Leserinnlegg fra Stortingsrepresentant Anne Tingelstad Wøien
Diskusjonen om Høyre- og Frp-regjeringas manglende oppfølging av ulveforliket i Stortinget forrige uke viser med all tydelighet en økende splittelse mellom eliten og folket, mellom by og bygd, mellom vernere og de som vil bruke.
Senterpartiet var ikke med på ulveforliket Stortingsflertallet vedtok i fjor vår. Det ble framforhandlet uten Sp, SV og Mdg. Partier som hadde ulike begrunnelser for ikke å støtte vedtaket. I 2011 vedtok Stortinget det såkalte rovviltforliket. Det er framstilt som at forvaltninga av ulv var en del av dette. Det er feil. Man utsatte å debattere ulven og sa i vedtaket at man ønsket å få til en avtale med Sverige innen 2013. To år etter denne fristen var det klart at dette ikke lot seg gjøre. Derfor kom det omstridte «ulveforliket» våren 2016. Her endret forlikspartnerne forslaget fra regjeringen slik at blant annet bestandsmålet ble noe redusert. Ingen hørte noe om at regjeringen sitt forslag eller ulveforliket stred mot konvensjoner eller lover.
Rovviltnemdene gjorde i høst derfor en vurdering av hvor mange ulv som var nødvendig å ta ut for å nå Stortingsflertallets vedtak om antall ynglinger. Rovviltnemdene foreslo å ta ut 47 ulv av en bestand på ca 93 ulver (norske + grenseulv). Det var ikke vi på bygda som satte i gang bråket vi opplever nå. Vi forstår at ulv formerer seg. Vi vet også at ulven som regel får mer enn en hvalp i hvert kull. Dermed vil bestanden øke raskt. Det ser vi om vi ser på bestandsutviklingen de seinere åra. Det var først når eliten i Oslo, representert ved statsråd Helgesen, på siste virkedag før jul bestemte at rovviltnemdenes vedtak ikke skulle følges, at det ble bråk.
Nok en gang ble bygdefolket fortalt av folk i byen at de ikke vet hva de snakker om. Bernkonvensjonen og Naturmangfoldloven ble brukt for alt de er verdt og tolkningene til regjeringens lovavdeling ble brukt som unnskyldning for vedtaket. Handlingsrom fantes ikke.
Selvfølgelig er det ikke en lett sak å balansere rovdyrforvaltning mot bygdefolkets interesser. Ikke store nok tap av sau blir brukt som ett argument. En ser glatt bort fra at det omtrent ikke er igjen sauebrukere innenfor ulvesona. I Åmot var det for få år siden 20 sauebruk, nå er det fire igjen. Det er rett og slett ikke mulig å drive med beitedyr i disse områdene. Hensynet til folk sin opplevelse av trygghet, unger som skal på skolen og leke i skogen, bygdefolkets mulighet for salg av jakt- og fiskerettigheter og annen næringsutvikling, blir ikke hensyntatt. Det er ikke viktig nok. Spørsmålet er om folk skal ha noe å leve av i disse områdene eller om det er en ønsket avfolkning?
For mange ulv innenfor ulvesonene vil også automatisk føre til mer streifende ulv og etablering av revir andre steder. Oppland er nærmest å vandre til og bøndene i Oppland blir garantert de neste som vil oppleve flere og oftere ulveangrep på sine beitedyr. Det er uakseptabelt. Opplands bønder har mer enn nok med å holde styre på de andre rovdyra de baler med; jerv, bjørn og kongeørn.
Det har virket uforståelig på meg at folk gir stemmen sin i valg til partier som ikke forstår, eller vil forstå, distriktenes utfordringer. Høyre og FrP er blitt partier for urbaneliten. Venstre har allerede gjennomgått transformasjonen. Resultatet av at det er disse partiene som styrer sammen er at vi på bygda blir oversett, overprøvd og overkjørt.
Torsdag fikk vi også en oppvisning av hvorfor vi heller ikke kan stole 100% på Arbeiderpartiet i dette spørsmålet. Det var pinlig å oppleve tidligere statssekretær i miljøverndepartementet for Arbeiderpartiet og leder av Industri Energi, skrike til en partifelle på TV fordi «bygdetullingen» var for å gjennomføre Stortingets vedtak. Det øker forståelsen min for at det sannelig må være vanskelig å få forståelse for beskatning ulv også innad i Arbeiderpartiet.
På felt etter felt opplever vi konflikt mellom by og bygd. Det ønsker vi ikke. Vi ønsker by-folket velkommen til fylket vårt og til hyttene sine. Men ønsker vi levende bygder i hele landet uten skarpe konfliktlinjer må det være noe å leve av for de som bor på bygda. Derfor må by forstå bygd og ulven beskattes.