Meny
Bli medlem

Er det en privatsak for kongehuset hva de engasjerer seg i og hvordan?

Sist endret: 27.09.2020
Jeg betrakter meg selv som monarkist. Og partiet mitt til å være det også. Jeg mener at vår statsform har tjent oss vel siden unionsoppløsningen, skriver Ola Boten Moe i denne kronikken.

Av Ola Borten Moe. Denne kronikken stod på trykk i Morgenbladet 14. november 2014.

Jeg betrakter meg selv som monarkist. Og partiet mitt til å være det også. Jeg mener at vår statsform har tjent oss vel siden unionsoppløsningen, og at de personer som har bekledt våe fremste posisjoner har gjort det med imponerende dyktighet og integritet. Ved definerende punkt i vår historie har også kongens personlige beslutninger vært avgjørende, som da norsk suverenitet ble hevdet under 2. verdenskrig. Senest 22. juli så vi tydelig hvordan kongehuset ble en viktig faktor og støtte i en svært krevende situasjon.

Tidligere i høst var jeg i middagsselskap der jeg også traff to eldre medlemmer av mitt eget parti. Mennesker med en bakgrunn og en erfaring som etter mitt skjønn tilsier at de tilhører kjernetroppene av de som støtter opp om kongehuset og vårt konstitusjonelle monarki. Da temaet kom opp viste det seg at der tok jeg grundig feil. De hadde begge to blitt republikanere. Begrunnelsen var minst like interessant og viktig som standpunktet. Det handlet ikke om innslaget av engler og butikk, heller ikke om kronprinsessens utradisjonelle bakgrunn. De mente derimot at kronprinsen politiserte kongehuset på en måte som hverken var ønskelig eller bærekraftig. De trakk frem ulike initiativ og standpunkt som av dem ble definert å høre den politiske sfære til, og som definitivt ikke hører hjemme i kongehuset.

Dette har jeg siden reflektert rundt og testet ut på folk jeg møter. Og med bakgrunn i min høyst uoffisielle undersøkelse med åpenbare metodiske svakeheter mener jeg dette er et tema som i alle fall fortjener en bredere refleksjon, og som også kan gi grunn til å stille spørsmål ved om denne holdningen representerer en holdningsendring blant flere.

Jeg opplever kronprinsparet generelt, og kronprinsen spesielt, til å være kunnskapsrike og engasjerte mennesker. Jeg opplever at kronprinsen vil mye og at han ønsker å bidra til utviklingen av det norske samfunnet framover. Gjennom denne perioden former han nok også bevist den rollen han allerede har, og legger rammene rundt den rollen han i fremtiden er tiltenkt å inneha. Så blir spørsmålet om han vil for mye, og om den typen tydelig samfunnsengasjement er forenelig med rollen som monark. Det har fra tid til annen dukket opp kritikk og spørsmålstegn fra flere hold knyttet til dette. At han sa ja til å rådgi Trond Giske som næringsminister ble det ryddet opp i, men inntrykket av en noe uklar rolleforståelse og uryddighet festet seg nok. Kronprinsens lederforum der mange ulike spørsmål tas opp er populære, men det stilles også relevante spørsmål knyttet til om det er hans rolle i et moderne demokrati. Og Per Sandberg mener kronprinsparet er for politisk, spesielt siden han oppfatter dem som alt for venstrevridd.

For at dette ikke skal oppfattes som surmaget kritikk av noen som vil noe bra er det også viktig å sette det inn i en historisk kontekst. Kongehuset har alltid vært debattert. Vårt nåværende kongehus ble innført ved folkeavstemning i 1905, der det også var ganske mange som stemte for republikk. (Drøyt 20%). Flere parti har sterke republikanske tradisjoner, ikke minst Venstre og venstresiden. Da Harald og Sonja giftet seg var det en ganske omfattende (og langvarig) politisk prosess på høyeste nivå om et borgerlig bryllup var forenelig med fortsatt monarki. I ettertid ser dette rart og fremmed ut, men den gang var det stort alvor og engasjement. Og kanskje vil denne teksten møte historiens dom like hardt som de spådommer som ble fremmet fra mange hold den gang. Debatt har det alltid vært, kanskje vår statsform og vårt monarki hadde vært tjent med mer offentlig diskusjon enn hva tilfellet er i dag?

Et relevant spørsmål er om det er en privatsak for kongehuset hva de engasjerer seg i og hvordan? Er det med andre ord legitimt å ha en oppfatning av hvordan kronprinsen former rollen sin? Og kan vi alternativt leve med et privatpraktiserende kongehus hevet over folkelig debatt?

Som samfunn og mennesker er de fleste av oss opptatte av at vi skal forme vår egen fremtid selv, og selv bestemme hva vi skal mene eller ikke. Å nekte kronprinsen det fremstår som absurd. Kongehuset er dessuten hevet over de rammer som gjelder for resten av oss, både juridisk og kulturelt. Av de to grunner tror jeg svaret blir det vi ser; at svært få, og så godt som ingen politikere, tar i diskusjonen om kongehusets rolle og måten det i dag formes på. Men jeg tror heller ikke det er bærekraft i et politisert kongehus som praktiserer på egen hånd. Et arvelig monarki og demokrati er ikke pr. definisjon forenelig. Og skal kontrakten fornyes må det hele tiden demonstreres at det er det det er!