Meny
Bli medlem

Nedskriver kirkas betydning

Sist endret: 16.03.2017 #Buskerud
Stålsettutvalget er et program for å nedskrive kirkas betydning som institusjon i Norge. Nå må vi markere at vi ikke vil gi slipp på kirka som en sentral institusjon i samfunnet vårt, skriver Per Olaf Lundteigen i en kronikk.

 

 

Kronikken fortsetter.....

Kirkeforliket og endringene av Grunnloven gjorde Den norske kirke mer selvstendig når det gjelder forholdet til staten samtidig som den står i Grunnloven som «Norges Folkekirke».

 

I det miljøet jeg vokste opp regner folk seg som kristne. Det offisielle navnet, Den norske kirke, leder tanken mot en formell og høytidelig organisasjon. Kirka er for meg et navn som dekker noe mer omfattende, rikere og videre. Kirka gir beskjed om det onde og det gode. Den speiler vårt forhold til Vårherre så vel som til våre medmennesker. I det speilet ser du de bekjennende, men også oss mange med både tru og tvil.

 

Grunnmur. praksis utøves av mennesker, og denne praksisen kan derfor være skrøpelig. Men alle må kunne innse at kirka inngår i grunnmuren i vårt folks kultur.

 

I januar kom innstillingen fra Stålsett-utvalget som skulle fremme forslag til statlig tros- og livssynspolitikk. Utgangspunkt var norsk lov og Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra 1950. Utvalget valgte i tillegg ut andre prinsipper som ble ledende for hvilke spørsmål de tok opp og for hvordan de drøftet dem.

 

Likebehandling er grunnleggende. Ifølge menneskerettighetene gjelder den forholdet mellom staten og den enkelte borger: Alle har rett til å praktisere sin religion eller sitt sekulære livssyn enten alene eller sammen med andre så vel offentlig som privat.

 

Utvalget skriver: «Prinsippet om likebehandling av alle borgeres tros- og livssynsfrihet, og dermed (min uthevning) en likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, er et nyere historisk fenomen, men i dag et etablert og anerkjent prinsipp som også utvalget regner som grunnleggende for sitt arbeid.» (s. 114) Utvalget skriver som om likebehandlingen skal gjelde utover den som det er rimelig å avlede fra likebehandlingen av enkeltborgere - som tildeling av økonomisk støtte basert på antallet enkeltmedlemmer i ulike tros- og livssynssamfunn.

 

Etter å ha vist til ivaretakelse av «religionsfrihetens kollektive dimensjon» heter det: «Utvalget mener det er fullt mulig å anerkjenne den særskilte plass og rolle som Den norske kirke har hatt i landets tradisjon og historie, og samtidig sørge for en full og reell statlig likebehandling av ulike tros- og livssynssamfunn i framtiden.» (s. 115.)

 

Hvis dette utsagnet skal tas på alvor, vil det bety at kirka skal omtales pent og vakkert som historisk fenomen, men at den i framtiden skal behandles på lik linje med andre tros- og livssynssamfunn. Altså: Utvalget vil sette kirkas historiske rolle på sidelinja - på museum, nullstille situasjonen, begynne på nytt og da med å likebehandle alle tros- og livssyn.

 

Nedskrive. 2012 hadde Den norske kirke 3,85 millioner medlemmer; det vil si 77 prosent av befolkningen.

 

Utvalget vil fullføre et skille mellom stat og kirke. -Deres forslag er et program for å nedskrive kirkas betydning som institusjon i Norge.

 

Vi må gå mot forslaget om å fjerne kirkas plass i Grunnloven. Formuleringen: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.», vedtatt av et enstemmig Storting i 2012, må fortsatt inngå i Grl. $ 2. Og fortsatt bør formuleringen «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov» inngå i Grl. $ 16.

 

Det er gjennom slik forankring i grunnlov og lov, og ved at finansieringen hovedsakelig forblir offentlig, at det best kan sikres at Kirka fortsatt blir en inkluderende og romslig folkekirke.