Meny
Bli medlem

Lokalpolitikk og kvinnekamp

Sist endret: 27.09.2020 #Oppland
For meg er det å løfte det politiske ordskiftet ut av det lukkede rom, åpne diskusjonene i kommunestyresalen, i avisa, på butikken, et viktig arbeid for styrke lokaldemokratiet

Det kan være vanskelig å være kvinne i politikken. Kommunestyrene har vært og er mannsdominerte. Selv med en betydelig bedring av kvinneandelen er debatten, beslutningsprosessene og makten mannsdominert. Det er faktum.

Hvordan man som kvinnelig kommunepolitiker forholder seg til dette, og hvordan vi møter utfordringene og jobber for å bedre likestillingen er ulik. Sanna Sarromaa har vært tydelig i sitt angrep mot det politiske patriarkatet. Dessverre synes jeg hun bommer i argumentasjonen og i stedet bidrar til å forsterke en kjønnsdelt politisk hverdag.

I en kronikk i VG 16.6 skriver hun om siste tids rabalder ”Ironisk nok skjedde alt dette bare noen dager etter at jeg selv hadde vært på NRK og uttalt meg om hvorfor kvinner dessverre ikke engasjerer seg i politikken.”  Hennes påstand er at kvinner er kjønnssosialisert til å behage andre. Selv trodde hun at ”jeg allerede hadde blitt en mann,” og immun mot kritikk.  Sarromaa går lengre enn å påpeke en manglende likestilling, hun beskriver mannlige og kvinnelige politikere ut fra stereotype roller. Og hennes mål, eller overlevelsesstrategi, har vært å forsøke å bli som mannen.

Dette har lite med den politikkhverdagen jeg opplever i Vågå. Nei, det er ikke likestilling her heller. Men mannsdominansen er ikke resultat av at menn søker makt og kvinner vil behage, og jeg vil på ingen måte gå inn i en sementert mannsrolle for å kunne fortsette som politiker. Og de mennene som blir såret og synes kritikk er vanskelig, de er da heller ikke kvinnelige. Vi er som politikere ulike og må finne vår plass og rolletolkning, uavhengig av påtvungne kjønnsstereotyper.

Utfordringen slik jeg ser det er et innarbeidet ”gubbevelde” i de lokale politiske diskusjonene. De utgjør en uklar maktkonstellasjon som snakker sammen, blir enige og som har effektive herske- og ekskluderingsteknikker om du ikke tilpasser deg deres maktutøvelse. Ikke som kvinne, men som kommunepolitiker har jeg to valg: dilte med i håp om å få innpass, eller ta opp kampen. Jeg har valgt det siste.

For meg er det å løfte det politiske ordskiftet ut av det lukkede rom, åpne diskusjonene i kommunestyresalen, i avisa, på butikken, et viktig arbeid for styrke lokaldemokratiet og politisk engasjement og deltaking. Og det er viktig for å oppnå likestilling. Gubbeveldet jobber nemlig ikke først og fremst i kommunestyresalen. De jobber på bakrommet og på arenaer der kvinneandelen er lav eller fraværende.

Å avvikle ”gubbeveldet” er ikke en ren kjønnskamp, men en viktig strukturendring som er avgjørende også for å oppnå likestilling i lokalpolitikken. Jeg har funnet min rolletolkning som politiker og jeg vil ikke bruke den rollen til å forsterke beskrivelsen av kjønnsstereotyper, men til å jobbe uavhengig av dem. Målet er utvikling og vekst for Vågå kommune, middelet er en bred og åpen debatt om hvordan vi skal få det til. Slik kan vi oppnå et rikt og  mangfoldig politisk landskap.

Mette Vårdal, lokalpolitiker i Vågå Senterparti