Den samme innsikten og visjonen delte norske industristrateger. Da Phillips begynte å lete etter olje, var Norge heldigvis ikke styrt etter virkelighetsfjern markedsliberalisme. Mens Carl I. Hagen foreslo å selge Statfjordfeltet til utenlandske interesser for 10 milliarder kroner (feltet har siden produsert olje for 1050 milliarder kroner), forstod nasjonale strateger som Jens Evensen betydningen av å holde ressursene på norske hender. Sikring av nasjonalt eierskap og nasjonal forvaltning av naturressursene var nødvendig for å utvikle norske arbeidsplasser til lands og vil vanns. Samtidig valgte man å utvikle en norsk leverandørindustri for å unngå å bli en bananrepublikk som importerte andres teknologi.
Utviklingen av Norge fra 60-tallet og frem til i dag er en av de største økonomiske suksesshistoriene i verden. Viljen og evnen til nasjonal styring har sørget for at norske familier i dag har en trygghet og velferd man finner i få, om noen andre land i verden. Nasjonalt eierskap til naturressursene og nasjonale nøkkelbedrifter settes nå på dagsorden i stadig flere land. Australia og USA har for eksempel nylig nektet å selge sentrale nasjonale selskaper til kinesiske investorer. I Storbritannia er regjeringen tilbakeholden med tillatelse til bygging av et atomkraftverk hvor kinesiske interesser ønsker å gå inn på eiersiden.
Dagens teknologiske utvikling gjør nasjonalt eierskap stadig viktigere. Automatisering og økt bruk av roboter gjør at stadig færre produserer stadig mer. Når produksjonen øker mens antall ansatte synker, blir eierskapet til produksjonen stadig viktigere da arbeidsplassene i seg selv ikke sikrer at verdiene som produserer blir igjen i lokalsamfunnet og landet. Siden kapitalbevegelser ikke kontrolleres, kan overskuddet fra bedriftene raskt sendes til skatteparadiser, uten at produsentlandet sitter igjen med verdiene som er skapt.
Disse tunge internasjonale trendene ser imidlertid ut til å ha gått regjeringen forbi. Mens regjeringen burde jobbet for å sikre sterkere norsk kontroll med våre naturressurser og viktigste bedrifter, snur den tvert i mot hver stein i arbeidet med å selge Norge. Regjeringen jobber fortsatt får å selge unna naturressurser som norsk jord, skog, fisk og fossefall. Disse ressursene er evigvarende hvis vi forvalter dem på en god måte, og er helt avgjørende for framtidas velferd i Norge. Forslagene til endring i konsesjonsloven i jordbruket fremmer eierskap av jord på få hender til folk utenfor jordbruket.
På samme måte ønsker regjeringen å selge norske nøkkelbedrifter som Telenor, Mesta, Statkraft og Kongsberggruppen. Disse bedriftene eier enten forsvarsteknologi eller infrastruktur som er avgjørende for å sikre et trygt Norge med like muligheter over hele landet. Høyre og Frps mange forslag om salg av Norge er uforståelige. Hvilke land vet man om i dag, som selger sine viktigste bedrifter uten å være i dyp økonomisk nød? Høyre og Frp styrer Norge som om vi skulle vært en fattig stat som Hellas. Vi er verdens rikeste, men deres politikk gjør oss fattigere.
Å sikre lokalt og nasjonalt eierskap til verdifulle og potensielt evigvarende naturressurser, vil være avgjørende for en bærekraftig næringsstrategi. Ved å sikre at de bedriftene som forvalter disse ressursene, har sitt hovedkontor i Norge, bidrar man også til at funksjoner som administrasjon, forskning og utvikling, finansielle tjenester lokaliseres til Norge. Der hovedkontor og spesielt avdelinger for forskning og utvikling lokaliseres, vil også betydelig kunnskapsutvikling og produktivitetsvekst finne sted. Å sikre norsk eierskap til norsk jord, skog, fisk og fossefall, kan bidra til at fremtidens industri og arbeidsplasser etableres i Norge.
Senterpartiet ønsker å styrke det norske eierskapet av naturressursene og våre bedrifter. Dette har falt Høyres Gunnar Gundersen tungt for brystet, som anklager oss i Senterpartiet for å drive «Sovjetpolitikk». Mener Gundersen at USA som hindrer utenlandsk oppkjøp også driver «Sovjetpolitikk»?
