Meny
Bli medlem

Nasjonalisme på norsk

Sist endret: 27.09.2020
Norsk nasjonalisme har i stort vært et positivt og inkluderende prosjekt som har drevet frem demokrati, frihet og utvikling, skriver Ola Borten Moe i dette innlegget.

 

 

Av Ola Borten Moe, nestleder i Senterpartiet

 

Norsk nasjonalisme har i stort vært et positivt og inkluderende prosjekt som har drevet frem demokrati, frihet og utvikling.

Med utgangspunkt i landbruket og distriktenes interesser ble Bondepartiet stiftet i 1920. Folkestyre, eiendomsrett, troen på enkeltindividet og et fungerende marked sto sterkt allerede fra starten av. Det er dermed et sterkt liberalt avtrykk i Senterpartiets DNA. Venstres historie før 1920 er også Senterpartiets historie, det er derfor et sterkt felles eierskap til demokratiseringen, nasjonsbyggingen og folkereisningen som preger perioden fra 1840 og fremover mellom de to partiene.

Det startet med Nergaard og Formannskapslovene og endte med Gunnar Knutsens manglende forståelse for landbruket og distriktenes interesser. Søren Jaabæk, Johan Castberg og Johan Sverdrup er kjemper enda 100-150 år etter sin dør. Jaabæk burde for øvrig fått et oljefelt oppkalt etter seg, og på det viset fremdeles bidratt til sikring av statsfinansene.

I tidlige år sto den interne konflikten rundt hvor sterk den statlige inngripen og reguleringene i markedene skulle være. Den særnorske krisen på 20-tallet og harde år inn på 30-tallet sikret ikke bare mer reguleringsvillige krefter i Bondepartiet hegemoniet, gjennom kritikk av eksisterende politikk på tidlig 30-tall og kriseforliket mellom Bondepartiet og Ap i

1935 kom markedsreguleringene og starten for dagens system på plass. Bondepartiet demonstrerte blokkuavhengighet, styringsdyktighet og pragmatisme fra starten av.  Markedet ligger til grunn for vårt samfunnssyn, men det må reguleres for å være rettferdig og velfungerende.

Den nasjonale dimensjonen har alltid stått sterkt hos oss. Gode fellesskap og gode liv bygges sikres innenfor det fellesskapet nasjonalstaten utgjør. Nasjonalstaten, Norge, er og har alltid vært et frigjøringsprosjekt både individuelt og kulturelt. De som ikke har forstått og akseptert det har sjelden fått stor oppslutning i Norge. Ap fikk det først når de kastet kommunismen og internasjonalt definert diktatur over bord, aksepterte demokratiet og omfavnet det nasjonale fellesskapet.

Dette vekker en del misforstått uvilje hos elitene i Høyre og AP som har langt mer til felles med en universell embetstradisjon og ekspertvelde som har fått sitt ypperste uttrykk i Brussel. Norsk nasjonalisme har i stort vært et positivt og inkluderende prosjekt som har drevet frem demokrati, frihet og utvikling. Kraften i denne har sikret at de samme kreftene aldri fikk meldt Norge inn i EU.

På 50-tallet skiftet vi navn til Senterpartiet og var blant annet opptatt av universelle trygdeordninger der Ap ville knytte rettigheter til statusen som arbeidstaker. En parallell til diskusjonen vi i våre dager har rundt AFP-ordningen.

Det var dermed Borten-regjeringen som innførte Folketrygden i 1967. At den liberale arven fremdeles sto sterkt, kommer tyngst til uttrykk gjennom Bortens innføring av offentlighetsloven.

Sosial og geografisk utjamning har alltid vært sentralt i vårt parti. Relativt små sosiale forskjeller har blitt betraktet som et gode og en forutsetning for et godt samfunn. Vektleggingen av en aktiv næringspolitikk og individets muligheter til å skape noe for seg selv og andre står likevel sterkt.

Den geografiske dimensjonen er også viktig. Det handler ikke bare om at alle skal ha de samme mulighetene og de samme tjenestetilbud over hele landet, men også en tro på at det er gjennom å utnytte utviklingspotensialet i hele landet og hele folket at vi realiserer vårt fulle potensiale. Dette er og har vært førende for skattepolitikk, næringspolitikk og selvsagt i bredt hva gjelder helse, skole og justis. I dag er det kanskje mer relevant enn noensinne; mer til de rike og nedbygging av tjenestetilbud i distriktene er etter vårt skjønn ikke fremskritt.

Forvaltertradisjonen er stedet vi kommer fra. Overlever det du har i bedre stand til neste generasjon. I det ligger det også et syn på vår plass i naturen som en aktiv forvalter og deltaker. Vi skal bruke den aktivt for å skape verdier og muligheter. Men ikke forbruke den. Det er vanskelig å forklare dette fullt ut uten at det kombineres med Senterpartiets syn på individ, samfunn og utvikling.

Eierskap til samfunnsutviklingen og egne liv skapes best i oversiktlige enheter med reell mulighet til medvirkning. Det gjelder også naturen vår. At vanlige folks mulighet til utkomme i norsk utmark ødelegges av storsamfunnets krav til mer rovdyr blir dermed et verdispørsmål i vårt parti. At bygdefolk og lokale interesser skal ha medbestemmelse og avkastning på lokal verdiskaping likeså. At vi må bruke naturen aktivt og sikre verdiene gjennom et folkelig forankret og verdibasert eierskap blir derfor vårt alternativ til statlig vern og skrivebordsforvaltning. Og vi vil foretrekke spredt eierskap fordelt på mange.

Lite endringsvilje er noe man ofte beskylder Senterpartiet for. Vi trenger mer sunt bondevett, er mitt svar. Gjennom de siste 20 årene har de fleste reformene handlet om mer makt på færre hender, sentralisering av tjenestetilbud og byråkratisering av det norske samfunnet. At Senterpartiet er der og kritiserer at ting og strukturer som faktisk fungerer blir lagt ned til fordel for noe som er dyrere og ligger lenger unna i både bokstavelig og overført betydning, skulle bare mangle.

Hvorfor dele NSB opp i mange deler? Hvorfor etablere et statlig veiselskap i tillegg til Vegvesenet som kan overkjøre politiske vedtak? Hvorfor øke størrelsen på statsbyråkratiet slik at det i dag jobber like mange i det norske som i det svenske byråkratiet? (Et dobbelt så stort land). Og slik kunne jeg fortsatt innen områder som utdanning, helse og justis. Det regjeringen kaller reformer er i realiteten økte kostnader, mer byråkrati og lavere kvalitet.

Senterpartiet kommer fra en praktisk verden. Vi er ingen revolusjonær seminarbevegelse. Vi vil ha resultater og innflytelse. Og vi er opptatt av praktisk politikk som virker.

Merkelappen blir dermed kanskje ikke det sentrale, selv har jeg beskrevet partiet vårt som agrarliberalt. Men at det i tillegg til sitt agrare opphav forvalter en sterk liberal arv, vektlegger individets rettigheter og muligheter og samtidig er sterkt opptatt av sosial og geografisk utjamning er innlysende. I bunn ligger en sterk nasjonal forankring.

(innlegget stod også på trykk i Nationen 1. november 2016)