Av Ola Borten Moe, nestleder Senterpartiet
 
Storbritannias har talt: de vil ut av EU, ta tilbake kontroll over eget land og sikre velferdsutviklingen for egen befolkning. Dermed er det som for kort tid siden virket urealistisk et faktum. Og det kommer til å endre Europa, Storbritannia og Norge. Som vanlig framstilles de som har ønsket en annen utvikling enn stadig tettere europeisk integrasjon som halvsuspekte nasjonalister, bosatt i distriktene, med lav inntekt, utdanning og med frykt for utvikling og framtid. Det spørs om det er et fruktbart utgangspunkt for en god samtale.
 
Personlig var jeg usikker på om det var en god idé for Storbritannia og Europa at de gikk ut. Det er norsk medlemskap i EU jeg er mot. Det vi ser i Storbritannia og Europa er folkelig protest mot en elite som tegner et bilde av en utvikling ukjent for vanlige mennesker: Frihandel og frie markedsbevegelser skaper vekst, men den er ofte ulikt fordelt. Varer og tjenester blir rimeligere for folk med penger, mens mange opplever at deres arbeidsplasser og mulighet for anstendig inntekt forsvinner ut av landet eller til innvandrere som er villige til å arbeide for mindre enn dem selv. Det nasjonale fellesskapet, som har definert vårt syn på samfunnsorganisering i generasjoner, forsøkes erstattet med en europeisk identitet mange ikke kjenner seg igjen i. Makten forsvinner til strukturer og organ det er umulig å påvirke eller følge med på uten store ressurser.
 
På tross av spredte forsøk er det umulig å ikke betegne det som et enormt nederlag for EU når et av unionens største medlemsland melder seg ut. Ideen om et føderalt Europa dør med denne folkeavstemningen; det er rett og slett ikke folkelig oppslutning om det. EU må ikke bare erkjenne at framtidens Europa er nasjonenes Europa, de må også skape oppslutning om eget prosjekt.
 
Det kan bare gjøres gjennom å demonstrere at unionen kan løse de utfordringer folk flest lever i. På mange områder er det etter mitt skjønn et åpent spørsmål om EU har bidratt til å løse eller å skape problemer. Euroen har gitt vekst i Tyskland, men er en hemsko for utviklingen i mange EU land. Den har også muliggjort altfor store låneopptak til for lave renter. Den systematiske avreguleringen av alle markeder skader ofte folk flest mens kapitalen tjener.
 
Europeisk landbruk opplever nå en krise med dramatiske konsekvenser for millioner av familier. Det har blitt et munnhell at store utfordringer må løses i fellesskap. Men det er nasjonene som håndterer flyktningkrisen – ikke EU.
 
Akkurat som i Norge i 72 og 94 har det ikke manglet på dommedagsprofetier om det ble brexit. Dårligere økonomi, færre arbeidsplasser, mindre muligheter – og en svært langvarig og smertefull prosess for å melde seg ut. Britene skulle straffes av markedet og unionen om de trosset dem. Ingen av delene kommer til å skje, like lite nå som i 94 eller 72.
 
Storbritannia er en av verdens største økonomier med et av verdens sterkeste forsvar og en historie og kultur tett sammenvevd med resten av kontinentet og verden. Ikke minst her i Norge har vi svært tette bånd til Storbritannia,
kulturelt, historisk og økonomisk. Det er helt utenkelig at markedet og politikken skulle gjøre en uvant og uventet situasjon mer krevende og usikker enn nødvendig. Markedene kommer til å normalisere seg ganske raskt, valutakurser og børser inklusive. Politisk kommer behovet for å eliminere usikkerhet og skape trygge rammer for sameksistens til å overskygge hevngjerrighet og smålighet.
 
Merkels presisering om at Europas nye forhold til Storbritannia må baseres på målet om et «nært forhold» i framtiden er retningsgivende. At de nå blir det første landet som forlater Unionen skaper derfor uomtvistelig et mulighetsrom som det er viktig for Norge å orientere seg i. Det er god grunn til å legge dommedagsprofetiene på hylla og fokusere på det alle nå forventer – en meningsfull samtale om hvordan Europa skal utvikle seg og hvordan vi i Norge skal bidra og forholde oss til det.
 
Britene kommer ikke til å ønske eller akseptere en norsk EØS løsning. De vil ha reell lovgivning nasjonalt og de vil regulere arbeidsinnvandringen. Vi kan ikke gjøre noe av delene. De vil derimot ha tilgang til det indre markedet og
de tre andre frihetene. Jeg tror langt på vei at EU kommer til å gi Storbritannia det de vil ha. EUs interesse av å være integrert med en så stor økonomisk og militær kapasitet er åpenbar. I tillegg har vi historie, identitet og folkelige forventninger om at det skal være mulig å komme seg fram og tilbake over kanalen. Jeg kan også legge til at Storbritannia representerer mye av EUs energisikkerhet gjennom olje og gass – og en betydelig del av fiskeriressursene.
 
Og London er dit alle drar når de skal ha finansiert noe. Uten å spekulere i om dette også kan bli en mal for EUs egne medlemsland er det både relevant og viktig å stille spørsmål med om ikke også Norge burde følge tett med på det som nå skjer. Og være åpne for å endre vår tilknytningsform til EU om britenes avtale skulle vurderes som bedre. Å avslutte fjernstyringen fra Brussel EØS representerer er både tilhengere og motstandere i Norge enige om at ville vært bra. Det er alternativet man ikke har kunnet enes om. Vel – her vil det dukke opp.
 
Den arbeidsinnvandringen vi har sett i Norge de siste årene har i stort vært positivt for oss. Den har sikret utvikling og bidratt med sårt tiltrengt arbeidskraft til oppgaver som ellers ikke ville blitt utført, ikke minst innenfor landbruket og mange distriktsnæringer. Det har vært bred politisk enighet rundt dette, inkludert i fagbevegelsen og NHO.
 
At det har vært slik skyldes ikke minst at vi i Norge har et gjennomregulert arbeidsliv som regulatorisk sikrer at bunnen ikke ramler ut. Slik er det ikke alle steder. Den har dessuten kommet i en periode med sammenhengende økonomisk vekst der etterspørselen etter arbeidskraft har vært større enn tilbudet. I økonomiske nedgangstider trenger imidlertid ikke bildet å være likedan, og spørsmålet om hvordan man sikrer egne arbeidsmarked blir fort mer relevant.
 
Det er mange gode grunner til å følge med på det som nå kommer til å skje. Norge vil få et reelt alternativ til EØS.
 
(innlegget er også på trykk i Nationen 28.06.16.)