Meny
Bli medlem

Norsk ungdom er blitt for kravstor

Sist endret: 27.09.2020
Det har den siste tiden vært debatt rundt økningen som har vært i antall unge uføre og unge uten jobb. Senterungdommen ønsker fokus på individets eget ansvar for og selv komme seg ut i jobb, og samtidig understreke at de aller fleste i samfunnet kan bidra med noe, skriver Senterungdomsleder Sandra Borch.

Av Sandra Borch, leder i Senterungdommen.

- innlegget stod på trykk i Aftenpostens papirutgåve tirsdag 5. mars.

 

Det har den siste tiden vært debatt rundt økningen som har vært i antall unge uføre og unge uten jobb. Det er viktig å belyseutfordringene dette skaper for den enkelte og storsamfunnet. Senterungdommen ønsker fokus på individets eget ansvar for og selv komme seg ut i jobb, og samtidig understreke at de aller fleste i samfunnet kan bidra med noe. Det er viktig å påpeke at de som har krav på stønad fortsatt skal få det. Det finnes folk som uten tvil har krav på stønad fra NAV. Det er samtidig legitimt å stille spørsmål ved utviklingen av det økende antall unge som mottar stønader fra NAV. Debatten om ungdom som velger å ”nave”  er etter Senterungdommens mening et sykdomstegn i det norske samfunnet. På sikt kan frafallet av ungdom fra arbeidslivet skape store utfordringer for bærekraften til vår framtidige velferdsstat. Jeg tror vi også må stille spørsmålstegn ved unges krav til sin første jobb. Norsk ungdom er blitt for kravstor. En butikkjobb er for mange ikke godt nok lengre.

 

Tiltak og holdningsendringer både hos arbeidstaker og arbeidsgiver er stikkord for å løse utfordringen. Arbeidsgivere må ta et større samfunnsansvar og tørre å satse på arbeidstakere som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet.  Det bør være mulig å lage skreddersydde ordninger som gjør at alle arbeidstakere kan utnytte sin arbeidsevne optimalt.  

 

NAV – systemet må også gjennomgå sin saksbehandlings- og oppfølgingspraksis. Med noen viktige unntak bør flere av NAVs stønader ha strenge vilkår om aktivitet fra mottaker knyttet til seg. NAV må ha som hovedfokus å hele tiden motivere folk ut i arbeid. Aktiv samhandling med kommuner og lokale bedrifter er også nødvendig. En ting er at dette må gjøres for samfunnets del, men Senterungdommen har også en sterk tro på at det å komme ut i aktivitet er bra både for den enkeltes selvrespekt, selvfølelse og glede av en aktiv hverdag.

 

Et svært viktig poeng i denne debatten er hvordan systemet stiller forventninger til individet. Hvis en person blir møtt med forventninger, blir det lettere å tro at man har evnene som skal til for å oppfylle disse. Dette kan være med på å skape økt selvtillit hos den enkelte. Etter Senterungdommens mening er det bra at samfunnet sier; ja – vi forventer at du bidrar!

 

Tiltakene ovenfor vil både nå og i fremtiden være helt avgjørende for å få folk ut i arbeid. Storsamfunnet skal gi trygghet og et økonomisk sikkerhetsnett for sine innbyggere. Folk skal gis mulighet til å leve et verdig og meningsfylt liv. Likevel er det vår klare mening at vi ikke må komme til et punkt der vi tar statens velferdsordninger for gitt, og hvor vi regner med at staten alltid ordner opp. Vi er nødt til å få et større fokus på at individet selv har et personlig ansvar for eget liv. Den enkelte bør oppfordres til å ta initiativ for sin egen fremtid og for samfunnet som helhet. Det hjelper ikke med gode saksbehandlere eller samarbeidsvillige arbeidsgivere dersom man selv ikke ønsker å bidra. Den enkelte må forstå at velferdssamfunnet ikke skapes av seg selv, men bygges av den totale arbeidsinnsatsen i landet – inkludert frivillig innsats.

 

Til syvende og sist handler velferdsstaten om nåværende og fremtidig bæreevne. Det er om å gjøre å få flest mulig ut i arbeid, slik at vi blir flere om å finansiere velferden. Flere hender i arbeid vil være den viktigste delen av løsningen på våre utfordringer. For å få til dette er det viktig at alle bidrar til sitt eget og fellesskapets beste!