Meny
Bli medlem

Dansketid og EØS-tid

Sist endret: 27.09.2020
Sentralstyret i Sp er samlet til møte i Enebakk i Akershus søndag 21. og mandag 22. august. På møtet holdt Øystein Rian, professor emeritus ved UIO foredrag om EØS, EU, norsk historie og selvstendighet. Les hele foredraget her:

 

 

Dansketid og EØS-tid

Foredrag for Senterpartiets sentralstyre, 21. august 2016. Øystein Rian

 

I de siste 22 åra har jeg hatt en ubehagelig følelse av at historien gjentar seg. Jeg er dansketidshistoriker og siste innehaver av et professorat ved Universitetet i Oslo i dansketidas historie. Det fagfeltet har jeg holdt på med i 45 år.

Lenge opplevde jeg den tids politiske historie og vår egen tids politiske forhold som vidt atskilte verdener. Den høyere politikken den gang var en rent dansk affære, fram til 1660 delt mellom den danske kongen og den danske adelen. Etter 1660 stod kongen aleine igjen som hersker, med sitt store hoff og sine mektige ministre i København. Dette stod før EØS i sterk kontrast til det folkestyret som vokste fram i Norge etter 1814. Det utfoldet seg på alle plan, sentralt og lokalt, offentlig og privat. Jeg kunne utforske den fjerne fortida uten å skjele til nåtida. Etter 1994 har dette blitt helt annerledes.

EØS-ordningen gav meg en vond smak i munnen fra første stund. Fra 1814 tok nordmennene tilbake mer og mer av suvereniteten i eget land. De tyngste takene ble tatt fra 1814 til 1905. Og lenge etter 1905 voktet storting og regjering den nasjonale selvråderetten. Da var grunnloven nettopp det den var ment å være: landets fundamentale lov som de ikke tuklet med uten at det skjedde med stor varsomhet og etter en grundig, omstendelig og strengt lovmessig prosedyre. Minnet fra uselvstendighetstida satt i ryggmargen på 1800-tallet og lenge etter 1905. Det er en visdom som har gått tapt for de fleste.

Da hundreårsjubileet for 1905 nærmet seg, var vi likevel ganske mange som trodde at det ville bli feiret med samstemt festivitas. Det viste seg å være naivt. Den tids høyredominerte regjering i samklang med Arbeiderpartiet gjennomførte det de kalte markering, blottet for jubel over den vunne selvstendigheten. Markeringen var fylt av aktuell politiske korrekthet som kamuflerte at de i 1905 kvittet seg med 525 års unionstid.

Det markeringsregissørene gjorde i 2005 var meget smart. De visste at det ville være politisk uhensiktsmessig å feire 1905, for det kunne komme i veien for et nytt forsøk på å få Norge inn i EU. Og en feiring ville sette EØS-ordningen i et dårlig lys. Derfor laget de et omfattende og ensrettende opplegg med føringer for hvordan 1905 skulle markeres land og strand rundt. Regien minnet meg om hvordan det kongelige eneveldet regisserte jubileer på 1700-tallet: Det gjaldt å glorifisere det regjeringen angivelig stod for.

Dette skulle gjenta seg ni år seinere, i 2014, igjen under en høyredominert regjering og i intim samforstand med Arbeiderpartiet. For to år siden var det ikke noe snakk om hvordan våre forfedre ble umyndiggjort i dansketida. Det var heller ikke noe snakk om den nasjonale selvstendigheten som de langt på vei vant tilbake i 1814. Føringene som ble trukket opp for feiringen dreide seg om grunnloven som opptakt til demokratiet av i dag, definert og framstilt av dem som regisserte feiringen. Her ble det gitt inntrykk av at grunnlovsverket av 1814 blir høyt respektert også i dag. Ikke ett ord om hvordan stortingflertallet i over 20 år systematisk har gjennomhullet grunnlovens vern om det nasjonale folkestyret. Ikke ett ord om at de som skulle stå vakt om grunnloven har skyflet ut av landet lovgivningsmakt i bøtter og spann. Ikke ett ord om at de som vedtar stadig flere av landets lover ikke er valgt av det norske folket, men er en maktelite i EU. 200-årsjubileet for 1814 var en massiv mobilisering av villedende hykleri, iscenesatt mest virkningsfullt og kamuflerende av underholdningsavdelingen i NRK. Eneveldets konger ville ha vært stolte av sine etterkommere i Høyre og Arbeiderpartiet som klarte å gjennomføre et slikt maktteater.

