Meny
Bli medlem

Demonteringen av Norge

Sist endret: 27.09.2020
Det vi ser rundt oss er starten på avviklingen av den nordiske modellen, skriver Anne Beathe Tvinnereim, nestleder Senterpartiet i denne kronikken.

 

 

- Av Anne Beathe Tvinnereim, nestleder Senterpartiet

Norske politikere fra alle partier liker å smykke seg med suksesshistorien «den nordiske modellen». Både Erna og Jonas reiser gjerne til Davos for å sole seg i glansen av en samfunnskonstruksjon vi har all grunn til å være stolte av. Erna Solberg gjorde i sist stortingsvalgkamp et poeng ut av at ingen har eierskapet til velferdsstaten. Jeg ville unne Høyre (og til og med Fremskrittspartiet) å få en eieraksje, hvis det bare hadde betydd at modellen var sikret for framtiden. I Sverige har sossarna søkt om – og fått – patentretten på bruken av begrepet. Jeg tror ikke det ville være klokt for Jonas å følge dette eksempelet. Den politiske kulturen som modellen hviler på tilhører fellesskapet. Men mye har skjedd med nordmenn siden den korporative modellen ble etablert, og den norske folkesjela er knapt til å kjenne igjen. Jeg frykter at et nyrikt Norge ikke har vett til å forvalte denne arven, og de blåblå demonterer den i rekordfart.

Helga Hernes[1] påpeker at Skandinavia karakteriseres av en gruppeidentitet som består av en høy grad av solidaritet til sine likemenn. Hun skriver at «disse mellommenneskelige båndene er et resultat av en historisk homogenitet basert på sosial likhet – som har utviklet seg over tid. Det svenske og norske samfunnet scorer høyt på støtte til likhetstankegangen og på tiltro til statsinstitusjoner». Vi utgjør et felleskap basert på standarder for rettferdig fordeling; små forskjeller og sosial tillit. Hernes peker på “fellesskapsfølelsen» som et koordinerende prinsipp: «Perhaps the pre-institutional and pre-legal aspects of Scandinavian civic culture are more important determinants of political identities than the various aspects of participatory corporatism». Hun påpeker at skandinaver utgjør et fellesskap basert på standarder for rettferdig fordeling.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet finner sammen i dette «koordinerende prinsippet» kalt fellesskapet.  Både arbeiderbevegelsen og bondebevegelsen har organisert sin solidaritet gjennom samvirkene. Både den korporative modellen og senterpartiets lokalsamfunnstilnærming (kommunitarisme) handler om at tillit og sosial kapital bidrar til å smøre samfunnshjulene.

I Norden har vi bygd en sammenpresset lønnsstruktur og et robust offentlig sikkerhetsnett. Vi er stolte av vår egalitære livsstil og små forskjeller på folk. Men forskjellene øker raskt. De rike blir mye rikere – raskt. «Nordmenn oppfører seg som russere i utlandet», sier forfatteren Jan Guillot. Han mener det ikke som et kompliment. Nordmenns forbruk i utlandet vokste med 49 prosent fra 2009 til 2014.

Harryhandling og jakten på det billigste er en dans rundt gullkalven hvor stadig flere biter seg selv i halen fordi deres egen arbeidsplass rammes. Bøndene har kjent på dette lenge. Selvom nordmenn aldri har betalt mindre for maten (ca. 11 prosent), er omkvedet at alt er så dyrt. Det er tilsynelatende billigere på kort sikt å outsource matproduksjonen.

Selv samvirket er ikke lenger hva det var. Samvirket Coop sier opp avtaler med grønnsaksbønder midt i vekstsesongen, og kylling fra samvirkebedriften Nortura er nå kastet ut av Coops 1200 butikker. Når Coop attpåtil velger å profilere seg gjennom en idrettsutøver som har gjort det til sin oppgave å undergrave fellesskapsløsninger på bekostning av rene egohensyn, er det lite solidaritetstankegods igjen i «litt ditt».

Vi ser også at stadig flere yrkesgrupper får valget mellom å erstattes av billigere utenlandsk arbeidskraft eller å gå inn i løsere kontraktsformer, enten det er renholdere, flygere og kabinpersonale eller i byggebransjen. Topplederne derimot, er skjermet. Når lønnsoppgjørets spill starter opp på vårparten er topplederne raskt ute med pekefingeren og maner til moderasjon, mens de som kom med formaninger på foråret stikker avgårde med de feteste bonusene og sluttpakkene på forsommeren.

Det vi ser rundt oss er starten på avviklingen av den nordiske modellen, nedbyggingen av trepartssamarbeid, inkluderende arbeidsforhold og en sammenpresset lønnsstruktur. Mitt poeng er at dette får konsekvenser langt utover folks arbeidsliv. Det påvirker det sosiale limet og den politiske kulturen som har vært en forutsetning for den nordiske modellen.

Ulikhet påvirker hvordan vi tenker om hverandre. Små forskjeller henger sammen med stor tillit. Den sosiale kapitalen i vårt samfunn er bokstavelig talt gull verdt, men den er ingen selvfølge. I «Ulikhetens pris» viser Wilkinson og Picket hvordan små forskjeller er til fordel både for fattig og rik. Når Norge (sammen med Island) topper OECD-listen over de sosialt mest rettferdige landene, er det også bra for økonomien.

