Meny
Bli medlem

Lars Peder Brekk sin tale til landsmøtet

Sist endret: 27.09.2020
Lars Peder brekk oppfordrer landsmøtet til å gå inn for kjønnsnøytral verneplikt i sin tale til landsmøtet.

Kjære landsmøte.

Det er et privilegium, og jeg er takknemlig for å få være en del av dette partiet! Stolt over å kunne ta del i jobben med å skape gjennomslag for Senterpartiet sine saker og politikk.

Og la meg slå det fast med en gang:

Senterpartiet er et viktig parti. Norge ville sett helt annerledes ut uten oss.

Vi har makt på alle nivå. 93 ordførere, representanter i alle fylkesting,

11 stortingsrepresentanter, 4 statsråder.  I nåværende ” setting”: snart 8 år i regjering.

 

Men historien startet ikke i 2005.

Sir Isaac Newton, - en av historiens fremste vitenskapsmenn har sagt følgende:

«Hvis jeg har sett lenger enn andre, er det fordi jeg står på skuldrene til kjemper.»

Det er sagt mange ganger, men må gjentas også i denne sammenhengen.

Også vi står på skuldrene av kjemper. Ikke bare fremragende partiledere, som har beseiret EU-tilhengere, sikret hjemfallsordninga, fått til historiske kommuneoppgjør og transportplaner.

Vi har en velfungerende partiorganisasjon,- i hele landet.

Vi har mange tillitsvalgte.

Nærmest i hver bygd og i hver by er det senterpartister som evner å lede, finne løsninger, og ikke minst styre. Det er partiets styrke at vi har en organisasjon og tillitsvalgte som ønsker å delta, utvikle, sikre framtida. Ofte i et vanskelig landskap. Til beste for bygdas og kommunens innbyggere.

Og som Newton sier, - en stolt forhistorie gir oss perspektiv inn i fremtida.

Når jeg står her i dag, er det derfor en anledning til å trekke linjene fra fortida og inn i framtida.

 

Om stortingsgruppa.

Vi er 11 representanter i stortingsgruppa. I tillegg jobber det i dag 14 rådgivere og konsulenter  i gruppesekretariatet.

Vi er ikke så mange, men det er disse 25 representanter og rådgivere som er med på å sikre grunnlaget for den rød-grønne regjeringa.  

Det er vi som både utfordrer og ikke minst forsvarer regjeringsprosjektet.  Dette skal vi ikke kimse av. Mange ganger gråt og tenners gnissel, men mest seire og politiske gjennomslag.

Jeg vil benytte denne anledningen til å takke alle dere gode og fantastisk dyktige medarbeidere i stortingsgruppa og sekretariatet for den jobben som gjøres for Senterpartiet. For godt samarbeid og for enorm innsats.

Kjønnsnøytral verneplikt

I år feirer vi alle stemmerettsjubileum. Det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Dyktige, stolte kvinner som ville delta i samfunnslivet på like fot med menn, kjempet denne likestillingskampen, - og de vant. For 100 år siden!

Er alle skanser vunnet? Er vi nå ferdige med likestillingskampen?

Nei, antar jeg mange sier. Nei, sier også jeg!

Nå står kampen om verneplikten. 100 år etter stemmeretten. Og det er ungdommen, og Forsvaret selv som leder an.

Ungdommen vil ha like retter og like plikter. Forsvaret vil velge blant de beste jentene og guttene i ungdomskullet. At forsvaret ikke trenger hele ungdomskullet er da selvfølgelig ikke noe argument.

Kjønnsnøytral verneplikt handler ikke minst om like muligheter.

Vi må spørre oss. Hadde vi innført verneplikten i dag,- ville den da vært forbeholdt guttene? Nei, selvsagt ikke!

For Senterpartiet er verneplikten et fundamentalt element i samfunnskontrakten mellom stat og borger."Gjør din plikt-krev din rett" sier vi ofte.

Verneplikten er avgjørende for å forankre Forsvaret og forsvarstanken i befolkningen.

Nettopp som varm forsvarer av verneplikten, vil jeg bruke denne anledningen til å anbefale landsmøtet å gå inn for kjønnsnøytral verneplikt.

Jeg mener det simpelthen ikke mulig å argumentere for verneplikt, uten at den skal gjelde alle.

Forsvaret er i dag mye mer, enn å gå langt og bære tungt!

Etter en omfattende omorganisering har vi i dag et innsatsforsvar. Langt færre  enn tidligere kalles inn til førstegangstjeneste. Men behovet for å velge blant de beste, er minst like stort som før. Å håndtere avansert materiell og utstyr, og analysere komplekse oppgaver kan både jenter og gutter gjøre like godt. Derfor vil Forsvaret også ha verneplikt for alle.

