Meny
Bli medlem

EØS-avtalen og norsk avmakt

Sist endret: 27.09.2020 #Akershus
En EU-søknad og en EU-avstemning i neste stortingsperiode, med en borgerlig regjering og Arbeiderpartiet som støttespiller er ikke usannsynlig, så hold engasjementet mot innlemmelse i «Europas forente stater» varmt!, skriver Erlend Grimstad, 1. kandidat Akershus Sp.

Av Erlend Grimstad, 1. kandidat Akershus Senterparti

 

Mister våre nasjonale politikere makt og styringsevne i et unionspreget Europa og i en globalisert verden? Som et eksempel kan vi bruke det nylig vedtatte Datalagringsdirektivet i EU. Direktivet pålegger teleselskap og internettleverandører å lagre alle data som viser hvem du har ringt til, sendt SMS eller E-post til og når du har surfet på nettet. Dataene skal lagres i minst 6 måneder, for å bekjempe «alvorlig kriminalitet». Det var bare Høyre og Arbeiderpartiet som i 2012 stemte for direktivet, Senterpartiet og de andre partiene brukte reservasjonsretten i EØS-avtalen og stemte mot. Personvernmyndigheter over hele Europa har advart mot direktivet, et «storebror-ser-deg- samfunn» kommer stadig nærmere. «Dette er totalitært svermeri!», konkluderte tidligere stortingsrepresentant for Høyre og mangeårig leder av Datatilsynet, Georg Apenes. «Det blir som å lagre høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem».

 

Datalagringsdirektivet, som alle andre EU-direktiv etter 1992, ble vedtatt med alminnelig flertall i Stortinget etter Grunnlovens § 26. Førsteamanuensis Eirik Holmøyvik ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, skriver i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift i mai 2013: «Det som skjer ved avtaler om suverenitetsoverføring, er at en kompetanse som etter Grunnloven er lagt til et norsk statsorgan, fra nå av er utøvd av et organ som hører til en internasjonal organisasjon. Med det ser vi at en suverenitetsoverføring egentlig er en grunnlovsendring, men da en endring som ikke setter spor etter seg i grunnlovsteksten. Når politikerne banker gjennom en svekkelse av norsk selvråderett, påberoper de seg gjerne at det er på et «saklig avgrenset område». Summen av alle disse vedtakene blir betydelig mer enn som så. Men viktigst er det at grunnlovsparagrafen Stortinget bruker for en slik behandling, § 26, slett ikke har noen åpning for å avgi suverenitet på et «saklig begrenset område». Det er det den adskillig strengere § 93 som har».

 

Justisdepartementet møtte anklagene fra Holmøyvik med å vise til at Stortinget begynte å fravike Grunnlovens § 93. Da Stortinget hadde gjort det til en vane å fravike Grunnloven, mente departementet at det har oppstått en sedvane som berettiger å fortsette å droppe Grunnlovens bestemmelse. I sannhet en meget underlig logikk!

 

§ 93 er et fremmedelement i den norske Grunnloven, fordi paragrafen gir Stortinget mulighet til å avstå suverenitet, med 3/4 flertall, uten å spørre om folkets mandat fra et stortingsvalg. Paragrafens innhold strider derfor imot Grunnlovens ånd og prinsipper. Stortingsvedtaket i 1992 om norsk medlemsskap i EØS er et grovt eksempel på hvordan paragrafen har blitt misbrukt. Før stortingsvalget i 1989 sa EU-tilhengerne, med Gro Harlem Brundtland i spissen, at EU-saken ikke hadde noe i stortingsvalgkampen å gjøre, fordi det ikke ville skje endringer i forhold til EU i den kommende stortingsperioden, valget i 1993 skulle være EU-valget. Da EØS-saken ble reist, ble det fra EØS-motstandernes side argumentert med at Stortinget ikke hadde noe mandat fra folket til å vedta EØS-avtalen, fordi saken ikke var forelagt folket i valg. Dette ble avvist av EØS-tilhengerne.

 

Dagen før det omfattende vedtaket, 16.10.1992, viste en meningsmåling at 38,1% sa nei til EØS og 35,7% sa ja. Det som gav Stortinget lovhjemmel til å gjennomføre dette rå, hensynsløse EØS-kuppet, var Grunnlovens § 93. Det var ingenting i situasjonen som tilsa et slikt hastverk at § 93 måtte benyttes, utover Høyres og Arbeiderpartiets frykt for å ta folket med på råd. Stortingsflertallet definerte hele EØS-avtalen som «lite inngripende», så den gikk greit igjennom. Forstå det den som kan!

 

Når man ser hvilken omfattende suverenitetsavståelse som skjedde ved EØS-vedtaket i 1992, var det utvilsomt Grunnlovens § 112 som burde vært brukt. Denne paragrafen er Grunnlovens endringsregel og gir instruks om hvordan Stortinget kan endre, fjerne eller tilføye noe til grunnloven. Forslag om endring må framsettes på første, andre eller tredje Storting etter et nytt valg, og skal godkjennes på første, andre eller tredje Storting i neste stortingsperiode. 2/3 av Stortinget må stemme for endring, og 2/3 av Stortinget må være til stede ved avstemningen. «Dog må en sådan forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper, men alene angå modifikasjoner i enkelte bestemmelser, som ikke forandrer denne Konstitusjons ånd». Man kan jo spørre seg om avståelse av suverenitet til et EU med en sentralisering av makt i EU-kommisjonen og EU-rådet på bekostning av det folkevalgte EU-parlamentet, ikke er en betydelig endring og en forandring av «Konstitusjonens ånd», i forhold til vårt parlamentariske system med en lovgivende og bevilgende, en utøvende og en dømmende makt?

 

Det er jo også et tankekors, at ved stortingsvalget i 1993 hadde nei-siden så mange representanter inne, at de hadde greid å blokkere EØS-avtalen om vedtaket hadde vært utsatt til neste stortingsperiode. Som sagt, sannsynligvis ble EØS-kuppet foretatt mot et flertall av det norske folks vilje.

 

EU-tilhengerne på Stortinget gir seg ikke. I februar 2012 behandlet Stortinget forslag til endring av Grunnlovens § 93. Forslaget innebar at en ønsket å gjøre det lettere å melde Norge inn i EU. Paragrafen ble tatt inn i Grunnloven i 1962 og gir hjemmel for  at Norge kan «avstå suverenitet på et saklig begrenset område til internasjonale organisasjoner med 3/4 flertall». Det er mindretallsvernet på 3/4 flertall som Høyre og Arbeiderpartiet nå ønsket å redusere til 2/3 flertall. Forslaget ble avvist, som det ble i 2004 og 2008, men forslaget forventes å bli fremmet på nytt av de samme to partier i kommende stortingsperiode. En EU-søknad og en EU-avstemning i neste stortingsperiode, med en borgerlig regjering og Arbeiderpartiet som støttespiller, er derfor ikke usannsynlig, så hold engasjementet mot innlemmelse i «Europas forente stater» varmt!