Meny
Bli medlem

Fem punkt for en ny jordbrukspolitikk

Sist endret: 27.09.2020
Tida er inne. Jordbruket trenger en ny kurs. Vi må tenke nytt, bredt og grønt. Med bruddet i Jordbruksforhandlingene får Stortinget nå muligheten til å rette opp de feilene som gjennom åra er begått i jordbrukspolitikken og legge en ny offensiv kurs for framtida, skriv Erling Laugsand og Magnus Weggesrud i Senterungdommen.

Av Erling Laugsand, leder i Senterungdommen og Magnus Weggesrud, sentralstyremedlem i Senterungdommen

Tida er inne. Jordbruket trenger en ny kurs. Vi må tenke nytt, bredt og grønt.

Med bruddet i Jordbruksforhandlingene får Stortinget nå muligheten til å rette opp de feilene som gjennom åra er begått i jordbrukspolitikken og legge en ny offensiv kurs for framtida. Det er en mulighet de bør benytte, for med dagens politikk går norske arealer ut av produksjon, importen øker og sjølforsyninga stuper. Regjeringens tilbud vil forsterke dette kraftig. Samfunnsmålene med matproduksjonen kan ikke sikres så lenge det ikke er lønnsomt for bonden å bruke jorda i Norge.

Matvaresikkerhet er jordbrukets samfunnsoppgave. Det er dette som legitimerer jordbrukspolitikken og de offentlige overføringene til jordbruket. En fornuftig og bærekraftig forvaltning av arealene, utgjør grunnlaget for sikkerheten til nålevende og kommende generasjoner i Norge. Jordbrukspolitikken må sikre en matproduksjon, som ved å utnytte naturgitte forutsetninger, fremmer trygg og sunn mat og ivaretar jordas fruktbarhet i et evighetsperspektiv.  

Skal jorda brukes, må det være lønnsomt for bonden å bruke jord (jordbruk). Bonden er sjølstendig næringsdrivende og driver ut fra et mål om størst mulig lønnsomhet. Matproduksjon er samtidig en samfunnsoppgave med politiske mål satt av fellesskapet. Jordbrukspolitikkens formål er å forene disse ved å gjøre det lønnsomt for bonden å produsere mat på en måte som oppfyller samfunnsmålene.

Norsk jordbruk har et internasjonalt bakteppe. Tidligere i vår la FNs klimapanel frem sin foreløpig siste rapport. Der anslås det at den globale matproduksjonen kan komme til å reduseres med to prosent hvert tiår, samtidig som behovet for mat øker med 14 prosent. Situasjonen er dramatisk. Vi i Senterungdommen er dypt bekymret for Norges, og verdens, matvareforsyning. Vi trenger en ny jordbrukspolitikk som sikrer økt norsk matproduksjon, basert på norske ressurser. Da må Stortinget tilrettelegge for en jordbrukspolitisk kuvending, slik at det kan bli lønnsomt for den enkelte bonden å produsere mat på måter som sikrer samfunnsmålene.  

 

 1.       Toll: På grunn av ulikt kostnadsnivå, er mat lagd på norske ressurser dyrere enn mat lagd på utenlandske ressurser. Skal vi ha en matproduksjon basert på norsk jordbruksareal, må vi bruke handlingsrommet i WTO-avtalen for å sikre priser på egen produksjon ved at importerte varer får den tollsatsen som gir det høyeste tollbeløpet ved innførsel.

 

2.       Overføringer: De statlige overføringene til jordbruket må ha som mål å ivareta de politiske målsetningene med produksjonen av mat. Bevilgningene må brukes til å utvikle og styrke produksjonsmåter som sikrer bruk av alle våre jordbruksarealer, også arealer med terrengmessige og klimatiske driftsvansker, slik en stor del av Norge består av. Volumproduksjon av kjøtt og mjølk er i økende grad basert på importert kraftfôr og tilskudd. Denne utviklingen må stanses.

 

 3.       Arealbruk: Dagens utvikling med areal- og avlingsnedgang må snu. Derfor må det gjøres mer lønnsomt å bruke norsk gras til husdyra, enn å importere kraftfôr. Prisen på kraftfôr bestemmes i Jordbruksforhandlingene. Desto lavere denne er, desto mindre verdt er de norske arealene for bonden. Kraftfôret kan derfor ikke prises for lavt hvis vi skal sikre at norske arealer skal brukes.

4.       Priser: Produsentprisene er sterkt fallende og samla sett lavere enn markedsinntektene i sektoren. Bondens inntektsgrunnlag er i økende grad avhengig av tilskudd. Prisene må opp slik at de, som i alle andre næringer, finansierer produksjonskostnadene, gir arbeidsinntekt og differensierer på kvalitet for å tilfredsstille forbrukernes krav. Dette vil også motvirke kasting av mat.

5.       Økt planteproduksjon: Istedenfor statlige investeringspakker til bygging av store fjøs, trengs statlige tilskudd for å øke areal i drift og til forbedring av fruktbarheten i jordsmonnet. Det vil si tiltak som grøfting, kalking, nydyrking og gjerding.