Meny
Bli medlem

Foretaksfallitten

Sist endret: 27.09.2020 #Oslo
Foretaksmodellen for sykehusa har spilt fallitt. Den har gitt mer byråkrati og mindre tjenester for pengene. Det fremste eksemplet på galskapen er forslaget om storsykehus på Gaustad, skriver Johannes Rindal.

 

 

Av Johannes Rindal, listekandidat Oslo Sp til stortingsvlaget 2017, vararepresentant Stortinget (2005 – 2013) og leder i Senterungdommen 2009 – 2011.

 

Jeg var den eneste i Senterpartiets stortingsgruppe som stemte for Helse Størst.

I mitt hode var det logisk. Det var ulogisk at hovedstaden skulle være delt mellom 2 regionale helseforetak. Rådene fra (min egen) regjering og helseminister Sylvia Brustad var klare. Fusjonen mellom Helse Øst og Helse Sør ville rydde opp i sykehuskaoset i hovedstaden – doble kapasiteter og konkurrerende tilbud mellom Ullevål, Rikshospitalet og Radiumhospitalet skulle vekk, og gi et bedre helsetilbud til alle innbyggere i hovedstadsregionen. Jeg tok feil, men problemet var ikke fusjonen, problemet var at det i det hele tatt var en fusjon å ta stilling til.

 

Foretaksmodellen har spilt fallitt. Den har gitt mer byråkrati og mindre tjenester for pengene. Politisk styring over det viktigste tilbudet til innbyggerne er redusert til foretaksmøter der statsråden stort sett gjør det styrene i helseforetakene og de regionale helseforetakene allerede har vedtatt. Med foretaksmodellen mistet fylkestingene makt over helsetjenestene til folk, og Stortinget har i dag ingen innflytelse. Vi har 29 helseforetak og 4 regionale helseforetak, i tillegg til fellesforetak for drift, ikt,  bygg og innkjøp. Gjelden øker, alt sentraliseres, møtene blir flere og innbyggerne taper.

 

Det fremste eksemplet på galskapen er forslaget om storsykehus på Gaustad. Hvor fortreffelig det enn høres ut, er det både det dyreste og dårligste forslaget for folk i hovedstaden og landet for øvrig. Det er et luftslott, uten basis i hverken faglige eller økonomiske argumenter dersom målet er gode sykehustjenester for folk i hovedstadsområdet. Det er stor skepsis blant ansatte, blant tillitsvalgte og i Legeforeningen.

 

Jeg husker en absurd samtale i en bar for noen år siden. Vi var på ansattsamling i partiet, og det viste seg at ansatte på teknisk avdeling på Ullevål sykehus også var der. Vi kom i prat, og følgende sitat brente seg fast: «Hadde Ullevål vært et hotell, hadde store deler vært stengt.» Og fortsatt behandler vi pasienter der. Hadde Oslos politikere hatt noe som helst innflytelse, hadde en storstilt modernisering vært igangsatt for 10 år siden.

 

Galskapen er ganske åpenbar. Staten er ingen god eier av sykehusene. Tjenestene som handler om liv og død er unntatt politisk styring. Sykehusene forfaller, og de legges ned.

 

I Oslo må man snarest mulig gjenåpne Aker Sykehus som et fullverdig lokalsykehus, iverksette en storstilt rehabilitering/gjenoppbygging av Ullevål og utvikle Radiumhospitalet til et moderne kreftsykehus.

 

Dagens regjering har velsignet gigantplanene på Gaustad. Både foretaksmodellen og regjeringen trenger avløsning.

(innlegget stod også på trykk i Klassekampen 25. juni 2016)