Meny
Bli medlem

Heidi Herum:Bunadsbonden

Sist endret: 27.09.2020 #Telemark
Er det en bunadskledd bonde med ljå i handa vi ønsker å se når vi kjører gjennom Telemark i framtida? En som slår veikanter så hyttefolket og turister skal få se jorder, fjell og daler?

 


Den smørblide fiskeren som satt ovenfor meg  til middag på Mogen  overrasket meg. Han jobbet som selger og var mye på veien. Hans nærmeste tilhørighet til primærnæring, tror jeg var den feite fjellørreten han hadde dratt opp i et hemmelig fiskevann på Hardangervidda tidligere på dagen. Men bøndene støttet han så visst. For han betydde det mye å kunne oppleve duvende kornåkrer og velpleid kulturlandskap. Det er jo kjempe-fint, sa jeg oppriktig og ørlite overrasket.  Ikke alle ser verdien av norsk landbruk som han. Men jeg har også tenkt en del på samtalen i etterkant. Er det derfor vi skal jobbe for et landbruk over hele landet? Så landeveisriddere og turister har noe fint å se på?

Bonden i Telemark fyller flere oppgaver. Først og fremst som matprodusent. Men også som kulturlandskapspleier gjør bonden en viktig samfunnsjobb. Verdien av velstelte kulturlandskap og ivaretagelse av biologisk mangfold er i midlertidig ikke så lett å omsette i kroner og øre. Det er derfor viktige verdispørsmål som dukker opp når regjeringen i år velger å ta tiltak som kantklipping inn i jordbruksoppgjøret.

Det stiller noen spørsmål om hva dagens regjering egentlig vil med landbruket i Norge. Ønsker vi at norske bønder skal ha fokus på å produsere norsk mat på norske ressurser? Eller skal de i større grad premieres som park-arbeidere. Så kan vi heller importere en enda større andel av maten vi spiser?

For Telemark er som landet ellers, hverken flatt eller spesielt varmt. Kostnadsnivået er heller ikke av de laveste. Så hvorfor ta oss bryet med å produsere mat her? Svaret har til nå handlet om et klima som gjør maten smakfull, en dyrevelferd som er i verdensklasse, en matsikkerhet som er god, en matberedskap som er viktig, og ikke minst en etisk plikt til å brødfø egen befolkning fremfor i en krise å benytte vår sterke kjøpekraft på verdensmarkedet.


Men det ikke gitt at verdiene vi har tuftet norsk matproduksjon på til nå, vil vare evig. Hvilken politikk som føres er viktig, og valg du som forbruker gjør gir ringvirkninger. Fakta er at  stadig færre av oss telemarkinger kommer fra en gård eller har noen tilknytning til en gård. Vi blir fjernere fra matproduksjon. Det er dårlig nytt for norsk landbruk. Jeg er redd for at jo færre som har en praktisk forståelse for hva som kreves for å produsere mat her i nord, jo mindre blir viljen på sikt for å satse på og jobbe for norsk landbruk. Dette gjelder både innen politikk, og i matbutikken, der du står og veier norsk mat opp mot importerte billig-varianter. Jeg er usikker på om det framover vil være mange som tenker som selgeren på Mogen, som ser arbeidet bak et nyslått jorde  og treska korn. Det er derfor veldig  bra med tiltak som kjøkkenhager i skolen og andelsgårder. Gjennom slike tiltak får mange kunnskap og respekt for hva som kreves for å produsere mat. Trivsel og bidrag til gode lokalsamfunn er også viktige  effekter.  Andelsgård er  et eksempel på en svært god besteforeldre/ barnebarn-aktiviteten.

Landbruket er i en kontinuerlig utvikling med effektivisering og modernisering. Sånn er det.   Kjempe mot framtida er det lite poeng i. Men skal vi bevare de verdiene norsk matproduksjon står for, så må vi også rigge norsk matproduksjon for å ta vare på også små og mellomstore gårder.
Ønsker vi et Telemark som skal ha noe mer enn bunadsbønder å vise fram så må vi støtte opp om landbrukets kjernevirksomhet- nemlig det å produsere mat. Et åpent og fint kulturlandskap og høsteklare kornåkrer til fryd for øyet, kommer som en flott bi effekt av et aktivt landbruk.  Om vi framover skal følge retningen dagens regjering setter for landbruket i bygdene, vil det etter hvert ikke hjelpe å bevilge midler til kantklipp for å vise kulturlandskap. Det vil ikke lenger være noe kulturlandskap å vise fram!