Meny
Bli medlem

Når mistet vi troen på oss selv?

Sist endret: 16.03.2017
For et drøyt halvår siden var jeg med på å stemme inn lokalpolitikere jeg mente hadde troen på kommunen vår, som jeg trodde ville bruke energien sin på å finne gode løsninger for oss som bor her. Få måneder senere har mange på forunderlig vis mistet troen på sin egen kommune. De har mistet troen på at de som bor nærmest best vet hvor skoen trykker. De har en naiv tro på at størrelse er det viktigste av alt, at utkantene vil bli tilstrekkelig lyttet til og at et sentralisert by- eller kommunestyre i en storkommune vil finne bedre løsninger for oss enn de klarer selv lokalt.

Mange kommuner, ikke minst de litt mindre, er blitt svært god tjenesteleverandør. Brukerne uttrykker god tilfredshet. I min egen hjemkommune er det et godt samarbeid mellom ansatte, politikere og administrasjon med de gode synergieffekter det gir. Sentrums- og næringsutviklingen er positiv, og det bygges i alle deler av kommunen. Gjennom flere år har kommunene rundt omkring etablert gode nettverk som bygger kompetanse og fagmiljøer på tvers av kommunegrenser. Den store fordelen med dette er at kommunen har beholdt sin handlefrihet, sin selvråderett, slik at de kan tre tilbake dersom lokale forhold tilsier det. Denne dynamikken er ikke et hinder, men et sunnhetstegn når en skal utvikle seg som kommune. Og det er like viktig i en stor kommune som i en mindre kommune. Å avvikle samarbeid, som det flere steder rasles om, vil alle tape på. Så lenge vi har flere enn én kommune i landet, vil det være samarbeid på tvers av kommunegrensene.

Sammenslåinger har vist seg å bli svært kostbare prosjekter (og økonomiaspektet er da også blitt borte underveis i prosessen, iallefall i betydningen av at en skal spare noe på det). Det blir ganske riktig større fagmiljøer, men det blir også tettere skott mellom etatene slik at helheten i tjenestene blir svakere. Dette understrekes også av de mange undersøkelsene knyttet til brukernes tilfredshet med tjenestene, som er klart best i mindre kommuner. Og all erfaring tilsier at det blir mindre engasjement og at en får mindre innflytelse på sin egen hverdag, jo større kommunen er. Å utvikle former for bydelsutvalg, som noen intensjonsavtaler legger opp til, bøter ikke på dette. Er selvråderetten borte, og skal pengene først innom det nye kommunesenteret, er det dessverre ikke slik at vi får mer tilbake enn det vi har i dag.

Generelt skaper enhver sentralisering av makt, sentralisering av sentra. Det er bare å se på andre land, eller på vår egen nære fortid. Utkantene blir gradvis avfolket og de gamle kommunesentrene nedbygd. Dagens utkanter blir enda mer utkant, og det blir en økt fare for at viktige naturressurser blir liggende ubrukte. Fra mitt politiske ståsted er jeg også opptatt av størst mulig matproduksjon på egne ressurser, og at vi øker produksjonen av sunn og nærdyrket mat. Både for å ta vårt ansvar i en global sammenheng der mange mennesker sulter, og med tanke på miljøet vårt. Skal vi ivareta dette, trenger vi å opprettholde en struktur som ivaretar de gode nærmiljøene og sikrer bosetting også der disse ressursene er.

Å si at det er bakstreversk å kjempe for lokal selvråderett, for å opprettholde en struktur som ivaretar effektiv og god ressursutnyttelse, for dagens kommunesentre med skoler og sykehjem, er en underlig retorikk. Det er snarere å være fremoverlente og ambisiøs. Å flytte på noen kommunegrenser er bare en illusjon om fremskritt, ikke virkeligheten. Klarer vi å holde fast på strukturene, kan vi heller bruke energien på å finne enda bedre løsninger. Det har også kommet noe godt ut av at den politiske ledelsen rundt om i kommunene har brukt så mye tid på samarbeid i denne prosessen, noe som vil bidra til enda bedre samarbeid på tvers av kommunegrensene i fremtiden.

Så noen ord om intensjonsavtalene. Som navnet tilsier, en intensjon om noe en ønsker å få til. Disse avtalene er forbausende like overalt. De forteller om liv i alle gamle kommunehus, om grendeskoler i hver en krok, om lys i alle vinduer. Hva salderingspostene blir når overgangsmidlene er borte, når den topptunge administrasjonen krever sitt og nye vedtak fattes, trenger vi ikke å lure særlig på. Da er det utkantene som blir salderingsposten! Samfunn som ikke får ta aktiv del i samfunnsutviklingen, blir nedbygd! Og igjen lurer jeg på - er det Sanner som har tatt selvtilliten fra våre politikere, som har tatt fra dem troen på at egen kommune er god nok?

For noen dager siden hørte jeg på Per Gunnar Stensvaag, piloten som har en enorm kunnskap om kommunestrukturene i både inn- og utland, hvor det har vært strukturendringer og hva som har skjedd med dem etter det. Det var en lærerrik reise å være med på. Stensvaag er, i likhet med nøytrale samfunnsforskere innen demokrati, effektivitet og offentlig tjenesteproduksjon, svært kritisk til denne tids store sentraliseringsreformer. Som pilot er de innprentet med at dersom de er det minste i tvil, så er de ikke i tvil! Denne strukturreformen som nå rir landet, er ikke reversibel. Min sterke oppfordring er derfor - bruk stemmeretten når folkeavstemningene nå rulles ut i kommunene. Og husk - er du i tvil, er du ikke i tvil!

 

Gunvor Birkeland

Gruppeleder

Vest-Agder Senterparti