Meny
Bli medlem

Et klønete jordbruksoppgjør

Sist endret: 27.09.2020
Jordbruksoppgjøret er i havn. En klønete prosess fra landbruksministerens side måtte til slutt avgjøres i Stortinget. Der ble Sylvi Listhaug overkjørt av sine egne og sine samarbeidspartnere, skriver Anne Tingelstad Wøien.

Av Stortingsrepresentant Anne Tingelstad Wøien (Sp)

 

 

Partikollegaene med Venstre og Krf fikk på plass noe mer penger og reverserte tre av i alt 29 forenklingspunkter. Avtalen slår fast prinsippet i forhandlingsinstituttet som betyr at det er staten som skal forhandle med bøndene og ikke i Stortinget. Listhaug og regjeringa får altså klar beskjed om å ikke komme til dem ved neste korsvei. Det er også en advarsel til bøndene. Selv om Venstre og Krf kunne valgt et annet flertall når saken allerede var så klønete håndtert forutsetter de at regjeringa sørger for en annen prosess neste år. Siden tilbudet i år ble oversendt Stortinget kunne Venstre og Krf gått sammen med Ap, Sp, Sv og De Grønne og fått til et annet flertall og en annen utvikling for norsk landbruk. Det valgte de altså ikke. 

 

At Venstre og Krf fikk på plass noen ekstra kroner i et tilbud fra Frp og Høgre betyr i realiteten et nulloppgjør i forhold til tidligere. Det blir ikke en kronesvis lik utvikling i forhold til andre grupper. Lønnsomheten går ikke opp, men ned.

 

Jordbruksforhandlingene i Norge handler om kroner og øre, om støtte over budsjett til bøndene for hva vi som storsamfunn vil betale for, og om hva slags priser bøndene skal kunne ta ut i markedet. Jordbruksstøtte er derfor også støtte til forbrukerne. Jordbrukspolitikken handler om hva slags land vi vil ha. Det har vært et tverrpolitisk ønske om en variert bruksstruktur med store og små garder med store og små jorder og enger over hele landet. Bruk av jorda gjør at landet vårt er åpent og fritt til glede for alle som ferdes fra nord til sør. Vi produserer mat på en forsvinnende liten del av landarealet vårt. Geografi, topografi og temperaturer gir oss ikke anledning til å dyrke like effektivt som land lenger mot sør.

 

Vi ønsker ikke bare å dyrke jorda for at det skal se pent ut, men vi ønsker også økt matproduksjon. Hvordan vi oppnår økt matproduksjon kan defineres ulikt. En økning av matproduksjonen kan gjøres ved at vi importerer mer kraftfor fra utlandet. Da kan vi drive store produksjoner på få steder. Ønsker vi derimot å ta i bruk åkerlapper som er små og ligger spredt, må vi ha en jordbrukspolitikk som legger opp til det. Det er denne politikken vi er uenige om.

 

Selvsagt skal det gjøres forenklinger også i avtaleverket med bøndene. Ingen er interessert i mest mulig byråkrati. En fordobling av melkekvotetaket til 900 000 liter (ca to roboter?) kan gi økt produksjon av melk for de som vil ta kostnaden ved å investere, og som har store nok jorder til å høste for til kua, men siden landet produserer den melka vi trenger pr i dag, må noen slutte for at andre skal kunne vokse.

 

”Vi har vunnet fram med viktige strukturendringer”, sier landbrukspolitisk talsmann i Frp Morten Ørsahl Johansen. Både Høyre og Frp mener de la opp til et høyt tempo, men er glade for at det går «i riktig retning.»  Både Høyre og Frp legger vekt på at de har fått gjennomslag for å endre norsk landbruk. Helheten i strukturendringene bør ikke overraske bøndene, men det kan bli utfordrende.