Meny
Bli medlem

Nasjonalstaten og folkestyret

Sist endret: 27.09.2020
En av forutsetningene for et demokrati er at innbyggerne føler tilhørighet til et fellesskap. Nasjonalstaten gir den beste ramme for et slikt fellesskap, skriver Aisha Naz Bhatti.

Nasjonalstaten og folkestyret

Jeg er glad mitt innlegg i Dagbladet om Brexit engasjerer flere politikere. Deriblant Hallvard Surlien fra Miljøpartiet De Grønne, som har skrevet en kronikk i Minerva (02.07) hvor han går til angrep på selve ideen om nasjonalstaten som egnet ramme for demokratiet.

Surlien skriver at forenklede bilder og budskap er årsaken til Brexit. I dette ligger en betydelig undervurdering av vanlige velgeres fornuft og innsikt. Surlien gir inntrykk av at britiske velgere ikke er i stand til å gjøre en rasjonell vurdering av om britisk utmeldelse fra EU er noe de «egentlig» ønsker seg. Argumentasjonen bærer preg av elitistisk moralisme, noe han deler med større deler av ja-siden.

Som et eksempel på at nasjonalstaten er foreldet, gir Surlien inntrykk av at det ikke lenger finnes noen kamp om stedbundne ressurser. Dette er mildt sagt misvisende. Gjennom Norges nei til EU, sikret vi oss nettopp nasjonal kontroll og styring over Norges fiske- og jordressurser. Gjennom å stå opp mot EU, sikret Senterpartiet i regjering at Norge beholdt nasjonal kontroll over Norges vannkraft. Fjorårets massive oppslutning om «Nei til salg av Norge-aksjonen» tyder på at Surlien her vurderer betydningen av nasjonalt eierskap svært annerledes enn flertallet av norske borgere.

Behovet for nasjonalt eierskap til naturressurser har britene merket spesielt godt. Som følge av at britene ikke lenger har nasjonal styring med det som var britiske naturressurser, har flere tidligere fiskerisamfunn langs kysten blitt overlatt til en sosial tragedie. Høy arbeidsledighet, sosial utrygghet og svunnet fremtidshåp har vært resultatet av EUs fiskeripolitikk. Et resultat er et overveldende flertall for å forlate EU i disse lokalsamfunnene.

Surlien viser til at EU har «grunnlovsfestet» at den skal skape sosial rettferdighet og bærekraftig utvikling. Det er i så måte ironisk at flertallet av Storbritannias bedrestilte stemte for å bli i EU, mens et overveldende flertall av britiske arbeidere stemte for å styrke det nasjonale selvstyret i Storbritannia. De som selv kjenner på kroppen effektene av EUs frie flyt på arbeidsmarkedet, sa klart i fra at de hadde fått nok.

Det er et paradoks at de som fordømmer britiske arbeideres nei til EU, selv sitter i en posisjon der man i stor grad er skjermet fra EUs økte konkurranse på arbeidsmarkedet. Demokrati dreier seg om å lytte til vanlige folks erfaringer framfor elitens prat med hverandre.

Avslutningsvis nevner Surlien at EU- samarbeidet må bli mindre omfattende. Dette er jeg i så fall enig i. Eliten i EU vil dessverre kjempe for det motsatte. På tross av at EUs prosjekt med for mye overnasjonal styring har feilet, blir EU stadig mer overnasjonalt og leverer ikke verken på økonomisk utjevning eller sosial trygghet.  

Den ukritiske tiljublingen av globalisering, er i ferd med å nyanseres langt mer enn Surlien får fram. Velgerne ønsker mer nasjonalt selvstyre, ikke mindre. Spesielt finanskrisen viste at nasjonalstaten og det sosiale sikkerhetsnettet i denne styringsformen var masten borgerne kunne holde fast i. Finanskrisen i Europa viste også at EU-eliten var langt mer opptatt av å redde bankene og finansinstitusjonene som hadde skapt finanskrisen, enn å sikre vanlige arbeidstakeres trygghet og velferd. Mens kostnadene av finanskrisen ble lagt over på innbyggerne i form av lavere lønn og flere midlertidige stillinger, gikk det ikke lang tid før eliten var «back to business».

Surliens kronikk gir inntrykk av at å vise til verdien av det nasjonale nærmest er noe illegitimt – noe farlig vi burde ta avstand fra. Norges historie viser derimot noe annet. Framveksten av den norske nasjonalstaten på 1800-tallet ikke var noen aggressiv handling, men et forsvar for verdier man var glad i. Renessansen for nasjonalstaten Norge bidro til å utvikle folkestyret, og økte samtidig solidariteten med andre folk som også søkte frihet, en tosidighet som bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson var en klar eksponent for. Disse lærdommene viser at det nasjonale kan virke som en motvekt mot maktkonsentrasjon og imperiedannelser, og bidra til å desentralisere makt og ressurser.  Mange av frigjøringsbevegelsene i Europa var nasjonalt orienterte bevegelser. Velfungerende nasjonalstater har vært et frihetsprosjekt for folk som har bygget rammene om livet sitt innenfor forpliktende fellesskap.

Senterpartiet har gjennom hele vår historie kjempet mot sentralisering av makt. Vi ønsker å gi vanlige borgere mest mulig innflytelse over sitt liv, lokalsamfunn og land. Dette er mye av bakgrunnen for vår motstand mot sterk overnasjonal styring. Vi står i opposisjon til det samfunnssynet som nyliberalismen står for og som EU i stor grad har iverksatt gjennom de fire friheter, der overnasjonale institusjoner som EU styrkes og markedsøkonomien overordnes nært sagt alle andre hensyn. Vi ønsker ikke et samfunn der politikken parkeres.

Politikken må anerkjenne legitim bekymring i befolkningen. Saker som utflytting av arbeidsplasser til lavkostland og uregulert flyt av arbeidskraft i Europa har skapt bekymringer for arbeidere i flere vestlige land. Hvis det etablerte politiske systemet ikke fanger opp legitime bekymringer og reelle vansker, vil dette fort kunne skape grobunn for mer ekstreme krefter. 

Rainer Hank, ved Frankfurter Allgemeinen Sonntagszeitung, konkluderte på en glimrende måte i Klassekampen på årets siste dag i 2015: «Nasjonalstaten er det sterkeste den svake har». En av forutsetningene for et demokrati er at innbyggerne føler tilhørighet til et fellesskap. Nasjonalstaten gir den beste ramme for et slikt fellesskap. Derfor vil vi forsvare og styrke nasjonalstaten, ikke pensjonere den.

Aisha Naz Bhatti, 1.kandidat for Senterpartiet i Oslo