Det er konkurranse om de beste hodene i det norske arbeidsmarkedet. Forsvaret rekrutterer i all hovedsak blant dem som har avtjent førstegangstjenesten.

 I 2011 var 91% av alle som fullførte førstegangstjenesten menn, og kun 9% kvinner. Forsvaret må kunne trekke til seg den kompetansen som trengs, og slik sett være bedre rustet for morgendagens utfordringer og oppgaver.

Da er den beste løsningen verneplikt. For alle.

Likelønn er for mange motstandere, hovedargumentet mot at jenter skal ha verneplikt.  Jeg er derimot overbevist om at verneplikt vil bidra til å gi kvinner en bedre mulighet til å oppnå likelønn. Dette ved å bli gitt de samme mulighetene som menn, og dermed et bidrag til et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked.

Dessuten; - i dag kalles 7 000 av 30 000 vernepliktige gutter inn for å avtjene førstegangstjeneste.

For å nå målet om likelønn må vi rette innsatsen mot helt andre områder, enn å holde jentene unna førstegangstjenesten!

Det er et paradoks at vi idag ikke anerkjenner forsvaret av landet som et felles ansvar for hele befolkningen, til tross for at det er 100 år siden rettighetene for øvrig i samfunnet ble like for begge kjønn.

Landbruk

Jeg kjenner på at det er forventning i lufta bare ordet jordbruksoppgjør nevnes. Og med god grunn. Et solid jordbruksoppgjør er et uomtvistelig premiss for at Senterpartiet sitter i regjering neste år, og at statsministeren fortsatt heter Jens Stoltenberg. Vi tåler ikke en ny bruddsituasjon med næringas organisasjoner.

Det er og skal være store forventninger til Senterpartiets leveringsevne  i mat- og landbrukspolitikken. Det er bra. Vi vet hvor viktig landbruket er, og derfor er det mange som har stor tillit til oss på landbrukets vegne. Men forventninger må også ha rot i virkelighetens verden.

I tillegg til å kjempe frem hver bidige krone i jordbruksoppgjøret, er det vår oppgave å kjenne næringa på pulsen. Vi må formidle hva som er det politiske handlingsrommet. Ikke minst hva vi gjør for å utnytte og utvide handlingsrommet.

Matproduksjon og landbruk er et komplekst område hvor vi skal tørre å utfordre på de vedtatte sannhetene.

Ja, lønnsomheten er for dårlig, for mange bønder tjener ikke nok penger.

Men mange andre faktorer spiller også inn på utviklinga i landbruket.

Konkurransen om arbeidskraften er hardere enn i noe annet europeisk land. Kostnadsutviklingen, spesielt lønnskostnader rammer matproduksjonen like hardt som annen landbasert industri.

Matnæringene er skjermet gjennom tollsatser, men ikke beskyttet.

Norge ligger langt nede på lista over land med mange gründere .

Ferie og fritid verdsettes veldig høyt i vårt samfunn.

I seg selv helt ulike faktorer som vanskeliggjør rekrutteringen.

og

Teknologi nærmest revolusjonerer landbruket - effektiviteten øker enda mer.

Vi driver kraftig motstrømspolitikk for at utviklinga skal gå i takt med topografien, og at kartet og terrenget skal passe overens.

Men også vi må innrømme at det er behov for å utvide horisonten noen ganger.

Nationens Kato Nykvist skrev følgende i en kommentarartikkel forleden, - den  3. april:

” I virkelighetens verden handler landbrukspolitikk om mye mer enn bønder. Det handler om hvordan maten vår blir til, hva den inneholder og ikke minst hvordan produksjonen påvirker jordas framtidige evne til å produsere ny mat. Det finnes knapt viktigere spørsmål å diskutere enn hvilke produksjons-betingelser vi gir matproduksjonen – både lokalt, nasjonalt og globalt”.

Han sier også: ” Landbrukspolitikk handler ikke bare om prisnedskrivings-tilskudd på korn, tilskuddssoner og markedsordningen om melk. Det handler også om hva du og jeg skal livnære oss av”.

Jeg er så inderlig enig. Jeg har som mange av dere har hørt i mange år, snakket om at vi må tegne en høyere himmel over norsk matproduksjon. Og at vi ikke må ekskludere folk flest fra diskusjonene, gjennom stammespråk og kompliserte politiske resonnementer.

Meld. St. nr 9, (2011 – 2012) hadde overskriften ”Velkommen til bords”. vektlegger både det globale aspektet og bredden i norsk matproduksjon, ikke minst hva som ligger i framtidig matpolitikk. Her er det mye å lære for den som ønsker å gå inn i både overordnede forhold og om ønskelig i kompliserte detaljer.

