FJELLTEKSTEN – HVOR BLE DET AV INTENSJONEN?
I 2003 la Regjeringen frem en utredning om bruk, vern og verdiskapning i norske fjellområder, kalt Fjellteksten.
En god forvaltning av verneområder basert på Fjelltekstens rammer skal gi berørte grunneiere og lokalsamfunn muligheter for stedegen verdiskaping. 10 år etter Fjellteksten er det lite konkrete resultat på dette området. Omfanget av vernepolitikken rundt nasjonalparkområdene er i ferd med å ta et kvelertak på landbruket som den viktigste premissleverandøren for ivaretakelse av kulturlandskapet. Handlingsrommet oppleves som minimalt. Verneområdene er i ferd med å endres fra en brukskultur til opplevelseskultur, og det er jo nettopp bruken av området som har skapt det, og som må ivaretas.
Det må bygges og utvikles en grunnleggende enighet mellom grunneiere, næringsutøvere og frilufts utøvere på den ene siden og forvaltningen på den andre siden, om formålet med vern av natur og behovet for utvikling av et næringsgrunnlag som kan gi livskraftige lokalsamfunn rundt verneområdene.
10 år etter Fjellteksten mener Senterpartilagene i Nord-Østerdalen at den rødgrønne regjeringa må gjøre følgende grep for at Fjelltekstens intensjoner kan nås:
- En endring i rammebetingelser og praktisk politikk for ønsket aktivitet i verneområdene. Næringsutvikling i verneområdene krever en evaluering av verneområdestyrenes praksis, definering av oppgaver og en samordning av direktorater og ulike departement for å ivareta den helhetlige utviklingen. Det må til en samordning og en klargjøring av det reelle handlingsrommet.
-
Verneområder forvaltes etter naturmangfoldloven av nasjonalparkstyrene, mens randsonene forvaltes av kommunene etter plan- og bygningsloven.
Grunneiere og lokalsamfunn må forholde seg til mange planer og lovverk i verne- og randområdene. I randsonene er det komplisert å koordinere og avklare aktivitet og inngrep pga ulike forvaltningsregimer på hver sin side av sonene. Utvikling av landbruk- og næringsaktivitet i randsonene må sees i nær sammenheng med bruk av verneområdene. Det må til en avklaring og modellutvikling for bruk, tilrettelegging og forvaltning av verneområdene med tilhørende randsoner.
- Gjennom høstens statsbudsjett og Regjeringens arbeid må nasjonalparkene prioriteres med fornying av forvaltningsplanene og en større praktisk forvaltningsinnsats. Bruken av verneområdene og randsonene har i stor grad blitt skapt og ivaretatt av landbruket.
Miljøforvaltningen må få en sterkere styring av landbruksdepartementet. Utmarka utgjør en betydelig ressurs for landbruket i Nord-Østerdal.
- Vernebestemmelsene i naturmangfoldloven er ikke i samsvar hverken med økologisk kunnskapsstatus eller med politiske målsettinger om kombinasjon av bruk og vern. Næringsutvikling i disse fjellområdene forutsetter gjennomgang og nødvendig revisjon av disse bestemmelsene.
For Senterpartilagene i Nord-Østerdalen, Ragnhild Aashaug