Hvordan var denne traverstien mulig? Det kom som følge av en historisk faneflukt. I den finner vi et samsvar mellom ideologi og handling. I den siste mannsalder har det gjort seg gjeldende en nasjonsfiendtlig diskurs blant akademikere, journalister, finansfolk og politikere. Blant de tre sistnevnte gruppene har det vært mest merkbart ved at de systematisk nedvurderer verdien av nasjonalstatene og arbeider for å svekke dem mer og mer, politisk, kulturelt og økonomisk. Blant akademikerne har den nasjonsfiendtlige diskursen avleiret seg i en lære om at nasjonen er et moderne påfunn uten historiske røtter, en konstruksjon foretatt på 1800- og 1900-tallet. Følgelig er det ikke nødvendig å ta hensyn til nasjonen. Den er en døgnflue.

Men her er det mulig å peke på noen inkonsekvenser. Jo mektigere statene er, jo mer patriotiske er de. Jeg nøyer meg med å vise til USA. I USA er patriotisme en selvsagt dyd, ja en opplagt plikt. Boris Johnson påpekte dette treffende da Barack Obama i vår belærte britene om at de måtte forbli i EU. Boris Johnson svarte at amerikanerne aldri ville drømme om å avgi bare en brøkdel så mye suverenitet som Obama syntes at britene selvsagt måtte slå seg til tåls med å gi avkall på. Og Johnsons poeng kan forsterkes: De 50 amerikanske delstatene har langt bedre beskyttelse for sine rettigheter overfor de føderale myndighetene i Washington enn briter og nordmenn har overfor myndighetene i Brussel.

Forskjellen mellom USA og Norge er at amerikanerne i praksis respekterer sin grunnlov, mens norske politikere behandler sin grunnlov mer skjødesløst enn medlemmene i en privat forening behandler sine vedtekter. At bevisstheten om dette ble undertrykt av våre lydrikepolitikere for to år siden er det ultimate belegget for hvor manipulert og ensrettet den feiringen var.

La oss skaffe oss litt mer historisk dybde når det gjelder Norges historiske erfaringer. Nasjonsfornekterne sier uten å blunke at Norge er en ung nasjon, angivelig oppstått på 1800-tallet. Det sa ikke våre forfedre på 1500-, 1600-, 1700- og 1800-tallet, da det var vanlig å tale om den norske nasjon. De snakket tvert imot om det gamle Norge og var stolte av landets gamle historie.

USA er i sammenlikning en ung nasjon. Den amerikanske nasjonen oppstod i kraft av at 13 britiske kolonier i Nord-Amerika rev seg løs fra Storbritannia i 1776. Da hadde det gått nesten 900 år siden Ottar fra Hålogaland fortalte kong Alfred av Wessex at han kom fra Norge og at folket i Norge ble kalt nordmenn. Landet og folket fantes før Harald Hårfagre begynte samlingsverket.

Så ble den norske staten organisert overalt der nordmennene dominerte, med en rekkevidde langt ut i Atlanterhavet. Dette riket blomstret helt fram til unionstida 500 år seinere. Da nordmenn på 1500-, 1600-, 1700- og 1800-tallet så seg tilbake, var de betatt av de flotte ruinene fra selvstendighetstida, og i særdeleshet ble de inspirert av kongesagaene. Henrik Wergeland hyllet Stortinget i 1842 med at «Håkons hall og Olavs kirke reise ville de av grus. Ha, det var nordmannavirke. Var det ikke, Akershus?»

Unionen med Danmark fra 1380 utviklet seg påfallende likt Norges usalige EØS-union. I 1380 startet det som en kongelig personalunion etter ekteskapet mellom en norsk konge og en dansk kongedatter. Fra 1380 hadde de to landene felles konge. Det ble inngått flere traktater der de to landenes riksråd avtalte at det skulle være full likestilling mellom Danmark og Norge. Landene skulle styre seg selv under den felles kongen. Men kongen var krumtappen i styret, og han holdt seg mer og mer til Danmark. Der samlet han hele styringsapparatet hos seg. Han brøt traktatbestemmelsene mer og mer, og det norske selvstyret ble uthulet.

Forskjellen mellom seinmiddelalderen og vår tid er at nordmennene den gang var fattige, nå er vi rike. Den gang prøvde norske ledere gjentatte ganger å bremse på suverenitetstapet. Nå medvirker de til selvstendighetstapet med stor iver. I de siste 35 åra av seinmiddelalderen kom det til to store opprør mot fremmedstyret. Først i 1502 og så i åra fram til 1537. Det endte med at den danske kongen avskaffet den norske staten og de norske statsinstitusjonene og gjorde landet til et lydrike under Danmark. Jeg oppsummerer: først ble Norge langvarig svekket i en union med et sterkere land, og så fikk restene av den norske staten dødsstøtet i 1537.

