Meny
Bli medlem

Byråkrativekst ute av kontroll

Sist endret: 27.09.2020
Et av de sentrale forslagene i Senterpartiets nye valgprogram er å slanke staten, redusere byråkratiet og gi folk større styring over egne liv. Adresseavisen uttrykker på lederplass 25. august stor skepsis til dette fordi «kontrollfunksjonene faktisk er nødvendige og at byråkratene er de som sørger for at lover blir etterlevd, vedtak gjennomført og politiske forventninger innfridd». Dette er dessverre et standpunkt som hindrer nødvendig fornyelse og effektivisering av offentlig sektor. Resultatet kjenner vi; dyrere og dårligere offentlige tjenester, sentralisering og fremmedgjøring av den enkelte, sier Ola Borten Moe.

Norge holder seg i dag med en statsadministrasjon som er like stor som den svenske. Sverige er et land med dobbelt så mange innbyggere. Meg bekjent etterleves lover, og vedtak blir gjennomført også på svensk side av grensen. Det er ingenting som tyder på at sivilisasjonen opphører på Storlien.

At Høyre og Fremskrittspartiet måtte inn i regjeringskontorene før det virkelig ble satt fart i byråkratiseringen er et paradoks. Reformene de har igangsatt betyr i realiteten mer til administrasjon, mer rapportering, sentralisering av oppgaver og beslutningsmyndighet og ditto færre ressurser til faktisk tjenesteyting. Prisen går opp og kvaliteten ned. Det krydres med politisk nytale.

«Nærpolitireformen» skulle gi mer operativ aktivitet og tilstedeværelse av politi over hele landet. Norge har aldri brukt så store ressurser på politiet som nå, aldri har så mange vært ansatt. Men hva er det som faktisk har skjedd? Politidirektoratet (POD), som ikke har operative oppgaver, har eksplodert i størrelse. Veksten i POD alene har de tre siste årene vært om lag på størrelse med hele Olje - og energidepartementet (OED). Samtidig har lensmannskontor, politistasjoner og politidistrikt blitt nedlagt i et forrykende tempo. Staten har i stort trukket ordensmakten ut av distriktene og inn på kontor i de større byene. Dette henger selvsagt sammen. Flere ansatte i POD som skal samordne og administrere, betyr flere som etterspør resultater og dokumentasjon, og dermed mer administrasjon også i politidistriktene.

Det som har skjedd med POD er typisk for utviklingen i store deler av statsadministrasjonen. Det blir flere direktorat, og de som er, blir nesten uten unntak større. Flere krav til rapportering og dokumentasjon sammen med en feilslått styringsideologi de siste 20 årene, må ta mye av ansvaret. Dette endrer også mye av dynamikken knyttet til hvordan vi som samfunn og individ drives fremover: Mens man tidligere ble målt på hva man faktisk fikk til, er suksesskriteriet nå i stadig større grad å dokumentere at du ikke har gjort noe galt. Hvordan det faktisk går er underordnet.

Byråkratiets vekst har også en annen effekt: Staten griper stadig dypere inn i den enkeltes liv. Å holde styr på alle forskrifter og regler blir en stadig større oppgave. Et godt eksempel er husbygging. Frem til 90-tallet var det vanlig å bygge hus selv i Norge. Fra steinalderen og frem til nå er det det vi har gjort. Nå er det med ett blitt uvanlig. Og det skjer samtidig som byggekostnadene har eksplodert. Statlige reguleringer og krav har gjort det mye vanskeligere, i noen tilfeller nesten umulig. Krav og reguleringer har gjort alle byggeprosjekter til omfattende operasjoner. Dette har negative konsekvenser. Økte kostnader, ikke fungerende boligmarked i store deler av landet og vanskeligere kår for mindre virksomheter. Det har også en sosial og kulturell dimensjon; nordmenn blir lykkelige av å bygge og skape, det får de ikke lenger lov til. En viktig del av det klassiske frihetsidealet innebærer frihet fra stat. Det kunne vi med hatt mer oppmerksomhet på.

En annen retning er både nødvendig og mulig. Det norske samfunnet må styres med utgangspunkt i tillit. Vi må legge til grunn at lærere, sykepleiere, politifolk og andre faktisk ønsker å gjøre jobben sin på en god måte, istedenfor å legge det motsatte til grunn, for så å dokumentere og kontrollere deretter. Det vil bety forskjellige måter å gjøre ting på, og at det av og til går galt. Men slik er det også i dag. Vi kan dermed flytte ressurser fra administrasjon til tjenesteyting. Vi må slutte å tro at bare det blir stort, blir det bra. Harvard er betydelig mindre enn NTNU. Vårt største politidistrikt var det som feilet 22. juli. Lokalkunnskap betyr faktisk noe. Når det brenner i Lærdal, kan det ikke slukkes fra Bergen.

Endelig må vi slutte å tro at byråkrater kun er nøytrale aktører som samvittighetsfullt utfører det du og jeg har bestemt gjennom valg. De er selvsagt mennesker av kjøtt og blod med egne meninger og agendaer som de bruker egne posisjoner til å forfølge. Engasjement er det også kalt.

Kanskje er vårt største problem at staten flyter over av penger? Med 7000 milliarder på bok trenger man knapt prioritere. Kuttene i Miljødirektoratet er en god start, men det må gjøres over hele linja.