Meny
Bli medlem

Elefanten i rommet

Sist endret: 27.09.2020
Kampen om plassering av politisk og administrativ ledelse i de nye fylkene er elefanten i rommet i forhandlingene mellom fylkeskommunene om en regionreform, skriver Heidi Greni.

 

Av stortingsrepresentant Heidi Greni, Senterpartiets kommunalpolitiske talsperson

 

Drakampen om hvem som vinner fylkeshovedstaden er kanskje lite synlig utad, men i høyeste grad dominerende i prosessene innad.

 

Debatten om fylkessammenslåinger tar det meste av tiden i landets 19 fylkeskommuner for tiden.  Regjeringen, sammen med KrF og Venstre, har satt som mål at vi skal ned til 10 fylker, eller regioner som de nå sier.  Fylkene utreder konsekvenser for videregående opplæring, kollektivtrafikk, veier og kulturtilbud, men jeg forstår at det som kan bli avgjørende for konklusjonene rundt om i landet er hvem som vinner lokaliseringsstriden. 

 

Bergen vinner Vestlandet, forstår jeg.  Det  er vanskelig å svelge for Rogaland og Sogn og Fjordane.  I Nord-Norge er Troms positive til en sammenslåing som gir Tromsø ny status som Nord Norsk hovedstad.  Nordland og Bodø sier nei takk til det.  På Østlandet holder drøftingene fylkene i mellom på å gå i stå fordi alle har sett sin by som hovedstad.  Vestfold ser Tønsberg som det naturlige sentrum for sammenslåing av Telemark, Vestfold og Buskerud.  Det er ikke Buskerud særlig glad for siden Drammen vil kunne vinne kampen om Østfold, Akershus og Buskerud blir nytt storfylke.  Østfold vil primært slå seg sammen med Akershus for å sikre Sarpsborg som fylkeshovedstad. Akershus vil helst slå seg sammen med Oslo, men bli avvist av Oslo-politikerne.  I mitt nye hjemfylke, Trøndelag, har de forhandlet seg fram til en løsning hvor Trondheim skal samle den politiske ledelsen, men administrasjonen skal sitte i Steinkjer.  Et kompromiss for å bli enige om en avtale, men neppe en løsning som får særlig lang levetid.

 

De nye fylkeskommunene er ikke lovet en eneste ny oppgave.  Storfylkene skal etableres for å løse eksakt de samme oppgavene som fylkene løser på en god måte i dag.  Utredningene som fylkespolitikerne nå bruker tiden sin på burde derfor i langt større grad dreie seg om hvorfor og hvordan videregående skole, kollektivtrafikk, fylkesveiene og regionalt planarbeid skal bli bedre og mer effektivt i sentraliserte styringsenheter. 

 

Hvilke problemer skal regionreformen løse? Det hører vi dessverre lite om fra regjeringen eller ivrige forhandlere i fylkene.  Fylkeskommunen mister tannhelsetjenesten til kommunene, har regjeringen bestemt.  Det er altså færre heller enn flere oppgaver som venter.   Lokalkunnskap, som er så viktig for å forstå ulike utfordringer innen en region, vil ikke kunne ivaretas av politikere som er valgt fra helt andre deler av landsdelen de skal styre over. Jeg opplever at regionreformen skaper flere problemer enn den løser. 

 

Fylkespolitikerne er gitt frist til 1. desember på å gi svar om deres fylkeskommune bør bestå eller om den bør slås sammen med en eller flere nabofylker.  Slik det nå ser ut, vil vi få svar som mer dreier seg om lokaliseringspolitikk enn om sammenslåing gir bedre skole, samferdsel og kultur.   Det er Stortinget som våren 2017 skal trekke konklusjonene.  Jeg er redd vi får lite hjelp til å trekke våre konklusjoner ut fra de prosessene som nå pågår mellom fylkene.  Det er synd.