Nordmennene den gang ønsket ikke dette selvstendighetstapet. Tvert imot skrev den danske lensherren på Akershus at befolkningen på Østlandet var som gale av sinne over det som skjedde. Og slik var det også i andre deler av landet. Men en felles norsk handling var da gradvis blitt umuliggjort, og motstanden mot selvstendighetsranet artet seg mer og mer som isolerte aksjoner mot en militært overlegen kongemakt. Siden trakk seierherrene et glemselens slør over nordmennenes selvstendighetstrang. I flere hundre år het det at nordmennene skulle være takknemlige mot kongen som gav dem et godt, fast styre og innførte den renlærige kristendommen – det ble da siktet til reformasjonen som i Norge ble innført ovenfra og utenfra i et katolsk land. Først et par hundre år seinere var nordmennene mer protestantiske enn katolske.

Da 1800-tallets unionstilhengere skulle forsvare Norges langvarige unionstilstand, først med Danmark og så med Sverige, hevdet de at nordmennene ikke var i stand til å styre seg selv. Eller sagt med en kjent formulering i professor Torkel Halvorsen Aschehougs forfatningshistorie fra 1866: Det danske styret hadde bibragt nordmennene sivilisasjonens goder. Dette innebar en ufattelig nedvurdering av selvstendighetstidas prestasjoner, fortidd og fordreid av makthaverne i 300 år. Ingen må tro at spinn er et moderne fenomen, dvs. at makthavere fordreier virkeligheten for befolkningen. Slikt spinn har de benyttet seg av før. I 2014 gav jeg ut en bok på 700 sider om dette fenomenet i Danmark-Norge, med tittelen Sensuren i Danmark-Norge.

Virkeligheten var altså en annen enn den offisielle historieskrivingen. I to store organisasjoner, den statlige og den kirkelige hadde nordmennene styrt seg selv i sitt vidtforgreinte rike. I staten var kongen og riksrådet øverst, av og til supplert med riksmøter med bredere folkelig representasjon. Den folkelige deltakelsen gjorde seg ellers mest gjeldende på lagtingene og bygdetingene. Kirken hadde erkebiskopen i Nidaros på toppen, av og til assistert av kirkemøter med representasjon fra hele den norske kirkeprovinsen i fastlandsnorge og den oversjøiske delen av riket i vest. I både stat og kirke var det et stort antall regionale og lokale stillinger bemannet av en norsk styringselite i bygd og by.

For å sammenlikne med England, kan vi si at 1537 var vårt 1066, det året Wilhelm erobreren beseiret angelsakserne og erstattet den innenlandske eliten med en importert nordmannisk elite. I England var de fra Normandie og de snakket fransk, i Norge var de fra Danmark og snakket dansk. Så gikk det flere hundre år før denne nye overklassen fikk et engelsk og et norsk preg.

For å holde oss til vårt land, ble den innenlandske befolkningen skjøvet ut av de viktigste posisjonene i styre og stell. Men de viste fortsatt stor evne til å organisere seg. Denne organiserende evnen er en kraftig dementi av Aschehougs påstand om at nordmennene trengte sivilisasjonsimport utenfra for å styre landet sitt. Organisasjonsevnen kom dels til uttrykk i at de hjalp de nye herskerne med å sørge for ordnede forhold i landet. Det skjedde mest i respekt for den gamle norske landsloven fra 1200-tallet og ved å bruke den norske tingordningen som et viktig styringsmiddel. Men organisasjonstalentet kom også til uttrykk i lokal opposisjon mot de styrende. Om mulig ble den kanalisert på tingene. Men når de ble hindret der, gikk de sammen om ulike former for aksjoner, dels i skattenekt, dels i militærnekt.

Etter hvert som staten ble enda sterkere, ble det vanskeligere å stikke kjepper i hjulene på den. Da tok opposisjonen mest uttrykk i klageskriv til myndighetene, såkalte supplikker, dvs. bønnskriv: Man måtte demonstrere ydmykhet overfor de herskende. Det var da et antall lagrettemenn fra hvert tinglag som undertegnet supplikkene, og de kunne være meget utholdende i å få fram sakene sine. En viktig årsak til at det danske styret ble så pass sivilisert var da den opposisjonen vi her snakker om. Den bidrog til at kongen og embetsmennene ble forsiktigere i virkemidlene, også etter at kongen i 1660 gjorde seg eneveldig og bygde opp et stadig større embetsverk i København.

Men suvereniteten var det ingen som klarte å ta fra kongen. I den store politikken var han overlegen. Han utstedte de lover han ønsket seg. Han sendte de embetsmenn til Norge som han ville ha her. Han bevilget seg selv alle skatter og sendte skattebrev til Norge om det. Han førte utenrikspolitikken etter eget hode. Han gikk til de kriger som han ville delta i. Folket hadde ikke mulighet til å påvirke de store rammebetingelsene for samfunn og økonomi, det kunne bare reagere på dem, og uten mulighet til suksess i de største sakene som gjaldt samfunnsordenen, og spørsmål om krig og fred.

