik at det kan diskuteres om det treantallet som Landbruksdepartementet på en forsiktig måte antyder, rett og slett er for lavt. Min vurdering er at treantallet bør være høyere, høyere enn 130–150 planter på god mark, dersom man skal produsere både volum og kvalitet. Dersom treantallet blir for lite på god mark, vil veksten bli for stor og dermed blir det for mye kvist og for dårlig kvalitet. Men det er klart at et større treantall innebærer at det er mer behov for menneskelig aktivitet – å tynne og rydde krever mer oppfølging – og det er også slik at dess større treantallet er, dess mindre kan en kanskje sikre andre hensyn i de områdene, for det blir mindre attraktivt bl.a. friluftsmessig når treproduksjonen blir så høy. Det er et sentralt spørsmål som jeg regner med at Landbruksdepartementet på faglig grunnlag vil gå videre med, for det er overordentlig viktig.

Så en liten kommentar til representanten Gundersen, som er Høyres fremste landbruksdebattant i denne salen – det skal han ha. Det som er representantens veldige fokus denne gang, som før, er eiendomsforholdene. Det er ikke noe nytt som blir framført fra Høyre her nå, det har vært framført fra Høyre helt fra vi fikk etablert Skogbruksforeningen av 1950, den såkalte S-50, hvor det innenfor skogbruksnæringen var et ulikt fokus mellom de få storskogeierne og de mange gårdsskogeierne – de mange gårdsskogeierne representert ved Norges Skogeierforbund, og de få industrielle og etterkommere av de større økonomiske interessene i Norge, for å si det diplomatisk, som organiserte seg i S-50.

Jeg vil si at det er mange måter å styrke svakhetene ved de manges eierskap på, uten at staten går inn aktivt og skal endre eiendomsrettsforholdene i Norge. Det viktigste er driftsfellesskap, å sikre driftsfellesskap mellom de mange. Det har helt fra tidlig på 1960-tallet vært Norges Skogeierforbunds oppgave og kjernevirksomhet, slik at en skal kompensere for svakhetene ved de manges eiendomsrett, samtidig som de manges eiendomsrett skal beholdes og en arbeider for at de mange med eiendomsrett skal kunne sin eiendom og kunne sin skog, og dermed ha mange som forstår helheten i det.

Det som er sagt omkring infrastruktur, er helt avgjørende. Det er en vanskelig sak. Det er en vanskelig sak i norsk opinion i dag, for infrastruktur er sjølsagt også veier, veier hvor en kjører det fram på. Det er helt opplagt at veier kan legges i terrenget slik at det tas større hensyn til andre forhold enn det som en har gjort tidligere – og det blir jo gjort. Men hvis en ikke ser på veier som en nødvendig del av det hele, blir det vanskelig å få ut karbonet fra de plantene som vi snakker om her, på en måte som er økonomisk drivverdig. Dermed er det en nødvendighet.

En del av miljødiskusjonen knyttet til skogbruk i dag er at driftsformene er slik at de provoserer allmennheten. Og det forstår jeg historisk sett, for de nye skogsmaskinene har en sånn størrelse og gir en sånn belastning på terrenget at det blir seende ut på en måte som mange reagerer på. Som den økonomiske utviklinga er nå, er det i ferd med å bli slik at skogsmaskinene skal kjøres nærmest døgnet rundt, året rundt, og da vet alle at belastninga på miljøet og menneskene blir altfor stor. Årsaken til at dette utvikler seg er at de økonomiske rammebetingelsene for bransjen er slik at den føler seg tvunget til det. Det går ikke, for belastninga på arealene, på marka og på veiene blir sånn at kostnadene i ettertid er altfor store i forhold til det en gjennom en «quick fix» prøver å oppnå i nåtid.

Til slutt: Fokus videre – hva er det viktigst å prøve å stå sammen om videre? Jeg håper ikke minst at partiet Høyre kan være enig i at det som er viktigst å stå sammen om videre i denne saken, er den økonomiske utviklinga. Det er å tilføre verdikjeden mer penger gjennom en helhetlig strategi hvor staten er nødt til å samspille med næringa på en mer offensiv måte enn det som nå skjer. Det jeg ønsker meg tilbake til, er samspillet med staten slik vi hadde det på 1960- og 1970-tallet, med de store kjempene Arnfinn Hofstad og Ivar Aavatsmark som så helheten, samspillet mellom fagbevegelse, skogveisamvirke, langsiktige kapitalister og staten. Det er det mest sentrale. Vi er nødt til å få en slik utvikling for å omstille bransjen fra papir til bioraffineri, som kan supplere oljeraffineriene.

Vi må få et fokus på det fornybare karbonet, for det fornybare karbonet innebærer en framtid, som stortingspresidenten representerte, som er uavhengig av tid, vesentlig, og den er ikke minst en sentral del av løsningen når det gjelder klimaproblemene framover. Altså: Vi må få fokus på hva som er det vesentlige. Det er etter Senterpartiets mening styrking av den økonomiske basisen i kjeden for dermed å gjøre den attraktiv slik at flere mennesker kan bruke sin kunnskap og kreativitet i bransjen.