Meny
Bli medlem

Flyktninger i jobb ? men ikke med kutt i lønna!

Sist endret: 27.09.2020
Å få flyktninger i jobb er noe av det viktigste for god integrering, men det er ikke likegyldig hvordan det gjøres, skriver Anne Beathe Tvinnereim.

 

 

 

Av Anne Beathe Tvinnereim, nestleder i Senterpartiet

Hvordan skal vi tilrettelegge for at nyankomne flyktninger kommer seg inn på arbeidsmarkedet? Å få flyktninger i jobb er noe av det viktigste for god integrering, men det er ikke likegyldig hvordan det gjøres. Venstres forslag om å gi flyktninger lavere lønn er blant de virkelig dårlige.

Flyktninger er sist inn på arbeidsmarkedet i gode tider, og først ut i dårlige tider. Når norsk økonomi er i motbakke, vil flyktningene rammes hardest, og det vil være vanskelig å få en fot innenfor arbeidslivet. Å presse lønningene for svake grupper nedover vil skape A- og B-lag i arbeidslivet og økte forskjeller. Norsk arbeidsliv preges av relativt små lønnsforskjeller, og det har vært viktig for det velferdssamfunnet vårt. Vi er ganske like i dette landet, og vi har tillit til hverandre. Sosiale ordninger har stor legitimitet og er tilgjengelige for alle. En så sammenpresset lønnsstruktur er ganske særnorsk, og er viktig. Derfor holder det ikke bare å skaffe flyktningene jobb, vi må innlemme flyktningene i den norske arbeidslivsmodellen. Å sluse nyankomne landsmenn inn i underbetalte jobber; en slags offentlig akseptert «sosial dumping»; kan på sikt skape en ny underklasse og ødelegge for en god integrering.

Arbeidsmarkedet flyktningene møter, er noe ganske annet enn det som møtte «fremmedarbeiderne» på 70-tallet. Spesielt vanskelig vil det bli for dem som kommer med lite skolegang og språk. Jobbene «på gølvet» blir stadig færre. Samtidig gjør frafallet fra videregående skole og den store arbeidsinnvandringen at stadig flere kniver om de ufaglærte jobbene som er igjen. Problemet med å presse lønningene nedover for svake grupper er at det vil innebære et «race to the bottom». Flyktningene må konkurrere med den frie flyten av billig arbeidskraft fra EØS-området. Mange av de manuelle jobbene er ikke lenger tilgjengelig for flyktninger fordi de fylles av arbeidsinnvandrerne. Mye tyder på at EØS-arbeidsinnvandrere kan og vil akseptere enda lavere lønninger enn det flyktningene vil gjøre, siden flyktninger har alternativet med å falle tilbake på andre stønader. Fri flyt av arbeidskraft i EØS vil gjøre det mye vanskeligere å integrere flyktninger på en god måte i arbeidslivet.

Det norske arbeidsmarkedet preges av få stillinger for ufaglærte. Naturligvis må vi tenke nytt rundt kvalifisering av folk som kommer; vi må ha individuelle løp for opplæring basert på kompetansen man har med seg, vi må tørre å reformere introduksjonsprogrammet og vi må ha mer fleksible ordninger for språkopplæring; og mye mer. Men vi må også ta inn over oss at folk uten utdanning og erfaring ikke kommer i jobb av seg selv, og at mange av dem kunne bidra uten formalkompetanse dersom vi er villige til å tilrettelegge for det. Det er ikke mange slike sektorer igjen i Norge, men landbruket er én av dem.  Landbruket kan absorbere mange flyktninger med bakgrunn fra agrar sektor som ikke har formell utdannelse. I 2011 var 13 prosent av den totale arbeidsinnsatsen i jordbruket arbeidsinnvandrere. Flere av disse jobbene burde fylles av flyktninger i stedet for. Vi bør kartlegge muligheter for hvordan landbrukssektoren kan sysselsette flere flyktninger, kan få på plass målrettede tiltak for dette.

Flere aktører, bl.a. LO og NHO, har tatt til orde for utvidet bruk av lønnstilskudd til flyktninger for å subsidiere lønn til flyktninger i en startperiode. Dette ville ha den samme effekten som Venstres forslag uten å marginalisere flyktningene økonomisk i samfunnet. Dette ville være en veldig spennende løsning også i sektorer som preges av lave krav til formalkompetanse, som for eksempel landbruket. Utfordringen er imidlertid at arbeidsgivere som kan sysselsette disse menneskene ofte er selvstendig næringsdrivende eller småbedrifter. For dem er det nesten umulig å orientere seg i det offentlige byråkratiet knyttet til NAV-ordninger og liknende. Derfor blir det kjempeviktig for det offentlige å finne ubyråkratiske ordninger for å kople flyktninger og arbeidsgivere, slik at terskelen blir lav samtidig som vi selvsagt må forsikre oss mot utnytting av systemet og av arbeidstakerne.

Flyktningene som kommer er en ressurs for hele landet. Samtidig skal vi være åpne på utfordringene knyttet til å få dem i jobb, særlig for flyktninger med lave kvalifikasjoner. Statsminister Solberg og integreringsminister Listhaug har snakket åpent om utfordringene, men dessverre har konklusjonen deres vært at dette bør møtes med pisk: med kutt i stønader, strengere krav, å gjøre det vanskeligere og dyrere å ikke være i jobb osv. Denne tilnærmingen gjør ikke bare livet vanskeligere for flyktningene, det skaper også inntrykk av at flyktningene egentlig ikke prøver hardt nok å komme i jobb. I Norge i dag er det en mismatch mellom folkene og jobbene som finnes. Da kan vi ta tak i begge to: både kvalifisere folk og gjøre jobber tilgjengelige.