Derfor klarte ikke nordmennene av egen makt å kvitte seg med det danske eneveldet. Det gjorde alliansen av 1812 mellom den russiske tsar Aleksander 1. og den svenske kronprinsen Karl Johan. Så utnyttet nordmennene i 1814 på en beundringsverdig måte de mulighetene som disse to herrene hadde skapt da de avtalte å ta Norge fra den danske kongen og overføre landet til den svenske kongen.

Generasjonen fra 1814 traktet etter to store mål: det ene var å avskaffe arven fra det kongelige eneveldet og ta avgjørende skritt mot et folkestyre. Det andre var at dette bare kunne skje ved å gjenreise den norske nasjonalstaten og hindre et nytt fremmedstyre. De to var uløselig knyttet sammen. Og som under den andre verdenskrigen var fedrelandskjærligheten deres viktigste drivkraft. Ideen om at de var norske ble ikke tryllet fram i 1814. Det som er nesten ufattelig er at de klarte å gjøre alt dette i et fattig land, der de måtte bunnskrape kistebunnen for å sikre Norges Bank et sikkert fundament for en egen norsk valuta. Fra ca. 1830 gikk det mer og mer framover i norsk økonomi og samfunnsliv, og med en imponerende utvikling i utdanning og  kultur.

Viktig her er at de hadde viljen til selvstendighet, og at det var med denne selvstendigheten de skapte det norske folkestyret. I vår tid har denne viljen sviktet i de største partiene og i media og samfunnet ellers. Selv om meningsmålingene viser stort flertall mot EU, materialiserer dette seg ikke i de viktige avgjørelsene som storting og regjering tar. Når det gjelder den store politikken er dagens nordmenn i praksis like maktesløse som allmuen på 1500-tallet. Dette må henge sammen med et underskudd av selvtillit og det motet som pleier å følge med den. Her tror jeg Brexit gir en ny mulighet til å komme ut av dette uføret.

Jeg oppfatter det slik at det ikke har vært lett å få selvtillit når Norge stod aleine sammen med Lichtenstein og Island. I praksis er vi også i samme båt som Sveits, men sveitserne har spilt kortene sine bedre enn nordmennene: Nok en gang klarer de seg mot mektige naboer. Utrolig nok har også Færøyene og Grønland spilt kortene sine bedre, godt hjulpet av Danmark som aldri har lidd av mangel på selvtillit. Færøyene kopierer ikke slavisk EUs utenriks- og handelspolitikk.

Men St. Hansaften skjedde det som få trodde var mulig: at folket i Storbritannia vedtok å melde seg ut av EU. Britene trosset presset fra en imponerende mønstring av autoriteter med den amerikanske presidenten i spissen. Det var et historisk jordskjelv som bringer oss i en helt ny situasjon. Plutselig er det ikke lenger mulig å se på den norske EU-motstanden som en sær og urealistisk protest mot en uunngåelig historisk utvikling. Vi er på lag med den språklige supermakten vest for Nordsjøen.

Reaksjonene fra den tapende eliten i London har liknet til forveksling reaksjonene i Oslo-eliten etter folkeavstemningen i 1994: utskjelling av vinnerne, raseri og forsøk på å sabotere resultatet av folkeavstemningen.

Men det er tre store forskjeller mellom Norge og Storbritannia. Den ene er at minst halvparten av de store London-avisene er sterke motstandere av EU. I Norge er alle store medier vanemessige EU-tilhengere, ikke bare avisene, men også NRK og TV2, mens BBC bestreber seg på en nøytralitet som NRK aldri har vært i nærheten av: NRK har gjort som de danske enevoldskongene og kamuflert selvstendighetsspørsmålet. Det andre er at den britiske selvtilliten er monumental, mens den norske selvtilliten får plass på et lite sted – helt annerledes enn det var i over hundre år etter 1814. Det tredje er at flertallet i det konservative partiet i Storbritannia nå arbeider aktivt for å virkeliggjøre Brexit, mens Høyre og Arbeiderpartiet hver dag saboterer resultatet av våre to folkeavstemninger. Lydrikepolitikeren par excellence er vår nåværende utenriksminister. Børge Brende er som en automatisk telefonsvarer med ett standardsvar: «Vi gjør som EU.» Det betyr i klartekst: «Vi gjør som EU sier at vi skal gjøre.»

Storbritannia har i 300 år vært en inspirasjonskilde for nordmenn. Nå er det all grunn til å søke inspirasjon til en fornyet norsk selvtillit hos denne kulturelle supermakten. Da må vi slutte med å være Brussels nikkedukker. Nordmenn må kvitte seg med Brenderiet, dvs. den lydrikementaliteten som Høyre og Arbeiderpartiet har smuglet inn igjen i «Gamle Norge».