Meny
Bli medlem

Lex Listhaug

Sist endret: 27.09.2020 #Buskerud
PR-byråene ikke bare fraviker, men de søker aktivt å omgå det krav som gjelder for en demokratisk debatt, nemlig det å gjøre klart hvem og hvilke interesser de arbeider for. Nå må det skapes flertall for en ny politikk som trygger vår demokratiske styringsordning, skriver Per Olaf Lundteigen.

 

Av Per Olaf Lundteigen (Sp), stortingsrepresentant for Buskerud

Det gjorde et sterkt inntrykk da statsråd Bjarne Håkon Hanssen dagen etter at han gikk av som statsråd 20. okt. 2009 gjorde kjent at han gikk til First House. Hanssen var den første som gikk fra å være medlem av regjeringen til en sentral stilling i PR-bransjen, en bransje som nettopp arbeider for også å påvirke den offentlige politikken. Til First House gikk samtidig statssekretær og stabssjef ved Statsministerens kontor, Jan Erik Larsen. Senere har mange politikere, særlig statssekretærer, gått til virksomheter i PR-bransjen. De fleste er Arbeiderparti-folk, men også Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er representert. Dette forfallet i vår politiske kultur og vårt politiske liv er representert i alle politiske partier som har hatt regjeringsmakt i løpet av de siste ti år.

Avisene har rettet oppmerksomhet mot denne utviklingen, og tendensen i den offentlige debatten har vært klar. De politiske partiene har vært på etterskudd. Det viktigste mottiltak har vært daværende Moderniseringsdepartementets fastsettelse av Retningslinjer for informasjonsplikt, karantene og saksforbud for politikere ved overgang til ny stilling mv. utenfor statsforvaltningen (NOU 2012:12, s. 52).

Listhaug-saken er en ny omdreining i denne utviklingen. Den gjelder en seniorrådgiver i First House, Sylvi Listhaug, som av statsminister Solberg ble valgt til statsråd og dermed det høyeste nivå i utøvelsen av statens makt.

Statsminister Solberg har støttet at listen over hvem nåværende statsråd Sylvi Listhaug hadde som kunder da hun arbeidet som PR-rådgiver i PR-byrået First House ikke kan offentliggjøres av hensyn til taushetsplikten som First House praktiserer. En offentliggjøring av denne listen anses å være skadelig for PR-byråets omdømme og markedsposisjon. Vi som har arbeidet for å få statsråd Listhaug til å offentliggjøre sin kundeliste har dermed lykkes med å få demonstrert hvordan private interesser trumfer demokratiets betingelser.

Spørsmålet om Listhaugs kundelister gjelder først og fremst maktforholdet mellom offentlige og private interesser i styringen av samfunnet. Det gjelder de normer og verdier som skal bestemme hvordan vi styres.

Når Sylvi Listhaug driver PR-rådgivning for private kunder med sikte på å kunne påvirke andre private aktører, er det en virksomhet som vi andre ikke behøver å bry oss med så lenge virksomheten er innenfor loven. Noe helt annet er det når Sylvi Listhaug driver sin rådgivningsvirksomhet for påvirkning overfor den offentlige sektor i den hensikt å påvirke bestemmelsen av den offentlige politikken. Da deltar hun i virksomhet for å påvirke vårt fellesskap, for å sikre at beslutninger som fastsetter politikken på et område er mest mulig i samsvar med det hennes betalende klienter ønsker. Slike beslutninger har vi imidlertid alle interesser i, fordi slike beslutninger har autoritet over oss alle. Tydeligst ser vi at dette gjelder vedtak av lover som vi alle må innrette oss etter, men det gjelder like mye beslutninger som vedtak om skatte- og avgiftssatser, vedtak om velferdsregler og vedtak om lokalisering av sykehus.

I et demokrati er det et særtrekk at alle borgere i prinsippet skal telle likt, og at vi alle skal kunne påvirke den offentlige politikken. Ved valgene har vi alle én stemme. Den kan vi avgi uten andres innsyn. Når vi derimot prøver direkte å påvirke bestemmelsen av den offentlige politikken, må vi offentlig argumentere for våre standpunkter og for at disse fremmer fellesskapets interesser. Snevre egeninteresser så vel som hemmelighold av de interesser som søkes fremmet, gir svekket tillit. Det er gjennom offentlig debatt interesser og standpunkt gjøres anstendige og akseptable. Uten åpenhet og debatt er demokrati umulig. Uten åpenhet og debatt undergraves den nødvendige tillit, samarbeid og tåleevne mellom fellesskapet og ulike særinteresser.

Når interesseorganisasjoner eller representanter for bedrifter møter statsråder, statssekretærer eller stortingsrepresentanter for å fremme sine interesser, er dette åpent på den måten at politikerne vet hvilke interesser disse personene representerer. Det er en grunnregel i et moderne demokrati.

PR-byråene ikke bare fraviker, men de søker aktivt å omgå det krav som gjelder for en demokratisk debatt, nemlig det å gjøre klart hvem og hvilke interesser de arbeider for.

Rådgivningsbyråene formidler ikke bare kunnskap om personer, politiske prosesser og beslutningstakere til sine kunder. De driver «strategisk kommunikasjonsrådgivning». Eller som det heter på hjemmesiden til Geelmuyden.Kiese: «Vi er ikke opptatt av kommunikasjon i seg [selv], men av den endring kommunikasjon skaper. Vi kaller det å flytte makt.»

Rådgiverne i disse selskapene, ifølge Geelmyden.Kieses eget utsagn, flytter altså makt, men med statsminister Solbergs støtte er det nå klarlagt at det kan være hemmelig i favør av hvem sine interesser. Det eneste vi vet er at disse rådgiverne og deres selskaper stiller sin kunnskap og evne til å flytte makt til disposisjon for dem som kan betale for det. Det sentrale spørsmål er ikke da om vi ønsker at personer som slik er til disposisjon for dem som kan betale for det bør rekrutteres til det offentliges mektigste posisjoner. Spørsmålet er nå om vi ønsker at Listhaugs direkte overgang til statsrådsposten skal være legitim og lovlig; dvs. om dette skal bli en del av vår styringsordning. Jeg mener svaret må bli et utvetydig NEI ? fordi det er i strid med betingelsene for vårt demokrati.

Listhaugs vei fra First House til statsråd er i dag ikke et juridisk spørsmål. Med hennes overgang er det oppstått en ny situasjon. Private aktører er i ferd med å bestemme spillereglene og maktforholdet mellom det offentlige og det private ? mellom fellesinteresser og særinteresser. Dette reiser nye politiske spørsmål. Nå må det skapes flertall for en ny politikk som trygger vår demokratiske styringsordning. Deretter må vi la dette komme til uttrykk gjennom ny lov.