Derfor må vi bli enda bedre på å synliggjøre landbrukets betydning f.eks. for forbrukere (matmakt / matkjedeutvalget) og for sysselsetting og verdiskaping generelt.

Maten og matproduksjonen er ikke en marginal næring. Forsvinner bonden vil flere titusenvis av arbeidsplasser i andre næringer gå med i dragsuget.

Maten og matproduksjonen er en bærebjelke i det norske samfunnet. Det er det vår jobb å illustrere.

Kanskje er det vår tøffeste kamp vi nå skal gå inn i; å ruste landbruket for framtida i neste stortingsperiode.

Det er nettopp gjennom å vinne frem med virkelighetsbeskrivelsen av maten, landbrukets betydning, og landbrukets behov, som gir oss grunnlag for større gjennomslag i landbrukspolitikken. Gjennomslag for å sikre større inntekter, og  gjennomslag på andre områder som matkjede/matmaktmakt,  mer aktiv rovdyrpolitikk  med mer.

EØS

Ingen er i tvil om Senterpartiet sitt EU-standpunkt. Jeg mener at EØS-saken er en vinnersak for oss. Prosenttoll og veto mot postdirektivet har vist at vi kan tale Brüssel midt i mot. Også når vi er i regjering.

Det er denne regjeringa som har ”oppfunnet” handlingsrommet i EØS-avtalen. Vi driver en aktiv europapolitikk. Langt mer aktiv enn Høyre gjorde, da de satt i regjering. Deres tilnærming var da som nå mer å løpe EUs ærend i Norge, fremfor Norges ærend i Brüssel.

Og vi holder Ap i et fast grep. Uten SV og Senterpartiet kunne det kanskje blitt fristende å slå seg sammen med Høyre i et forsøk på å løfte medlemskapsdebatten. Soria Moria-erklæringen bygger på et klokt kompromiss. Vi rokker ikke ved den. Vi står ved inngåtte avtaler.

”Vegen til verden går gjennom Namdalen”, skrev den store namdalsforfatteren Olav Duun. På landsmøtet i 2009 sa nestleder Ola BM, at”  vi må være norske for å være internasjonale. Vi må være trygge for å møte det utfordrende.”

Jeg mener at vi nå lever godt med å styre på grunnlag av EØS-avtalen, nettopp fordi Senterpartiet er helt trygge på sine standpunkt i europapolitikken.

Den kulturelle grunnmuren.

I den spede starten for det rød-grønne samarbeidet samlet de tre regjeringspartiene seg om Kulturløftet. 1 % av statsbudsjettet skal gå til kultur, et formidabelt løft på mange områder innenfor kulturpolitikken.

Anne Enger ble bedt om å lede evalueringen av kulturløftet, og hennes anbefaling er klar: I neste fase er det den kulturelle grunnmuren som må styrkes - vi trenger et lokalt kulturløft.

Det er en viktig del av vår politiske arv å legge til rette for at samfunnet skal kunne vokse og utvikle seg. Kultur er en viktig del av dette, for demokratiutviklinga og fellesskapet.

Anne Enger kaller det lokale kulturlivet for ”den kulturelle grunnmuren”. Folkebibliotekene er møteplasser i nærmiljøet. Arenaer for inkludering. Bidrar til sosial utjamning. Her i Sogn og Fjordane og ellers på Vestlandet seiler bokbåten Epos til grender og bygder langs fjordene og på øyene, der det ellers ikke er bibliotektjenester.

Ikke all kunnskap kan komme gjennom skolen. Nysgjerrigheten kan ofte ha best kår i møte med boka. Bibliotekene binder oss sammen og bygger fortsatt nasjonen Norge.

Og så vil jeg si litt om kirka som en del av den kulturelle grunnmuren. I våre lokalsamfunn samler vi oss om kirka for de store anledningene i livet. Kirka formidler kulturarven vår, den er også arena for konserter og andre tilbud. Vi finner en eller flere kirker i alle landets kommuner, og dermed står kirken i en særegen posisjon som bidrar til å bygge kulturnasjonen nedenfra.

I neste stortingsperiode skal vi realisere et nytt kulturløft. Denne gangen er det den kulturelle grunnmuren som må gis prioritet. Det er på tide å styrke de små museene, bibliotekene, kulturskolene, fritidsklubben, de frivillige organisasjonene.

Kanskje blir det litt mindre storslåtte åpninger og litt lavere kjendisfaktor av det, men for både lokalsamfunnet og landet er det viktig å satse på det lokale kulturtilbudet.

  • LoVeSe

Konservativ og skrittvis har vært rådende holdninger i norsk petroleumspolitikk. Det har det vært gode grunner til. Først og fremst har det gitt fellesskapet eierskapet til disse fantastiske ressursene. Steinharde krav til oljeselskapene har gjort oss ledende på miljø og sikkerhet. Ingen pumper opp større andel av oljen i brønnene enn Statoil.

