Meny
Bli medlem

Hvordan unngå Trumpokrati i det norske demokrati?

Sist endret: 27.09.2020
Medisinen mot avmakt og avstand er ikke ytterligere maktkonsentrasjon. Medisinen er nærhet, skriver Ada Johanna Arnstad, leder i Senterungdommen.

 

 

Av  Ada Johanna Arnstad, leder i Senterungdommen


Globalisering og handel er goder. Samtidig har den rådende ideologien i den vestlige verden, markedsliberalisme, mange ulemper som folk har fått kjenne på kroppen. Folk opplever det gjennom lavere lønn, arbeidsledighet, dårligere demokratisk forankring og ikke minst – maktkonsentrasjon.


Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd gjennom tidene.” sa Winston Churchill. Etter Trumps valgseier er det flere som tar til seg den første halvdelen av sitatet. Debatten om eliten mot folket og folket mot eliten har vært et gjentagende diskusjonstema siden valget, både i utlandet og i Norge.


Jeg har full forståelse for de som frykter Trump som president. Det skremmer meg til beinmargen at en mann som har ytret så stor forakt overfor minoriteter og kvinner har blitt valgt til president i USA. Kan virkelig en mann som har ytret en stor forakt overfor det grunnleggende menneskeverd, på tvers av grenser og religioner, få den mektigste posisjonen i verden? Tydeligvis! Trump blir president i USA og leder av den frie verden.


Hva sier det om status i den frie, demokratiske verden? Noen historiske trender i den vestlige verden bekymrer meg. Flere peker på likhetene mellom tiden før andre verdenskrig i Europa og dagens misnøye i den amerikanske middelklassen men jeg ser en annen trend som skremmer meg: maktkonsentrasjon.


I århundrer har demokratisering vært overføring av makt fra adel, monarker og eneveldet til folket. Denne trenden har snudd. Nå konsentreres makten igjen. Globale selskaper, regionale organisasjoner og verdens rikeste får mer politisk makt gjennom markedsliberalisme og suverenitetsavgivelser, for eksempel gjennom EØS-avtalen eller en mulig TISA-avtale. Hvor tas denne politiske makten fra? Fra vårt demokrati og vår stemmerett som borgere i et samfunn. Våre forbrukerrettigheter og arbeidsrettigheter er blitt forhandlingskort i internasjonale handelsavtaler. Men gjøres dette uten at folk legger merke til det? 


”Folket vet ikke sitt eget beste”. Om man ikke har sagt det selv, så har man hørt det eller tenkt det etter presidentvalget i USA. Noen har sagt det samme etter Brexit og etter valg i flere europeiske land. Tiden er inne for å forstå signalene. Målet om maktfordeling er blitt til et mål om maktkonsentrasjon. Folket merker det i sin hverdag og vi ser reaksjonene gjennom politiske valg.


Demokrati må innebære at makten fordeles, ikke konsentreres. Skaden som kan gjøres hvis makten fordeles til få men feil hender er uopprettelig. Vi kan si at det amerikanske folket ikke vet sitt eget beste og stille spørsmålstegn ved demokratiet som styreform. Valgresultatet burde vi ta til oss i det vestlige demokrati. Maktkonsentrasjon er å fornekte andres virkelighet. Folket reagerer.


Medisinen mot avmakt og avstand er ikke ytterligere maktkonsentrasjon. Medisinen er nærhet. Eierskap til samfunnet og demokratiet - å fordele makten til folk. Vi som ser med uro på en vestlig verden ledet av Trump må ta signalet. Demokratisering må på nytt bety å fordele makt hos folket, ikke konsentrere makt fra folket.


Mer enn noen gang tidligere trenger vi de kreftene som vil arbeide for menneskerettigheter, frihet, velferd og velstand. Da kan vi ikke møte Trump som om han ikke er en del av vårt demokrati. Vi må innse at det fryktede Trumpokratiet er vårt vestlige demokrati.