Rapporten konkluderer: «Det å skape like muligheter for å delta er mer enn en etisk og sosial forpliktelse for å sikre solidaritet og gjensidig ansvar i samfunnet. Det er en fundamental investering i bærekraften i våre samfunn». Ingen tvil om at den blå-blå politikken med redusert formueskatt og fjerning av arveavgiften, sammen med de liberalistiske rammevilkårene vi har gjennom EØS-avtalen, fører oss i helt gal retning.

Ingeborg Eliassen skriver i boka «Harde tider» om den svekkede faglige rettigheter og den brutaliseringen som har skjedd i arbeidslivet i land etter land i Europa, samtidig som arbeidsledigheten har økt kraftig. Vi vet det samme skjer i vårt eget land, dokumentert blant annet av Kripos i rapporten om Arbeidslivskriminalitet i Norge. Det norske samfunnet slik vi kjenner det og er stolte av forvitrer. Ivar Aasens Nordmannen som sa at «millom jamningar helst er eg nøygd» blir det stadig færre av. «Millom kaksar eg inkje kan trivast» sa han også. Aasen ville neppe funnet seg til rette i Norge anno 2015.

Økt ulikhet i Norge er et resultat av villet politikk. Senterpartiets Anne Enger Lahnstein var den som først reiste spørsmålet om sosiale forskjeller i Stortinget. Som et resultat av dette ble Utjamningsmeldinga lagt fram av Sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa i 1999.  Vi kan redusere ulikhetene hvis vi vil, og hvis vi tør.

For innholdet i verktøykassa for politikere som er opptatt av fordeling er ikke hva det engang var. EØS-avtalen er en tvangstrøye for politikere som er opptatt av målrettede virkemidler. Det meste er konkurransevridende i vår tid. Såkalt næringsnøytralitet skjuler politisk abdikasjon under et skalkeskjul av markedsregulering. 80-tallets bølge av deregulering og privatisering flyttet spekteret for hva det er politisk akseptabelt å foreta seg langt til høyre, og det har aldri beveget seg tilbake.

I flere tiår mente økonomene at ulikhet var noe man ikke kunne – eller burde- gjøre noe med. Markedet var jo effektivt. Men i dag vet til og med økonomene at grensen mellom fattig og rik truer det økonomiske systemet. Barack Obama omtaler den voksende ulikheten som «vår tids definerende utfordring».

Jeg, og mange med meg, har tatt noen særtrekk ved det norske samfunnet for gitt. Vi har trodd at likhetsidealet var så inngrodd etter generasjoners gang at det var del av genmaterialet vårt. Forskere i de nordiske land organisert i Normod-prosjektet advarer om at det ikke er en selvfølge å klare å ta vare på de små forskjellene mellom folk her i nord.

Samfunnet kan nedbygges raskt når motkreftene ikke er der lenger. Og hvilke motkrefter snakker vi om? Distriktene, primærnæringene, fagbevegelsen, miljøbevegelsen – store deler av de kreftene som fant sammen mot høyrekreftene i EU-kampen. Og som nå opplever nordavind fra alle kanter.

Interessefellesskap mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet har blitt tydeliggjort i veiskiller opp gjennom historien. Kriseforliket i 1935 markerte Bondepartiets veivalg bort fra det som var regnet som kjernen i borgerlig politikk; den liberalistiske ide om fri konkurranse. På 30-tallet så Bondepartiet hvordan økonomisk krise herjet bygdene, og hvordan borgerlig kuttpolitikk gjorde forholdene enda verre. Bondepartiets formann, Jens Hunseid, uttalte den gang: «Både i Høire og Venstre, ja, endog i Arbeiderpartiet, står det igjen standhaftige tinnsoldater som ingenting vil se, og for hvem den klassiske liberalisme er blitt et hellig dogme, en religion…».

Kriseforliket av 1935 ble året da bønder og arbeidere ble tvunget til å se at de har felles interesser. Det kunne ha blitt starten på et mer ordnet fellesskap mellom arbeidere og bønder, men i 1940 kom krigen, og etter krigens slutt fikk Ap stortingsflertall alene og førte en sentralistisk politikk som provoserte Bondepartiet, senere Senterpartiet.

I dag står hovedmotsetningen i norsk politikk mellom Senterpartiet og den blå-blå regjeringens sterkt sentraliserende politikk parret med økonomisk liberalisme. For Senterpartiet er dette en kamp om det Norge vi er glad i, og særtrekk ved et land som også Arbeiderpartiet har mye av æren for: et samfunn med små ulikheter og en politisk kultur preget av sosial likhet, deltakelse og tillit.

Den kampen som må føres i årene framover handler om mye mer enn konkrete politiske vedtak. Den handler om idealene og verdiene som gjør Norge til Norge, og som binder oss sammen som et vellykket samfunn. Et nytt rød-grønt samarbeid etter stortingsvalget i 2017 må være både visjonært og tydelig i politisk handling.

Et hovedgrep må være en offensiv politikk for å få bedre sosial og geografisk utjevning og sikre arbeidstakernes rettigheter.

 

[1] Hernes Helga M. «Scandinavian Citizenship» i Acta Sociologica: Journal of the Scandinavian Sociological Association, Universitetsforlaget 1988

 

- kronikken stod på trykk i Agenda magasin 20. oktober 2015