Den viktigste  grunnen til at det er slik er modige politiske vedtak.

På vårt landsmøte står det en viktig debatt om eventuell framtidig oljeaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Jeg tar til orde for en kunnskapsbasert, forsiktig og balansert tilnærming også her. Forholdet mellom fisk og olje, og muligheten til å sikre at begge disse næringene bidrar positivt til arbeidsplasser og sysselsetting langs kysten skal og må ligge til grunn.

Senterpartiet må også her påta seg rollen med å finne de gode og balanserte løsningene for både fiskerinæringa og oljenæringa, og mellom næring og miljø. Det er nettopp dette som er en av Senterpartiets store styrker.

Jeg vil legge til at slike saker også krever at vi har stor respekt for hverandres standpunkt.

Jeg har brukt lang tid på å bestemme meg for mitt ståsted i denne saken. Det er ikke å legge skjul på at det er krevende avveininger. Som kjent har jeg kommet frem til at jeg støtter forslaget fra programkomiteens flertall om «ikke åpne nye områder for petroleumsutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja». I dette forslaget ligger at det ikke skal være petroleumsaktivitet i de kystnære og mest sårbare områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, av hensyn til fiskeriene og fiskerinæringen. Det vil si at det ikke skal være aktivitet på Troms II, Nordland VII og de kystnære områdene av Nordland VI.

Forslaget legger til rette for en forsiktig tilnærming til aktivitet i de områdene av Nordland VI, som ble åpnet i 1994. Et område lenger til havs, og som ikke ligger på den smale sokkelen vest for Vesterålen og Senja.

Hvorfor, vil vel mange si til en tidligere fiskeriminister!

I 1960 hadde Nordland kommune 230 000 innbyggere, og 16 000 fiskere.

I 1960 hadde Rogaland hadde like mange innbyggere. 230.000.

Hva har skjedd i ettertid. Jo oljenæringa har etablert seg først og fremst på Vestlandet og ikke minst i Rogaland.

I fjor, - i 2012 hadde Nordland fortsatt 230 000 innbyggere.

Mens antall fiskere hadde gått kraftig ned til om lag 2 000.

Og i Rogaland ?. På disse vel 50 år har innbyggertallet i Rogaland økt til  430 000 innbyggere !

Norge er et land rikt på muligheter nesten uansett hvor man befinner seg.

Vår oppgave er å tilrettelegge for at landets ressurser blir forvaltet på en langsiktig og klok måte. Tallene jeg nettopp har referert forteller meg at vi må drive politikk for framtida.

Kartet dere ser bak meg, viser kjernen i diskusjonen.

Nærmest  uten kritikk, debatt og folkeaksjoner, har vi åpnet oljefelt rett sør for l de omdiskuterte områdene i Nordland VI.

Det må være lov å sette spørsmålstegn ved logikken i at dette er den eneste og optimale grensen for å skjerme Lofoten for eventuelle utslipp fra petroleumssektoren.

Langt mer omdiskutert var spørsmålet om oljeboring nord for 62. breddegrad.  

I dag har vi aktivitet langs hele kysten, i alle fylker. Ny teknologi har gjort det mulig å utnytte olje- og gassressursene i områder som vi for ganske kort tid siden anså som utilgjengelige.  Statoil vil ilandføre oljen fra Skrugard på Nordkapp; mange arbeidsplasser, store ringvirkninger.

Etter mitt syn legger programkomiteens flertall fram et godt og styringsdyktig kompromiss. Og det er jammen et kompromiss, når vi vet alternativene.

Forslaget er i god Senterpartiånd, og det vil garantert stå seg på sikt.

Fiskerinæringa tillegges avgjørende vekt, samtidig som en på forsiktig vis legger til rette for muligheter for oljenæringa.

Slik kan det bli muligheter for vekst i begge næringer, såfremt vi våger å fortsette med modige vedtak om lokal verdiskaping i den regionen aktiviteten er lokalisert, og stiller strenge krav til sesongbasert aktivitet i løpet av året, samt  sikkerhet og beredskap.

Avslutning

I alle disse sakene jeg har vært inne på står en sterk oppfordring igjen til landsmøtet; hold fast i verdiene, i tradisjonen og kjernen i senterpartibevegelsen.

Men for å bevare disse må vi fortsatt våge de modige og de nye grepene,

-fortsatt tro på å forandre for å bevare.

Vekst og utvikling er ikke det samme som rasjonalisering og sentralisering.

Men vi må la senterpartipolitikken vokse videre, utvikle seg ”i takt med tida og tilhøva” som det så klokt er formulert  i fjellova.

Takk for oppmerksomheten.